OM KATTER, DAMER OG DENSLAGS

I går traff jeg en dame som spurte om jeg var "hun med kattene"? Jeg dro litt på det, uviss på hva hun mente. - Du skjønner, jeg brukte å lese bloggene dine, svarte hun. - Javel, da er jeg nok henne med kattene, svarte jeg og lo litt. Lo og tenkte over hvor mye og ofte jeg en gang skrev. Om katter og livet og bekymringene ved det å leve. Når man var dame, singel, husdyrmor og mamma.

De kattene fra den gangen er alle gått heden. De er savnet med mye fryd og glede i minnene, og jeg tenker ofte på dem. De skapte mye, så mye innhold i livet som jeg også delte med en prima lapphund og de to sønnene mine. Også sønnene mine skrev jeg om, nerden og punkern - forsøksvis med humor. Trolig lyktes noe av det, siden også blogginnleggene med nerden og punkern har gitt meg flere muntre tilbakemeldinger. Men i bloggsfæren er jeg altså nå husket som henne med kattene. (Skråskrift lenker til gamle innlegg.)

Livet forandrer seg. Jeg skiver ikke så mye på bloggen lenger. Men kanskje burde jeg, for jeg gjør meg fortsatt mange tanker. Nå blir jeg invitert i sekstiårsdager. Jeg er ikke så glad og munter lenger, men gjør mitt beste for å skjule det for omverdenen. Og jeg blir sittende på natta sammen med andre godt voksne damer på kjempehyggelige sekstiårsfester og snakke om hvordan livet rundt oss forflates av dårlig journalistikk og såkalt underholdende mediadekning, om mangel på seriøst innhold og empati i den offentlige debatten, om den menigsløse volden og fattigdommen og om statsbudsjettet som synliggjør og framelsker gapet mellom fattig og rik i et samfunn med stadig større ulikhet.

Selvfølgelig var det bedre før. Alt var bedre før. Dette framskrittspartiet ble ikke stemt fram av en tredjedel av befolkninga, vi var unge og lo hånlig av et parti som snakket nedlatende om enslige mødre og latsabbene i Finnmark. I dag er offentlig spott og spe, ironi og sarkasme en del av den tillatte, daglige virkeligheten. Det holder å lese kommentarfeltene på nettet for å få den bekreftelsen. Men beskyldningene er også mer subtile, og kravene til vellykkethet er strengere og er i ferd med å ødelegge en halv generasjon unge mennesker som lider under skjønnhets- og vellykkethetsidealene, samtidig som de sender nakenbilder av seg selv på Snapchat. Som selvfølgelig blir hacket og distribuert. Hva annet er det vel å vente? Hvorfor er unge mennesker så naive? Det var da aldri vi.

Men når sant skal sies: Kvinnene i femti- og sekstiårene holder seg godt. Vi holder oss langt bedre enn menn på vår alder og har det trolig langt bedre med oss selv enn damene på tretti og førti som sliter med idealer om vellykkethet og utseende som vi bare kan skyte en hvit pil etter. Jeg ser på forsamlingen rundt festbordet. - Førr ei dame, sang Halvdan Sivertsen en gang. Og Halvdan skulle vært der, for her var det omlag et tjuetalls av oss og de fleste mer enn godt voksne. 

Men for noen damer! Samtlige pynta til fest, samtlige svært velholdte og flotte, samtidig som vi for lengst har måttet akseptere at alderens spor ikke lar seg utslette og at det ikke nytter å gråte over den man er blitt, den slitne som møter oss i speilet hver morgen og som ikke lenger har all den fantastiske energien og det overskuddet vi hadde før. Vi har fått reumatisme og leddgikt, hengende øyelokk, diabetes og dårlige knær, selv om vi trener og smører oss hver kveld. Men vi skjønner at det er en tapt kamp, så vi bekymrer oss i stedet over våre barn og deres liv, om jobbene som ikke lenger tenner oss og vinteren som nok en gang siger inn over landet her nord. Nye piggdekk koster penger, og huset burde vært malt. Eks'en har skaffet seg nytt kull med barn og den nye dama i hans liv har nettopp rundet tretti, stakkar, og skal leve med den nokså tilårskomne som vi hadde gleden av den gangen han var ung og fyrrig og ikke hadde antydning til hengemage. Og slett ikke trengte treningsstudio eller Viagra. Han bekymrer seg neppe over at han om få år kanskje må trilles i rullestol inn på foreldremøtet til den nye yngstesønnen, for menn bekymrer seg sjelden om sånt. Og vi slipper å forholde oss til den litt pinlige tausheten når en av kompisene til sønnen, han med ung, tindebestigende pappa, spør om den gamlingen der borte i hjørnet er noens bestefar? Nåja. 

Livet har sine gleder når man runder seksti. Skadefryd er også en fryd, ofte en sann fryd. Men kattene er døde, de gamle altså - og kostet en halv formue å holde i live når de ble gamle, for katter trenger vedlikehold akkurat som gamle damer: Ormekurer og vaksinasjoner og fjerning av dårlige tenner der emaljen var blitt borte på grunn av alderdom og slitasje. Medikamenter for slitte hofteskåler og hjertemedisin - men den hjertemedisinen var til bikkja, stakkar, som plutselig la seg ned en dag og døde, mett av dage. Og vi gråt som om verden var falt sammen. Og det hadde den jo. Kattene sørget vi over, men bikkja var landesorg og medfølgende depresjon over tapet av en kjær bestevenn og hundedatter.

Jo, man skrev blogger om dem mens de levde og man glemmer dem aldri. I dag har jeg skaffet meg en fersk, ung samboer som har all ungdommens energi - knuskoser i sengehalmen, men fyker ut av vinduet så fort jeg setter det på gløtt. Trygghet og kjærlighet vil han ha, her hjemme, og han er vakker som få. Men han har ungdommens vitalitet som jeg nå mangler, og derfor er han nå på tur ut i den store verden og kommer neppe hjem med det første. Det var noe annet med de gamle, livserfarne og kloke kattene jeg levde sammen med den gangen jeg sjøl var ung og dum. Joda. Alt var bedre før. Alt var bedre før, og sånn bare er det.

p.s. Plutselig sto han der med potene opp mot kjellervinduet og mjauet og ville inn. Innsmigrende og vakker som alle unge, vitale menn er det. Tigergutt har satt en ny standard i mitt liv. 

Kanskje finnes det et liv etter seksti, likevel.