BLINDPASSASJEREN

Hun har fløyet langt. Hun er alene. Og hun har så definitivt funnet ut at det varme akterdekket på kystvaktfartøyet KV Svalbard er lunt å sitte på og godt å gå på. I ei lita sidelomme har hun funnet ly og ei luke der hun kan fly ut og inn som det passer.

Av og til er hun ute på et av isflakene og inspiserer at forskningsarbeidet går som det skal. Så flyr hun tilbake til plassen sin, der en av befalet på kystvakthøflig vis har lagt ut pent oppsmult Wasa knekkebrød og Gjendekjeks. Det faller i smak.

Hun er stadig nede og plukker litt mer å spise. Bare en drøy meter unna. Når jeg legger meg på dekket med kamera, bikker hun på hodet og flytter seg prøvende litt fram og tilbake. Det er som om hun kikker på meg og lurer på hva jeg holder på med.

Jeg spør om hun ikke har en jentevenn eller en kompis i nærheten, det ser ikke sånn ut. Ikke er det noen høvelige hekkeplasser i nærheten, heller. Vi flyter med et isflak i sørlig retning gjennom Framstredet, et sted midt mellom Svalbard og Grønland. Men blindpassasjeren ser ut til å trives. Hun gløtter på meg med ravnsort blikk. Hopper ned i matfatet og snapper en liten kjeksdessert. Og vips så er hun borte.

Vil du vite mer om denne vakre, lille trekkfuglen som ofte samler seg i store flokker når den mellomlander på fastlandet på vei nordover om våren? Den spiser det den finner på sin mellomstasjon, i fjæra eller på bare hageflekker, før den tar den siste, kalde etappen nordover til Svalbard, der den er et kjærkomment vårtegn. Les om snøspurven her.

Hva denne lille dama gjør midt ute i Framstredet, er ikke lett å svare på. Forresten er jeg ikke så sikker på at det er en jentesnøspurv. Det en sannsynligvis en ungspurv, mener biolog Christian Wexels Riser i det han haster forbi på dekket på vei inn til den marine lab’en på akterdekket. Det skal være mulig å se forskjell på hanner og hunner når de vokser til. Men dette er kanskje rett og slett en vilter tenåring som har stukket av fra flokken? Fin er hun i hvert fall, den lille blindpassasjeren på KV Svalbard.

Hos Norsk Polarinstitutt finner mer om snøspurven.

SNØSPURV

Snøspurven er i byen. En stor flokk sveipet forbi meg og bikkja da vi gikk tur i dag. De er så hvite og fine, og minner om vår. Når snøspurven drar videre nordover, skal den i følge folketrua ta med seg resten av snøen. Det er ikke meg i mot. Vi har plenty her oppe på øya der jeg bor. Massevis. De fineste inntrykkene jeg har av snøspurv, er når de sitter i fjæra tidlig om morran, store flokker samla. Det er et syn.

Ettersom jeg ikke har noe bilde sjøl, har jeg lånt ett fra nettsida til Norsk Polarinstitutt der det står mer om snøspurven. Georg Bangjord har tatt dette bildet og har copyright.

Mer om snøspurven kan du også lese her. Du kan høre på dem óg, i opptak: Titt, titt, tei. Skvirrevitt. Eller hvordan jeg nå skal få sagt det.

Hvordan kjenner du den igjen? På størrelse med en gråspurv og lett gjenkjennelig på de store hvite partiene på vinger og hale. Arten er utbredt i den arktiske sonen nesten hele veien rundt Nordpolen. I Europa yngler den på Island, i Norge og det nordligste Sverige, Finland og Russland. I Danmark er den en alminnelig trekk- og vintergjest. Snøspurven er den eneste spurvefuglen som er vanlig på Svalbard.

Nyt våren!