EN SNØSTORM AV HVITE LØFTER

Dette må være årets sitat, funnet på facebook hos en av mine kjente:

"Jeg avslutter herved året i en dampende pøl av brutte forsetter og starter 2011 i en snøstorm av nye, hvite løfter".

Takk til Ann-Jorid for gode ord. God nytt år til oss alle!

 

HADDE STALIN KYR?

- Ja du, hadde Stalin kyr? Hva sier den nylig verdenskjente forfatteren Sofi Oksanen om det? 

Det vil vise seg. Boka lå som forsinka gave i postkassa i dag. Gleder meg til å lese. Gleder meg veldig.

Sofi Oksanen er født i  7. januar i 1977 i Finland er en finsk-estisk forfatter. Med finsk far og estisk mor vokste hun opp i Jyväskylä. 

Tematikken i forfatterskapet spinner rundt post-Sovjetisk kvinneidentitet. Dette blir spennende. Noen av dere som har lest den allerede?

BALANSENØKLER

Har fått flere flotte bøker denne jula, deler gjerne: Den første, BALANSENØKLER, leste jeg 1. juledag og noterte flere sidetall med ting som jeg gjerne vil diskutere seinere og tenke gjennom. Du finner boka på nettet, her - hvis du er interessert i ting som handler om kropp og liv. 

DESEMBERLYS

TO KASSER KRIM TIL JUL

Jeg har fått to kasser krim til jul! Det er en storveis gave. 

Jeg har arvet dem etter en gammel forfattervenn som elsket å lese. Og å skrive. Nå er han borte, men noe av boksamlinga hans står i to kasser på gangen. Det er en utrolig flott gave å få, jul eller ikke. En arv etter noen, som er mye mer verd enn selve bøkene. Også jeg som elsker krim!

Hva trenger jeg mer? Lang, lang julefri der jeg kan synke ned i sofaen og nyte. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Har ikke en gang pakka opp, bare smugkikket. Og her er masse spennende å ta av. For en gave!

KATZENJAMMER

- Hva vil du nå da, spør min eldste katt, Balthazar på 16 år. - Skal vi julefotograferes nå igjen? Var det derfor alle fikk tunfisk på kjøkkenbordet?

Lilleprins Pinny, nicname for den svarte og spretne Pinball, vil definitivt ikke sitte på bordet! Og egentlig heter han Kaspar! 

Veteran Melkior på 15 misliker alt oppstyret, men sitter i det  minste i ro og venter til uroen har lagt seg.

- Prøv igjen, knips oss nå som urokråka har hoppet ned på gulvet. Er ikke vi fine nok?

Jo! Dere er toppen!

Jævla kela og kaos og så mye blitz - hvem gidder dette bare for ett usselt, samla julebilde?

Murr! Gjett hvem som flørter med fotografen nå? - Men dette var det beste vi klarte i år!

Mjau & beste hilsner fra alle oss tre vise menn: 
Balthazar, Melchior og Kaspar.

JULEHUS ELLER VINTERGLEDE

Selv om vi ikke feirer så mye jul her i huset, er vi likevel prega av midtvinteren. Her blomstrer en juleglede - før yngstekatta spiste av den, her vokser en rød tvilling-Amaryllus, det lukter svibler og nybakt knekkebrød. 

Oppskriften finner på på Matfront-bloggen hvis du lar deg friste til å lage ditt eget knekkebrød. Det er forbausende lett.

ADVENTSKAFFE

Det er lørdag før siste søndag i advent. Jeg drikker kaffe i senga med pc'en på mitt prima lesebrett og har vært på verdens hyggeligste julelunsjer de siste to dagene:

På Norsk Polarinstitutt torsdag, der det var fine samtaler og litt alvor omkring opinionen her hjemme som ikke lenger tror så sterkt på menneskeskapte klimaendringer. Kalde vintre over nord-Europa gjør at folk lar seg avlede og ikke stoler på forskerne.

Men som direktør Jan-Gunnar Winther sa: 

- Akkurat her i dette området er gjennomsnitts temperaturen lavere enn normalt, i resten av verden er den høyere. 

Så glem ikke det, folkens, selv om jula snart gjør sitt inntog!

Julelunsjen i går varte seks timer og da var selve festen ikke en gang begynt! Tida gikk som en vind sammen med folk fra Originalfilm og MARGbok forlag og alle deres gjester. Jeg dro hjem åtte og hadde da fått med meg både midtøstens småretter og kylling med thai peanøttsaus og masse annet lekkert. Det er hyggelig og inspirerede å møte folk fjernt fra stress og uro. 

Vi så en spennende bit av den nye filmen om Ailo Gaup, cross-sykkel-verdensmester.  Stempelridderen og har premiere på filmfestvalen i Tromsø januar. Jeg liker godt å feire advent sammen med filminteresserte & forfattere og ønsker meg boka Containerflaum til bursdagen min som kommer snart. Har allerede tipset eldste sønnen min om det.  Smil.

Julegavene har vi lagt på hylla her i huset og det kjennes godt og ustressende. Julegaven fra oss i Ottars vei blir en kvadratmeter murstein til bygging av det palestinske ungdomssenteret Al-Jahlil i Libanon. Vi her i huset løper ikke rundt i byen og julestresser. Derfor bruker jeg denne lørdagen til å drikke kaffe og hygge meg med aviser og blogg. Ha ei strålende helg!

