EN STJERNE SOM HAR MISTA BESINNELSEN

Det finnes ei rand lengst bort i solsystemet som kalles Kuiperbeltet. Det er der kometene kommer fra. I følge Snusmumrikken er en komet en ensom stjerne som har mistet besinnelsen og farer rundt i verdensrommet med en glødende hale etter seg. Alle andre stjerner har ordentlige baner å gå rundt i, men kometen kan dukke opp hvor som helst.

Her også.

Slik presenterer de seg sjøl på permside to av magasinet sitt, Kuiper. Og jeg er selvfølgelig alt for seint ute. Jeg skulle skrevet om dette for lenge sia. I fjor. Særlig da dobbeltnummer 3-4 av Kuiper kom ut med tekster om økokritikk og sammenhengen mellom natur og litteratur.

Det nummeret av Kuiper ligger fortsatt i den andre halvdelen av dobbeltsenga og blir fortsatt lest. Og jeg liker det. Jeg liker åpninga der det reflekteres over røyk fra huset ved sjøen, i Olav H Hauges gjendiktning av Bertold Brechts kortdikt Der Rauch.

Jeg liker den åpninga særlig godt akkurat nå, fordi jeg nylig har lest i en herværende dagsavis om forskning som fastslår at vedfyring kan fremkalle kreft. As if I care. I går fyrte jeg opp i ovnen med skikkelige tørre vedkubber og nøt varmen og gleden ved å se den åpne ilden. Hvor hadde mennesket vært i evolusjonen hvis det ikke hadde lært seg å brenne ved? Men vi lar den saken ligge nå. Stjerner må ikke miste besinnelsen hele tida.

Det vesle huset under tre ved sjøen.

Frå taket stig røyk.

Vanta han

kor vonløse vore då

hus tre og sjø.

Og det er sant. Hvis røyken blir borte og mennesket mangler, blir tilværelsen på sett og vis meningsløs. Jeg assosierer dette med eksisterende miljøkrise og mitt eget nærvær i nord.

Ja, det både koster å bo og reise i Arktis, og jeg bedriver hver eneste dag en form for rovdrift på eksisterende ressurser. Mitt liv er basert på en økende hunger etter karbonholdig brennstoff som forurensere vår klode med store mengder CO-2 og fører til varmere klima på kloden. Men uten tilgang på hus og varme, snøscootere, fly eller båtmotorer hadde dette landskapet ikke kunne blitt erobret. Og hvem skulle da glede seg over den høye aktiske himmelen? Eller snakke om betydningen av isen som smelter? Her er paradokser i fleng.

Jeg leser i Kuiper at vår verdensanskuelse i dag baserer seg på filosofen Fransis Bacons (1561-1626) teorier om å benytte vitenskap og teknologi til menneskelig nytte og velferd. Og får bekrefta at dagens teknologiske utvikling i stor grad preges av overmot og overdrivelse, - henta fra artikkelen om Utopi, kunst og miljøkrise. Interessant.

Og så litt om illustrasjonene: Jeg simpelten elsker alle bildene av utstoppede isbjørner i dette økonummeret, og bidrar gjerne med min egen, henta på Longyearbyen flyplass. En deilig ironi.

Og jeg tar med at Kuiper har sitt utspring og sin redaksjon i det aktive, litterære miljøet i Tromsø.

Selv i perioder av mitt liv når jeg ligger flat på rygg og stirrer i taket, grunner jeg mye over slike økofilosofiske og økopolitiske spørsmål som opptar meg daglig og som vi kanskje burde snakke og skrive enda mer om? Jeg har min egen Blogg om kald kjærlighet der jeg samler på bilder og artikler om kalde fakta. Og Kuiper har si egen nettside der du sikkert kan skaffe deg et eksemplar eller et abonnement.

Avslutningsvis vil jeg nevne forfatteren Robert Hedin fra Red Wing i Minnesota som har skrevet, redigert og gjendikta over tjue bøker med dikt og prosa. Og som avslutter Kuipers dobbeltnummer 3-4 i 2008 med noen tekster. En av tekstene liker jeg så godt at jeg legger den ut under egen bloggtittel, og rett og slett avslutter dette blogginnlegget her. Med ønske om flere gode Kuiper-nummer til ettertanke og refleksjon.

Bildet av Kuiperbeltet er henta hos abyss.uoregon.edu/~js/images/migrate3.gif.