LANCE

Jeg er på vei mot nord. Igjen. Livet mitt minner om et kontinuerlig oppbrudd. Og jeg liker det.

Jeg har rydda rasteplassen, og pakker for ei uke på kysten av nordvest-Svalbard med forskningsfartøyet Lance.

Det kaldt i nord. Og jeg gleder meg enormt til å komme nordover igjen. Det er som en lengsel, en uro i blodet, - dette suget etter å komme tilbake til det kalde landet med høy, høy himmel.
Du kan lese mer fra toktet på nettsida En blogg om kald kjærlighet eller på Nordnytt sine nettsider i uka som kommer.

Bildet av Lance er henta på nettsidene til Norsk Polarinstitutt.

EN UNIK OPPLEVELSE

Klokka er snart halv sju, morgen. Jeg ligger i lugaren og hører lyden av isen som bryter mot baugen, kjenner ristinga når vi skjærer gjennom de siste flakene. Vi har gått gjennom Grønlandshavet, har passert inn i vernesonen, og er snart ute av isen.
Det går mot veis ende.

I går kveld tok vi om bord et isflak på nesten sju tonn som står på bakdekket. I fryserommet ligger det tre store snøblokker med isbjørnspor som skal vises fram for publikum under Åpent skip i Tromsø når vi kommer hjem.
Det er sommer i sør og vår i ishavsbyen. Men dette har vært tre helt fantastiske uker av livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker en sein høst for noen år sia. Jeg kom fra USA, der jeg hadde opplevd 11. september på nært hold. Jeg hadde et snev av post 9/11-syndromet, som de så fint kalte det. Jeg følte meg nedtrykt, rotløs og i kaos.

- Snu fokus, sa en venn av meg, - kom til Longyearbyen i februar. For da er det så fint lys.

Alle mennesker opplever vendepunkter i livet. Det er øyeblikk du seinere ser tilbake på, med visshet om at det skjedde det noe vesentlig. Jeg dro til Svalbard i februar, og en varm interesse for Arktis våkna i meg. Min kjærlighet til kulde, som jeg ofte kaller den.

I fjor var Framstredet et vagt begrep i min bevissthet. Nå er det et landskap av is, hav og himmel der jeg har lært urolig mye om klima og nedsmelting på kloden. Der jeg har vasset i snø til knærne med dagslys hele døgnet, filmet isbjørn og forskere på isen og dykkere på vei ned under den. Der jeg har lært om dypvannsdannelse og Dopplereffekt, om saltholdighet og CTD-målinger, en kunnskap som jeg håper å kunne gjøre bruk av i mitt virke som journalist og forfatter.
Jeg har også lært å se med nye øyne. Gjennom kameralinsa så jeg detaljer som jeg aldri har visst om, i tåke og krusninger på havet, i is som brytes og lys som skifter.

Derfor har jeg lyst til å takke IAOOS og Det Internasjonale Polaråret for fokus på viktige problemstillinger, Norsk Polarinstitutt for plass på toktet, NRK som ga meg anledning til å reise og nyhetsavdelinga for Troms og Finnmark som ga meg plass til blogg og bilder gjennom tre lange uker.

En kjempestor takk til alle forskerne for inspirerende samtaler og AirLift-gutta for coole helikoperturer, en klem til tekniker Tor Ivan Karlsen og fotograf Rudi Caeyers for fine innspill og spennende vinklinger i kameraet. Honnør til VTO Wingsternæs som tjora meg fast i baugluka så jeg kunne henge med kamera foran båten og filme isbryting på nært hold.

Og ikke minst, et rungende hurra for hele KV Svalbards besetning og skipssjef, som det har vært en opplevelse å få reise sammen med.

Hele bloggen fra denne turen finner du her.

SNØSPURV

Snøspurven er i byen. En stor flokk sveipet forbi meg og bikkja da vi gikk tur i dag. De er så hvite og fine, og minner om vår. Når snøspurven drar videre nordover, skal den i følge folketrua ta med seg resten av snøen. Det er ikke meg i mot. Vi har plenty her oppe på øya der jeg bor. Massevis. De fineste inntrykkene jeg har av snøspurv, er når de sitter i fjæra tidlig om morran, store flokker samla. Det er et syn.

Ettersom jeg ikke har noe bilde sjøl, har jeg lånt ett fra nettsida til Norsk Polarinstitutt der det står mer om snøspurven. Georg Bangjord har tatt dette bildet og har copyright.

Mer om snøspurven kan du også lese her. Du kan høre på dem óg, i opptak: Titt, titt, tei. Skvirrevitt. Eller hvordan jeg nå skal få sagt det.

Hvordan kjenner du den igjen? På størrelse med en gråspurv og lett gjenkjennelig på de store hvite partiene på vinger og hale. Arten er utbredt i den arktiske sonen nesten hele veien rundt Nordpolen. I Europa yngler den på Island, i Norge og det nordligste Sverige, Finland og Russland. I Danmark er den en alminnelig trekk- og vintergjest. Snøspurven er den eneste spurvefuglen som er vanlig på Svalbard.

Nyt våren!