THE GREATEST STATUSES OF 2010

Måtte fylle ut en sånn facebook-oversikt til, den forrige var tilfeldig valgte, disse sitatene har jeg plukka ut sjøl!

Mye å se tilbake på i året som gikk! Mange gode minner, både fra telttur i sommereng og tokt i isen!

SOME PRETTY SMART STUFF ON FACEBOOK

RIKDOM PÅ EN FREDAG I DESEMBER

Det er snart 3. søndag i advent og jeg er fortsatt aldeles praktfullt fri for juleforberedelser og julestress. 

Tre julestjerner er hengt opp, to bokser pepperkaker er innkjøpt og jeg legger ut små påminnelser på Facebook om at Kirkens nødhjelp selger geiter man kan kjøpe i julegave til afrikanske familier eller at man kan kjøpe aksjer for bevaring av regnskogen og gi bort. Gaver med mening. Det er jeg for!

Jeg ønsker meg egentlig en infrarød varmelampe til verandaen sånn at det går an å starte våren så fort som sola er tilbake, - så man kan sitte ute selv om det er kaldt og nyte den praktfulle naturen rundt huset her på en tidlig søndags morgen. Men det er sannsynlig at jeg kjøper den sjøl, som del av huslånet, og insisterer på å slippe å ønske meg noe til jul, sia jeg i grunnen ikke feirer noen Jesusfødsel. 

Jeg føler meg så rik. Jeg har noen praktfulle husdyr, to kjekke sønner og nær familie, en bror og søstre som bryr seg. Jeg har flotte naboer og gode venner, mange har jeg kjent store deler av livet. Jeg mangler i grunnen ikke en eneste ting. 

- Men jeg ønsker meg fortsatt livsglede, et interessant arbeid å gå til, god helse, et kreativt hode og masse kjærlighet. Sånne ting som ikke lar seg pakke inn i papir og ikke behøver legges under noe tre!

Kjære alle: Nyt øyeblikket på denne dagen da Nobels fredspris og andre vitenskapelige Nobelpriser deles ut! Nyt fredagen! Nyt livet! Med varme helgehilsner til dere alle fra sofakroken der en varm katt ligger sammenkrøllet ved siden av meg, og maler!

JEG FANT, JEG FANT

Fins det viktige ord? Noen ord er i hvert fall fine: Ordet i dag er serendipity og jeg fant det hos Eirin som blogger Sagt med hjertet fra et sted i Spania. Og jeg syns dette var verd å merke seg og godt å lese. 

Og sånt et fint juleønske fra Eirin, da! At man plutselig skal finne noe man slett ikke leiter etter! Sånn helt uten videre - 

Jeg er med på den! Og sier som Askeladden: jeg fant, jeg fant! Minner alle som er glad i å leke med ord om den flotte sida til Merriam-Webster som både har assosiasjonsnettsted, ordleker og god ordbok. Og mye til. Hva sier de om serendipity:

ser·en·dip·i·ty

noun \ˌser-ən-ˈdi-pə-tē\

: the faculty or phenomenon of finding valuable or agreeable things not sought for; also : an instance of this

SØVNLØS

Er søvnløs. Det er ubehagelig og slitsomt. Men jeg sjekker facebook og finner en nydelig og orginal julevideo av Annie Lennox hos en av mine facebookvenner i Danmark. Salmeglad eller ikke, denne kan du glede deg til å se. Ligger like under dette søvnløse innlegget. Ha en fin dag! Gjesp.

Annie Lennox - God Rest Ye Merry Gentlemen

NORDLYS KÅRER ÅRETS FORFATTER

Avisa Nordlys kårer - Og det gjør de her - men jeg kan ikke stemme, jeg liker dem alle sammen! 

Og jeg liker Kjersti Kollbotn. Og ikke minst Eirik André Skrede som er et nytt, debuterende og spennende bekjentskap. Les omtale av boka hans dødendøden her. 

Og les mer. Les mer. Les mer. Det er aldri bortkasta tid!

STJERNETID

Jeg sitter øverst i loftstrappa og tar en pause. Loftet er det jeg kommer til å savne mest den dagen jeg flytter fra dette huset. Det er et loft med skråtak som er kledd med panel, både på gulv og i taket. 

Det rommer oppbevaringsplass bak bastgardinene som henger der det skråner inn til å bli veldig lavt. Det rommer to kontorarbeidsplasser, bibliotek, massevis av hyller, hvite trådstativ til å oppbevare klær og diverse - og soveplass til meg og dyrene, ei deilig dobbeltseng med ryggstøtte, sengebrett for pc og kaffekopp - og nattbord som er ei gammel, svartmalt vinkasse av dem Vinmonopolet solgte 12 flasker vin i, en gang i forrige årtusen. Mange av oss unge, den gangen, møblerte med vinkasser. Men det kan jeg blogge om en annen gang. 

Nå vil jeg dele en glede. Jeg har nemlig ryddet i kasser og stativ og hyller og laget et ukjent antall hauger med klær som er sortert og som nå ligger pent stablet utover etter at jeg har tørrmoppet gulvet for støv og vasket med grønnsåpe.

Det jeg ikke har sortert, er noen udefinerbare t-skjorter - for ulekre til å sendes til Fretex og en rød julebrikke. Den er på avveie, for jeg har enda ikke begynt å sortere på julesida av loftet der jeg så definitivt er på jakt etter noen julestjerner. 

