TENN LYS

Vi kan neppe tenne for mange lys i denne tida. Det er vinter i nord og mørkt i verden. I fjor produserte jeg fire adventsprogram fra studio i Tromsø, det som gikk andre søndag i advent, altså for ett år sia, var med Ola Bremnes.

Det har mange gode ord. Både i tekst og i samtalen med kollega Morten Kræmer. Programmet finner du her, og de andre programmene i serien ligger i programspilleren til NRK her.

Bildet har jeg lastet ned fra denne nettsiden

EVIGHETSFJORDEN

Evighetsfjorden ligger i Grønland - altså landet Grønland, og boka til Kim Leine er et must. Da den var ferdig lest, fikk jeg sånn bok-abstinens som oppstår etter at man har forlatt et univers og ikke kjenner seg hjemme i verden.

Kim Leine er en kritikerrost norsk-dansk forfatter. Han fikk Nordisk Råds litteraturpris 2013 for sin roman Profetene i Evighetsfjorden. 

Han er født i Norge i 1961, men flyttet til Danmark som 17-åring. Han er utdannet sykepleier og har jobbet femten år i Grønland. Han bor nå i Danmark, skriver på dansk og oversetter selv til norsk.

TUBULAR BELLS. GJENSYN MED GLEDE

Verdens nydeligste klassiske rock-stykke, Tubular Bells, med gitaristen og musikeren Mike Oldfield, fant jeg akkurat nå, gjort av BBC i 1973. 

Videoen ligger på youtube her, og er vel verdt et besøk. Stilig gjort av BBC for så lenge siden!

Jeg elsket musikken hans, og fant fram til dette lille mesterstykket av en LP, fordi jeg er i retro humør og lette etter mer info om Vivian Stanshall som deltok sammen med Mike på plata. 

Siste kuttet er et skikkelig fyllekalas, der Vivian viser oss rundt i et gammelt palass til tonene av Sailor's Hornpipe. Ubeskivelig guiding. Jeg ler ennå, når jeg går kveldstur med musikken på øret, førti år seinere. Hør selv. 

Og ett av hans andre flotte album fant jeg også bilde av. Alt sto i LP-hylla mi, en gang for lenge siden. Mer om Mike Oldfield finner du på Wikipedia, her. 

Et lite, oppdatert livstegn fra Mike selv: Et godt liv på Bahamas. Les historien hans her. Kjenner at det rykker i et lite snev av misunnelse. Sitte på kaia sammen med Mike Oldfield, med gitaren og havet, på Bahamas. Voi, voi.

FERIEN OVER

Ferien over - det ble snartur til Harstad med åpning av festspillene og vernissasje hos Harstad Kunstforening der Kine Hellebust stilte ut sine fototrykk i svær utstilling. Konsert med Bodø-bandet Kråkesølv og besøk på Galleri Nordnorge ble det også tid til.

Her er Kine sett ovenfra

Neste helga gikk turen til søkkvåte Karlsøyfestivalen, der jeg heldigvis fikk sove innendørs og slapp å slå opp teltet. Men koselig festival, som alltid. Fine folk, god mat og et bra seminar om integrering av flyktninger og det å være på flukt. No borders, het det - og vakte mange tanker om alt det jævlige som skjer i verden.

Årets Riddu-festival ble en kort-kort affære, med overnatting fra fredag til lørdag i telt. Hyggelige nye bekjentskaper fra Gratangen i nabo-lavvoen, konsert med Violet Road og trivelig festgjeng av damer på tur. God, samisk bidos ble det før avgang hjem igjen på lørdag. Litt trøtt, men ellers fin form. Og lot meg true av massive regnbyger som ble meldt fra lørdagsnatt, så jeg orket ikke ligge over i telt nok ei natt i et vått festivalområde med den litt skrale ryggen min.

Men festivalen viste mitt 15 år gamle NRK-jubileumsprogram fra Riddu i2001, hele tre ganger. Som del av hovedprogrammet sitt. Og det er jeg stolt over. Ekte samisk samtidshistorie. Du kan se det igjen her.

