OM Å BRY SEG

Det er august. Den nye katta, Nala, ligger ved siden av meg og maler. Kaffen står ved siden av pc'en, og døra ut til hagen er åpen. Lufta der ute er kjølig og trekker inn gjennom huset. Pinny, gammelkatta ligger i vinduskarmen. Det er tidlig morgen og stille, men ingen idyll.

På Facebook leser jeg fra sidene til det frivillige hjelpemannskapet som leiter etter Sigrid Giskegjerde Schjetne i store områder rundt Oslo. Det er en sak som gjør meg skremt og som vekker avsky og redsel hos mange av oss: Plutselig ble hun bare borte, 16 år - og på vei hjem. Hvordan foreldre og familie har det, tør jeg ikke tenke på.

Hit til Tromsø kommer båra til den motorsykkeldrepte Trond Albrigtsen fra Sverige i dag. En kortesje av MC-ere skal følge han fra Vollan og inn til byen - en siste hilsen så og si - for en venn og biker som alle satte stor pris på. 

Igjen ser jeg omsorgen i de andres handlinger. Man bryr seg. Man bryr seg om ei jente som ble borte, selv om man ikke kjenner henne - og andre bryr seg om å markere sorg og empati for de som sitter igjen uten en pappa, sønn og venn. Det berører meg. Og det er en kvalitet. Om det hjelper på den store sorgen, vet jeg ikke. Men vi er sammen om noe, ennå - i dette samfunnet. Og den store bølgen av medfølelse er med på å bære oss videre. På forunderlig vis. 

Siden, en gang, vil vi fortsatt huske det: Det var de dagene folk gikk manngard etter ei 16-årig jente utafor Oslo. Det var den høsten motorsyklistene i Tromsø kjørte i kortesje de siste åtte milene inn til Tromsø bak båra til Trond. Det var i august 2012. Det var i dag.