Det er første søndag i advent, må vite - og det er ingen grunn til å plage naboene med våre manglende juletradisjoner.  Dessuten er jeg, klimakrisa til tross, veldig emosjonell når jeg går tur med bikkja og ser strålende stjerner i vinduene rundt omkring. Det er rett og slett vakkert og kan påkalle tårer hos den mest kyniske.

Det mangler ennå å sortere i noen trådkurvstativer og finne fram de 3-4 kassene med ekte julestasj. Trass i flere år uten juletre og med gaver redusert ned til et absolutt minimum, har vi en rekke praktfulle kasser hjemmelagd julepynt på lager. Det er så fint! Jeg tror ikke på Jesusbarnet som anna enn en historisk person som i likhet med de fleste fattige på denne kloden måtte ta til takke med et leie på jord og strå da mora hans fikk fødselsveer. 

Tenk om DET hadde vært julas budskap, dere? At vi har så alt for mye, og at de fattige trenger av vår overflod?

Jeg sorterer mine mange hauger av klær og tror ikke en sjel ville merke det om jeg nå innfører et kjøpefritt år på klesfronten. Det er litt av en idé, er det ikke? Og jeg grunner over dette og andre juletanker mens jeg begynner å sortere det som er lagret på andre sida av loftet der jeg nå skimter julekassene i mørket der inne under takbjelkene. Ha ei god advent, da dere! Ei tid for kloke tanker og gode refleksjoner!

MINIMALISTISK

Hva er det å leve minimalistisk?

Ikke nødvendivis det å leve i en ryggsekk eller å bo hos venner uten å eie mer enn 10 ting. Tror jeg. Men leve økonomisk & smart, uten å plages av tingene - som det sies på bloggen Simple. Organized. Life.

"However, it is about finding a comfortable balance where you don’t feel overwhelmed by your belongings". Sukk.

NÅR HAR FOLK TID?

Når har egentlig folk tid til å gjøre alt det de gjør? Dagene i november krymper ned til ingenting. Det er halvlyst ute, og jeg har en halv dag til rådighet fordi jeg skal jobbe halv-sein vakt for å bruke en maskin som er ledig først etter fire. Det er bra. Jeg eier en halv formiddag.

Men hva gjør jeg? Sluttfører oppussinga i sokkelleiligheten? Kjøper en boks maling til de kjøkkenveggene som mangler riktig farge? Går ned og vasker mitt eget kjøkken inklusive listene langs gulvet som trenger spesialbehandling og der jeg så definitivt må trekke ut komfyren i tillegg for å vaske bak den? Tømmer jeg kofferten som fortsatt står halvfull etter siste reportasjereise til Lofoten? (Her er jeg spesialist på bare å tømme ut de skitne klærne og la resten av kofferten hvile med innhold til neste tur! Dermed blir jeg ofte postivt overraska over ting som har vært borte ei stund, - Åh, er det her det svarte skjørtet ligger?)

Klipper og syr jeg ferdig stoffet til nye kjøkkengardiner som jeg kjøpte i sommer? Tørker jeg støv av glasshyllene på kjøkkenet (ja, de er av glass og det står glass på dem, så ethvert støvfnugg vises).

Jeg har gjort mye i dag: Sendt én sms, kokt kaffevann og hentet meg en stor kopp kaffe, medisinert gammel-katta med antibiotika, satt på tørketrommelen. Nå sitter jeg i senga med pc'en på det fine sengebrettet mitt og slapper av.

Jeg leser blogger som jeg ikke har lest på lenge, f eks fr. martinsen som jeg liker godt. Hun skriver spydig om kjønnsoppfatninger av kvinner og kjøttpålegg på bloggen sin, om kronikker hun har lest i Dagbladet, om å kjøpe seg skiutstyr til vinteren (det har jeg også tenkt på, gitt) men at alt må være så himla moteriktig. Jeg morer meg når jeg leser, og lurer på når jeg skal få energi til skikkelig å ergre meg over noe, og så skrive et bitende ironisk og dødsmorsomt innlegg som får folk til å bryte sammen i latter og ettertanke? 

Kaffen blir kald og jeg må ned å fylle på med varmt, (og jeg iler til med å si at jeg nylig har vært på Fretex med yngstesønnen og kjøpt varme vinterklær - tenk at til og med ex-punkere skjønner fordelene med å kle seg i tjukk islender når kuldegradene kryper nedover gradestokken!)

Men når skal jeg ta meg sammen, og samle alle de gamle, men godt brukbare klærne som ligger pent stablet på loftet og faktisk kjøre dem ned til lageret til Fretex som jeg har tenkt på lenge? Og får jeg malt kjøkkenet mitt før jul hvis jeg ikke snart begynner? For det har ingen hensikt å henge opp nye gardiner når veggen bak ikke er vaska og malt! Jeg iler til med å si at jeg ikke er noen husmor-freak. Men de gamle gardinene er en omsydd indisk duk som etter siste vask revnet langs sømmen på den ene sida - revnet i ren aldrende, vakker slitasje, for de er skikkelig gamle og i tynn indisk bomull. Så her trengs fornyelse på det eneste vinduet i huset som har gardiner, nemlig kjøkkenet. Resten er bekledd med persienner, må vite.