Dette er Stella Maris i fjæra like ved Skutvik fergekai

Begynte så vidt på jobb et par dager, men hoppet av og tok en tur ned til Hamsundagene i regi av Nordnorsk forfatterlag, sammen med Lene. Vi reiste via vakre Skrova, og stoppet ved et av Nordlands mange vakre kulturlandskap i fjæra på Skutvik, Stella Maris. Deretter delte vi ut postkort og brosjyrer for NnF under Hamsun-arrangementene og bodde på sjarmerende Hamarøy fiskecamping.

 

Dette er den vidunderlige øya Skrova midt i Vestfjorden

Så det ble nordnorsk ferie i år. Hjemme i ukedagene, pjusket i hagen og hvilte ut mellom slagene. Mikkel fylte 30 år så den 28. var det hyggelig sushiaften på Nodee ved siden av Frognerparken med Oslo-familien. Alt i alt en begivenhetsrik og allsidig ferie 2016.

Sydenturene som folk tar, frister lite i sommermånedene. Nordnorge er flott nok i massevis  for meg. Men at en varm Sydenferie kan friste utpå høsten, ja det betviles ikke.

Jeg sliter med å konsentrere meg om å være på jobb, merker jeg. Men jeg er vel ikke den neste som syns det er tungt å holde tralten etter mange, lange dager langt vekk fra arbeidsplassen. Med ønske om en god høst, folkens!

Vakre Tranøy fyr like før konserten med svenske Stefan Sundstrøm

SOMMERFUGLEFFEKTEN

Solja Krapu har skrevet ett av de fineste diktene jeg vet, om the butterfly effect, eller sommerfugleffekten som den også ofte kalles. 

Hun behøver bussjåføren. Ja, det gjør vi alle. Her er hennes effektfulle tekst som jeg til alt overmål har sett henne framføre. Og hun er tidligere Sverigesmester i Poetry Slam, så det var skikkelig, skikkelig fint.

Jag behöver: 
busschauffören 
Som låter bli att starta enligt tidtabell 
fast jag VET att jag är sen 
springer över iskanan 
med väska kasse påse portfölj schal 
hunnit 
inte 
stänga jackan 

busschauffören behöver: 
sin hustru 
som låter honom ta tidningen först 
varenda morgon 
släta oöppnade nyheter till kaffet 

busschaufförens hustru behöver: 
grannen, 
tanten i nästa port 
som hon kan springa över till 
och låna tre ägg och lite sojasås 
till nasi goreng favoriträtten i familjen 
och det går så bra så, 
och ingen fara 
och alls inte till något besvär

tanten behöver: 
vaktmästaren 
som sandat sluttande isgången 
och visst har vintern varit 
och snart går vi väl mot ljusare tider igen 

vaktmästaren behöver: 
flickan som säger hej 
som han tror att han flirtar med 
- man är ju fortfarande ganska attraktiv - 
men ändå en gentleman 

flickan behöver: 
sin bästa tjejkompis 
som hon pratar i telefon med så länge 
att armen somnar men gud alltså värsta 
och du skulle varit med 
och fetmycket folk var det 
och du är en som man verkligen kan lita på 
alltid 

bästa tjejkompisen behöver: 
sin mamma 
som lånar ut tröjan fast den är ny 
och hon faktiskt inte hunnit 
använda den själv ännu 
och var snäll nu och kom hem innan det blir natt 
och kom ihåg att ringa 
och är du säker på att jag inte skall hämta dig 
och det är faktiskt kallt ute 

mamma behöver: 
frissan som hon alltid brukar 
permanenta håret hos 
och kanske man skulle göra slingor 
den här gången, 
kanske behöver det toppas 
och vad ska ni göra på nyårsafton 
och min svåger och svägerska ska komma 
och då brukar jag alltid göra en gratäng 
som du kan få 
receptet på 

frisörskan behöver: 
sin äldste son 
som brukar vara så snäll med småsyskonen 
och hämta dom från dagis när hon jobbar sent 
och ibland till och med lämna dom på morgnarna 
fast då finns det en risk 
att han kommer för sent till skolan 

Jag är hans fröken 
Han behöver mig. 