Og slik kan jeg fortsette. Alle jeg kjenner er velkledde og driver enten med norsk-russisk vennskapssamarbeid, danser tango eller driver med systematisk meditasjon eller trener zumba på fitnesstrening og blir hypnotisert av latinske rytmer og klapper i hendene til og med før de har fått dagens første kaffekopp på kantina. De er proppfulle av spennende programforslag eller flytter til syden der de bor ett år med mann og barn mens de tar tilleggsutdannelse eller de tar at halvår på reise i Brazil eller bor i Thailand en måneds tid og jobber på en bar. 

Men hvordan har folk tid til alt sammen? Å fått lest alt og gjort alt, tint av fryseboksen, kledd seg trendy, trent og ivaretatt eventuelle barn sine fotballtreninger og holdt seg orientert om siste nytt?

Naturligvis slenger de sine elegante i-phoner ned på kantinebordet foran meg og snakker om det siste nye i digitalisert redigeringsteknikk. Jeg sitter igjen og grunner på hvordan jeg skal nå over alt sammen: Få lest alt og tenkt alt og ikke minst: Ment alt som jeg selvfølgelig burde mene. Og som jeg faktisk mente, en gang for lenge sia, men som jeg ikke har hatt tid til å grunne noe nærmere over de siste 15-20 årene. 

Men nå må jeg avslutte blogginga hvis jeg skal rekke å kle meg og smøre matpakke og handle og lufte bikkja før jeg går på jobb. Det begynner sannelig å haste, gitt!

TEMPELRIDDERTIDER

Er litt opptatt for tida, leser Jan Guillous bøker om Arn, tempelridderen. Veldig medrivende romaner som nå har ført meg til de tidligere Götaland-områdene i Sverige. Der er kampen mellom ættene av sverkere og folkunger - som Arn tilhørte, i full sving. Anbefaler dem så gjerne. 

Det kanskje mest fascinerende er at de fleste personene i romanene har navnene til mennesker som faktisk har levd. Jan Guillou har bare addert til noen hovedpersoner og puttet dem inn i en allerede eksisterende historie. Birger Brosa var, i følge Wikipedia, en av Sveriges største statsmenn, og var jarl i perioden 1174 til 1202. Lære litt historie gjør man derfor også. Men snart er jeg ved veis ende.

KATTER OG KULT BLOGGBESØK

I morra får vi besøk. Det er bloggeren vaarloek som kommer til Tromsø for å jobbe på TIFF, eller Tromsø Internasjonale Filmfestival. Dette syns jeg er kult. 

Tidligere kom bloggeren Bharfot nordover og bodde på hybel i kjelleren, men nå er ex-punkern/yngstesønnen flytta inn dit og jeg anbefalte vårløkblogger-Hanne at hun kunne få punkerns gamle gutterom, mikroskopisk stort, men med god seng og vindu - og det syns hun var greit. Ellers har vi jo stor stue og god plass, og i dette huset går det jo hund, katter og folk ut og inn hele tida. Så det er ikke noe nytt. 

Da blir vi litt sånn kollektiv igjen, her i huset - det er fint. Og det gjør på en måte vinteren kortere. Om to uker når hun drar tilbake til Harstad er det nesten desember, og så er det jul og nyttår og så er det filmfestival og sola kommer tilbake og vips så er det vår igjen. Dessuten liker jeg ting hun skriver om på bloggen sin, så ta nå bare en titt. Vårløken finner du her. 

 

























p.s. Jeg tror ikke hun aner hvor masete kattene våre er, men det finner hun vel ut etterhvert?!!

NO LIVNAR DET I LUNDAR

Neida, jeg er ikke helt døgnvill enda. Men jeg har vært tilstede på en doktordiputas om salmedikteren Elias Blix som handla om boka Ein betre vår ein gong. Gleder meg til å lese mer - det var morsomt å høre diskusjonen mellom opponenten og forfatteren, Anders Aschim, om hva en biografi skal romme og hva et livsløp som Blix' sitt har hatt å si for samtida og for ettertida. Dette sier universitetet si nettide om saken:

Avhandlinga til Anders Aschim er altså en biografi om Elias Blix fra Gildeskål, kjent over hele Norge som salmedikter og teolog, men også som målmann og politiker. Biografien ser på samspillet mellom noen av de viktigste sosiale, politiske og kulturelle endringene som forma Norge ved forrige århundreskifte. Blix er en person som bærer i seg mange av disse prosessene. Dermed er fortellinga om livet hans også ei fortelling om Norge, - om Nord-Norge og om et samfunn i endring.

Sjøl har jeg nettopp vært med TV-team, Kine Hellebust og domkantor Bjør Andor Drage i gamle Gildeskål kirke og sunget inn salmer. Programmet sendes i februar neste år.

Etter disputasen i går drakk jeg kaffe med prosjektleder for jubileet i Gildeskål neste år, Petter Kjærnes. Vi har gått i paralellklasser på gymnaset på Katta i Oslo, og det ble en hyggelig prat om gamle dager, om kjenninger og om hvor livet har ført oss. Nordover - der vi for øyeblikket, begge prøver å se vår samtid og framtid i lys av - ja nettopp: målmannen. politikeren og salmedikteren Elias Blix. Og bloggen om Blix finner du her.

FENG SHUI - LYKKE

Siste oppryddingblogg til nå. Og jeg anbefaler enhver som kommer til denne bloggen, å lese gjennom de foregående bloggene som handler om feng shui - og kunsten å rydde.
Det beste ved å rydde er blant anna at man finner en masse småting som gir minner. Og man finner igjen saker: Lykke, lykke!

Jeg fant for eksempel ei regning som fikk meg til å huske at de best investerte 430 kronene i sommer var et dagrom hos SAS Radisson i Bodø da jeg kom dit med båt etter å ha vært frivillig på Trænafestivalen og hadde stått opp halv seks om morran for å nå ferga. Måtte til Bodø for å få flyet hjem, men var trøtt og ville mest av alt sove og dusje. Det fikk jeg, med dagrom. Hvilken drøm det var å gå uthvilt på flyet hjem om kvelden! Dette hadde jeg glemt. Og lykke var det virkelig.

Fant dessuten en lapp hvor det står at bussen til Øvre Hundstadmo utafor Bodø er nummer 12, 13 eller 23 - og sier dermed takk til gode venner som innkvarterte meg på gjesterommet. Der var det sommerfint å være.

I tillegg fant jeg ei kvittering som minner meg om at jeg må få rammet inn og hengt opp den nye kunsten min, kjøpt i sommer! Ja, sånn går det når man rydder: Stadig nye saker å ta fatt på! Er det nå i grunnen så rart at man hele tida skyver denne ryddinga foran seg? Selv om det også er veldig hyggelig å få det gjort?

FENG SHUI OG PENGER I KASSEN

Denne oktober har 5 fredager, 5 lørdager og 5 søndager, alt i én måned. Det skjer en gang hvert 823 år.

Dette betyr, i følge gammel kinesiske Feng shui, penger ”i kassen”. Lykke til, alle venner med feng shui-interesse!

Bildet fant jeg her.

FENG SHUI - SWISH

Etter å ha brukt fire timer på å rydde et stuebord, bare for å gjenskape 10-12 nye hauger av papirer, samt kamera, ledninger og diverse som nå ligger plassert oppå begge bokhyllene mine i stua - har jeg oppnådd et par nye innsikter i mitt liv.

Her er mye angst knytta til det å rydde. Jeg finner igjen alt dette som jeg både hater og engster meg for, alle bekymringer - stablet i hauger som jeg egentlig ikke vil løfte på eller forholde meg til.

Så hva er det jeg frykter og bekymrer meg for i dette livet? Jeg vet det nå - etter å ha trålet alle saker og bunker på mitt runde, vakre stuebord (- og her listet opp uten noen form for rangering):

- bruksanvisninger
- ledninger
- forsikringene mine
- brev fra offentlige etater

- brev fra banken

- brev om stipendinnrapportering fra faglitterærforfatterforening

- brev fra foretaksportalen (gisp - hvem er det?)
- ubetalte regninger
- alle tingene som hoper seg opp i huset mitt
- dingser som jeg helt klart bare må beholde, men ikke vet hva er

I tillegg har jeg litt angst for vekta (selv om den står inne på badet), alderdom, sykdom og smerte, miste noen jeg er glad i, at dyrene mine er blitt gamle og at jeg snart kan miste dem (men disse tingene ligger ikke her i stua og er derfor irrelevante i denne sammenheng).

Nå er stuebordet vasket, men begge bokhyller fulle av bunker som må flyttes vekk til et annet sted der de kan ligge og fremkaller angst over alt det ugjorte. Men - lykke, lykke: 

Jeg har oppdaget at jeg har betalt ei regning for feilparkering hos Europark to ganger! Og bare tanken på å konfrontere dem med dette, redder dagen min. Oh yes. 

Ha ei god uke!

FENG SHUI-SUKK

Nå har jeg lest en del om feng shui - så i stedet for å rydde, har jeg brukt atskillige timer på nettet og med tankevirksomhet som ikke flytter på så mye som ei eneste avis.

Jeg har funnet en artig og informativ sak her, det meste på nettet handler jo om å kjøpe noe, og det er jeg ikke interessert i. Jeg vil bare avskaffe, forminske og få mer oversikt. Og dermed større ro og hvile i eget liv. Nuvel.

Etter to svære kopper kaffe, laptop i senga og søndagsfred i huset, skal jeg snart gå i gang. Men feng shui er komplisert selv om det finnes kvikke løsninger i fleng - jeg har noe som heter KUA-tall 4, ikke å forveksle med ku-tall - og min beste suksessretning er nord, knytta til vann, med fargene blå og sort, eller hvitt og metall. Det høres bra ut.

Jeg sover med hodet vendt mot nord, jeg elsker blå og sorte klær og trives med vann, is og stålbørstet kjøkkeninnredning. Så jeg er på god vei, uten å ha ant det på forhånd. Kanskje bare intuisjon? Men det er så mye annet i feng shui, ser jeg - at jeg ikke tror jeg orker å bale med det, alt sammen. Imidlertid er jeg klar over at det er en god ting å systematisere og ordne i sitt kaos.

Jeg har et spisebord fullt av kameraer, fotoutstyr og alt det som hører til av ledninger og instruksjonsbøker. Og en masse anna. Denne søndagen skal det systematiseres og ryddes opp. For jeg tror på grunnprinsippene slik jeg har forstått dem, i feng shui:

If you think the time to clear your clutter is not time well spent, let me change your mind with feng shui. It will be really easy. Using feng shui to clear your clutter can actually be a very exciting process once you understand what clutter does to your life.
Clutter is low, stagnant, and confusing energy that drains energy from you. Depending on the feng shui area of your home where your clutter is located, it can also negatively influence, or even completely block, the flow of events in specific areas of your life.
The reason most people avoid clearing the clutter is not because it takes effort and it can be time consuming. The real reason is the fact that clutter clearing is a very emotional process that feels like therapy, and it takes emotional stamina to go through it.

Disse kloke ord fant jeg i boka How To Clear Your Clutter with Feng Shui. Og jeg vet at det ikke blir invitert middagsgjester hit så lenge spisebordet er opptatt. Og det bare må ryddes opp, for snart er det jul. Så det er bare å storme til verket! Ha en fin dag!

FENG SHUI, NOE FOR MEG?

Feng shui står det - og jeg tenker at jeg skal prøve å finne ut noe om dette. I Wikipedia finner jeg denne definisjonen:


Feng Shui eller fengshui (風水) er den eldgamle kinesiske praksis å plassere og arrangere rom for å oppnå harmoni med miljøet. Den har sin opprinnelse i taoisme. Praksisen er anslått til å være over tre tusen år gammel.
«Feng Shui» betyr bokstavlig talt «vind og vann» på kinesisk.


Jeg tror det har noe for seg å rydde rom og tanker. Jeg skal bruke vinteren til å finne ut mer om dette. Så har jeg i hvert fall en viktig ting å jobbe med resten av dette året.

Fant en morsom artikkel som snakker om estetikk, om å kaste døde planter og om feng shui som et verktøy for å rydde. Utrolig enkel i sin filosofi, men til ettertanke, selv om formålet mitt ikke er å tjene mer penger, bare å finne mer ro i min egen, lille tilværelse. Har funnet masse bøker om emnet også, mange som hevder at half an hour every day is enough. Dette kan bli interessant.

GLEDE I CHILE, GLEDE HER

Rørende å se bildene fra gruvearbeiderne som ble henta opp i dagen etter 69 dager i fangenskap i dypet. Glede, ekte glede, selv her hjemme i stua før halv sju om morgenen.

Evo Morales, president i Bolivia, var glad fordi også den bolivianske gruvearbeideren ble henta opp a chilensk hjelpemannskap. – Det er slikt som bringer oss sammen. Det styrker oss og skaper tillit mellom folk, sa Morales før han møtte sin chilenske kollega Sebastián Piñera for å takke. Sant nok.

VINTERDEPRESJON DEL 1

Den største vinterdepresjonen er en rød miljøkatastrofe. Den er ikke lenger førstesideoppslag, men er ikke blitt mindre av den grunn. I Ungarn sprakk en demning som inneholdt rødt slam med sterkt alkalisk innhold, etsende som lut. Et biprodukt etter fremstilling av aluminium fra bauxitt. Ingen visste at demningen var lekk, - ingen bortsett fra landsbybefolkningen i nærheten som hadde varslet om skader flere dager før katastrofen. Men ingen hørte på dem. Hørt det før?

Det giftige røde slammet har drept flere mennesker, noen er savna og 113 såra. En million kubikkmeter giftslam fosset frem over seks landsbyer som er ubrukelige i lang tid framover.

I elva Marcal er økosystemet ødelagt og all fisken død. Marcal er en sideelv til elven Raba, som renner ut i Donau. Dersom de giftige stoffene blir ført nedover Donau, blir økosystemer i Serbia, Bulgaria, Ukraina og Romania berørt.
 
Det er nesten ikke til å tro. Akkurat som utblåsninga utafor Mexico. Ikke mulig, sa oljeindustrien. Men det skjedde likevel. Vi lever i en fredelig del av verden, men påvirkes av det som skjer der ute. Og med våt snø på toppen, er dette tunge tanker å bære. Selv her hjemme uten oljetilsølt kyst og rødt, dødelig slam.

Bildene fant jeg hos WWF og her.

VINTERDEPRESJON DEL 2

Det sner. Det er hvitt over alt. Her er noen små tips for dagliglivet: f.eks Hvordan leve et enklere liv. Noen tips ligger i all enkelthet her. De handler om å redusere. De handler om

Simple. Organized. Life.

I dag har jeg ikke redusert på noe som helst - bare kjørt varsomt hjem på snøen som falt i store mengder, med mine sommerdekk - og parkert i garasjen. I morgen har jeg time 12.30 for å skifte til vinterdekk. Hvis jeg kommer meg ned bakkene, da.

Etter å ha spist restemat (fiskepudding, poteter og brødskiver) har jeg ikke organisert noe som helst, bare slumret på sofaen og sett på TV - en sær sak av Torkjell Berufsen om hemmelige organisasjoner og siden en debatt om dissidenter i Kina og Nobelprisutdelingen til Liu Xiaobo. Jeg vurderer å begynne i morra. Med å rydde unna en bærepose om dagen og bære ut i søpla. Sortere alle ting inn på faste plasser. Noen som tror det funker etter snart 50 år i kreativt kaos? Vi får se.

I dag er det bare sofa, te og mild depresjon over vinterens ankomst. I morgen blir det sikkert bedre alt sammen. Helt sikkert.

EYES OF CHILDREN

Fin og sterk fotoutstilling i Rådhuset i Tromsø åpna i går. Gå og se den! Dette er bilder tatt av barn, - verden sett gjennom palestinske flyktningebarns øyne.

Det var opplesning fra boka Med håpet som våpen, Ragnar Olsen sang fine viser og Elisabeth Sausjord i Palestinakomiteen som ledet forestillinga under åpninga av utstillinga, var svært fornøyd med det fine oppmøtet.

Hun fortalte litt om ungdomssenteret Al-Jalil som er under planlegging i den palestinske flyktningeleiren Rashedieh i Libanon, der mange unge norske solidaritetsarbeidere har bodd opp gjennom årene. Det var ei fin markering, et godt minne om Rashedieh.

HVA MAN KLARER

Jeg sliter hele tida med det jeg ikke klarer. Jeg vet at det å mestre er viktig og handler om hva man faktisk klarer og kan leve med. Og kan være stolt av. Det er sunt og fint å mestre. Jeg er imidlertid spesialist på å fokusere på min ikke-mestring, at huset har for mange hybelkaniner, at jeg forlater det ryddig og kommer hjem til kaos, at jeg ikke klarer å sende fra meg egne bokmanus fordi jeg har prestasjonsangst osv. I uendelighet. Det positive i livet er å fokusere på hva man har klart. Men det er i grunnen tilbakeskuende og fungerer dårlig som drivkraft til å fortsette videre, når jeg nå tenker grundig over dette.

- Du gjør så mye, sier folk. Hm. Jeg syns nå ikke det. Jeg gjør kanskje enkelte ting som er interessante og som vises utad, tenker jeg – fordi jeg er flink til å kave meg i retning av slike saker. Og liker oppmerksomhet. Men mye spennende? Neppe. Det meste i livet består fortsatt av å tømme og fylle oppvaskmaskinen, tømme og fylle vaskemaskinen, mate katter, gå tur med bikkja, betale regninger på nett, bekymre meg over økonomien eller irritere meg unødig over parkeringsbøter. (Jeg er kronisk uheldig med parkering, tror jeg.) Eller uforsiktig, - eller dumdristig, eller bare tåpelig og glemmer tida.

Å gå tur med bikkja er imidlertid en bra greie, og burde ikke stått i denne oppramsingen av trivialiteter.

Hva har jeg klart i år som jeg er stolt av:

Jeg har klart å sette og ta opp poteter dette året (men jeg har ikke klart å trille haugene med potetgress på dynga).
Jeg har lagd to flasker solbærsaft av egne bær (og allerede nå kjenner jeg at det rykker i den dårlige samvittigheten fordi det henger en masse bær igjen på buskene).
Jeg har hatt inne to firma for å se på taket mitt, som bare må skiftes (og dette burde vært gjort for tre år siden).
Jeg har fått bygd ferdig garasjen (men noe gjenstår, som for eksempel å male den).
Jeg har fått skiftet glass i et kjellervindu som ble knust under en fotballkamp for mange år siden. Men ruta står nå på trappa og må hektes inn på hengslene igjen. Noen må plukke ut noen biter gammelt glasskår inne i karmen først, men jeg har rett og slett ikke lyst til å gjøre det.

Hvorfor kjennes det sånn for meg, hele tida? Er jeg for ambisiøs? Neppe. Jeg strever meg gjennom livet, og er i grunnen den lateste personen jeg kjenner. Jeg driver med skippertak etter skippertak og kommer aldri på høyden. Akkurat nå sitter jeg og skriver med en god kopp kaffe i senga, i stedet for å stå opp og rydde kontorlokalet mitt som simpelthen er oversvømt av papirer som må sorteres og/eller kastes. Det er sol ute og ideelt å ta et tak i hagen. Og jeg må få rydda inn gressklipperen før snøen kommer, jeg vet det.

Men jeg har sagt ja til et arrangement i byen, så jeg må egentlig bare dusje og kle meg og komme meg av gårde. Jeg er spesialist på å takke ja til bekvemme ting så jeg slipper å ta tak i det jeg egentlig skulle. Og sånn går nå dagene. Sukk.

WOMAN'S ENEMY

Slår et slag for min øko-venninne Iselin og hennes blogg fra den økologiske rundreisa hun nå befinner seg midt i. Akkurat for tida i Danmark der jeg sakser hennes refleksjoner når hun går i sine boots og passerer de høyhelte damene på stasjonen. Jeg kjenner meg igjen i situasjonen, jeg passerer hver dag damer på høye heler med en viss misunnelse. Men så skriver Iselin ettertenksomt: 

And, ironically, those ladies walking in high heels just smiled easily back at me, and I smiled back at them, and we were just one mind - two different pair of shoes, one world. Still walking the same street. hmm.. they say that those ugly bricks creating an old street from the 30s were intended to be a woman's enemy, as they all had to dress in high heels and not moving as fast forward as those wearing boots, usually men. So that men could run the cities, and women could just decorate them. That is how city life was created.

Jeg regner med at det blir uelegante clogs på meg i dag også, etter å ha vandret i støvler i potetlandet mitt hele helga. Elegansen bare må vike for det praktiske. Ha en god dag, uansett fottøy!

HELLE, HEI OG HÅ

Jeg lurer på hvor det slutta, eller begynte. At jeg definerte meg som feminist eller lot være. Jeg husker det ikke, - faktisk ikke. Men i dag registrerer jeg at jeg er mer opptatt av min egen potetåker enn av at NRK-kjendis Helle Vaagland twitter i undertøy og ender på førstesida i VG. Jeg er mer nysgjerrig på hvordan det går med Børge Ousland som seiler gjennom Nordvestpassasjen enn jeg er av kroppskrangelen mellom Helle Vaagland og Marianne Aulie. Og tenker, mens jeg går der og rusler i hagen, at Norge er et lite og provinsielt land når en slik twitter-fleip blir førsteside i landets største avis. Jo, jeg dro på smilebåndet. Jo, jeg syns hun er modig. Ikke Marianne Aulie, hun er jo innstilt på å selge kroppen sin og har tjent millioner på det. Det er jo i seg sjøl oppsiktsvekkende, men ikke noe nytt i vår vestlige virkelighet. Og Aulie er nok ikke min type, uansett. 

At Demi Moore viser sin magert skrapte og anorektiske kropp fram for offentligheten i en alder av 47, drar jeg i grunnen på skuldrene av. What's new? Men Vaagland syns jeg er litt modig, samtidig som jeg kjenner på en enorm frustrasjon over at kvinner som kler av seg, fortsatt er førstesidestoff i VG. Hun provoserer, men samtidig blir det litt sånn media-babe over det, - unnskyld Helle Vaaland, - for hvis det var en kvinnelig programleder i Vestlandsrevyen eller Nordnytt som hadde gjort det samme, hadde det knapt nok blitt et lokalt nyhetsoppslag av det. Eller hva tror du? 

Det er en hovedstadsprovinsialisme i dette mediabildet som fortsatt plager meg etter 30 år som journalist i nord. Og noen førstesideoppslag som får meg til å fryse på ryggen over hva et lite, rikt land setter opp som første sak i sin avis. Feminisme eller ikke? Er det det dette egentlig handler om - og er det i så fall viktig? Vet at jeg har stått på et helt liv for kvinnenes plass i verden, men minst like mye for å gjøre viktig stoff synlig for et større publikum. At det var viktig å være jenter i journalistikken og kunne gjøre så mye mer enn å vise seg fram, har alltid vært bakteppet mitt. 

Noen barrikadestormer ble man aldri, det var for mye henting og bringing til barnehagen og for mange uvaskede gulv som stadig tok oppmerksomheten. Det betyr ikke at man ikke så hvor skoen trykket. Lik lønn for likt arbeid, samme muligheter til å få stoffet sitt på, til å bekle sjefsposisjoner. Og som viktigere er, ser jeg etter hvert: Å få definisjonsmakt. Ikke forbli i avmakt, med et stort, bortgjemt sinne over alt som ikke ble slik vi hadde håpet den gangen vi var unge og ville slåss. Jeg kjenner meg igjen i diktet der det står at sinnet sjelden ble til noe mer enn ei knytta hånd i ei bukselomme.  Har blogget om dette før, flere ganger.

Fagforeningsarbeid og 8.mars-tog til tross. Kvinner har ikke oppnådd definisjonsmakt verken i vårt samfunn eller ute i verden. Det holder ikke med Gro Harlem Brundtland som landets eneste kvinnelige statsminister. Hun var da heller ingen ihuga feminist. Kvinnelønn er fortsatt en realitet, snart førti år etter likestillingsloven. Og kvinnelige politikere blir fortsatt kledd opp i damebladene eller mobba fordi de er for feite for opinionen. What's new?

Så fordi vi som kjønn, fortsatt mangler makt til å endre på skjevheter, blir vi tvunget til å twitre oss i undertøyet for å få førstesider. Det er i grunnen veldig trist, selv om jeg fortsatt syns Helle Vaagland er ei modig dame. Samtidig som hun er blond, sexy og NRK rikskjendis - noe som gir henne drahjelp så det monner. Hjelper dette - eller er det fortsatt med på å vise fram avmakt - selv med et snev av humor? Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg syns. Så jeg drar min knyttede neve opp av lomma og gyver løs på sommerens stolthet, potetlandet.

BONDELYKKE

Det lukter solbær. Jeg har plukket en pose full - selv jeg som hater å plukke bær klarer det, med saks - og har på dovenmannsvis lagt dem rett i ei gryte med litt vann i bunnen og dampet til saft. Blir til ei flaske vanvittig god saft, bedre enn den beste vin. Som lukter sommer. 

Har også henta opp mandelpotet (se skrytebildet øverst) fra den bittelille åkeren. Det kjennes godt og høstlig og noen av potetene er faktisk fine på størrelse. Men de fleste er små. Veldig små. Ikke så rart når de kom i jorda først til St. Hans og det har regna hele sommeren. 

De aller første jeg tok opp fra årets forsøksåker, var gulløye. Trillrunde og gule og kjempegode. Og det er noe med å plukke poteter. Selv om man har vondt i ryggen og er støl, er det godt å plukke poteter. Bare nok til én stor posjon av gangen, godt vaska og lagt i 200 grader i ovnen, ut derfra gloheite for å spises med godt smør til. Finnes knapt noe bedre.

Salaten har også vært romslig med meg i år, leverer og leverer til langt ute i september. Dillen står og nikker, og de første peppermynteladningene er allrede lufttørka i steikovnen. 

Det er fint å ha en hage. Det er sjelebot, og det smaker så vanvittig godt når man kan høste inn av markens grøde. Man blir virkelig lykkelig av det. Ekte bondelykkelig og tilfreds.