Men om jag skäller ut honom 
utan att veta varför han kommer för sent 
kanske han 
slutar med att hjälpa till med 
småsyskonen 
så hans mamma blir stressad 
och förstör håret på sin stamkund 
som blir frustrerad 
och vägrar att låna ut tröjan åt sin dotter längre 
som går bakom ryggen på sin bästa kompis 
som ger fingret åt den där snuskgubben, vaktmästaren 
som skiter i att sanda gången 
så tanten halkar och slår skallen i betongtrappan 
och kan varken röra sig eller gå på affären 
så hon har varken ägg eller sojasås hemma 
så hennes grannes nasi goreng 
blir inte alls som den brukar 
och orsakar en äktenskaplig kris 
så hon tar morgontidningen först själv den här gången 
så hennes man som är 
busschaufför 
blir grinig 
och startar enligt tidtabellen trots att jag kommer springande 
över iskanan 
med väska kasse påse portfölj schal 
hunnit 
inte stänga jackan 

och kör bara och råttan på repet 
och det blir jag 
som kommer för sent 
till skolan

 ”Jag behöver busschauffören”, av Solja Krapu; Alfabeta 2003

Den ene illustrasjonen er henta hos http://www.jantoo.com/cartoons/keywords/jacket

ALDRI FØR

Aldri før
har vi hatt så dype stoler
og så brede sofaer rundt bakenden.

Aldri før
har teknokratene gjort slike underverk med verden
at hjertene er blitt så mørkredde av angst
at vi må gå i dekning bak oss selv.

Aldri før
har ordene måtte skrikes så høyt
og bilder og lyd måttet sprites opp med Cola
for å trekke tankene bort og gjøre oss ufarlige.

Aldri før har det hastet slik. Aldri før 
har vi lengtet slik
efter menneskestemmer bak ordene,
sandhet og hjertevarme bak kråkenes skrik.

Rolf Jacobsen

FØRSTE FERIEDAG

Beina på bordet. Såre fornøyd. Har kjøpt gressklipper og vi har første soldag på ukevis. Har derfor også klippet gress. Pottet ut persille, dill og basilikum i bedene. Stelt med stemorsblomstene, men ikke hatt tid til å spa om jordbærlandet. Har sparket fotball med toåringen på gresset, spist noen hurtige pølseskiver, stekt med grønnkål og egg til en omelett.



I helga var jeg på festival på Karlsøy, siste arbeidsuke ble tilbrakt på Reinøya med dronefotografer fra Oslo: Jobber med en dokumentar om oppdrett av gjeterhunder. Har fått nye sjefer på jobb. Livet ser lyst ut.

Foran meg ligger Riddu-festivalen, Mikkel eldstesønnen sin 30 årsdag i Oslo og tur til Hamsundagene via Svolvær og Skrova. Så livet lever.

Det beste er at barnebarnet sover bare én etasje over meg og at jeg kan vandre ut en sen sommerkveld og plukke inn de vakreste blomster fra hagen. Livet er godt.

ANBEFALES

Denne boka må du bare rett og slett lese! Jeg har lest den én gang, og ville nesten ikke at den skulle slutte. Nå skal jeg lese den én gang til! For alle som har et forhold til hav og kyst: Historie, fisk, kaiområder eller landskap. Det er bare å glede seg.

KUNSTEN Å BENYTTE TIDA NÅR MAN REISER

Å reise er en kunst. Å bruke tida til noe nyttig mens jeg er på vei, er noe av hemmeligheten: Nyte reisen, aldri kjede seg.

Dagen begynte da jeg ble satt av ved Night Hawk Diner på Grünerløkka og eldstesønnen hentet fram menyen og bestilte en stor American Breakfast. Jeg bestilte kaffe, to egg og bacon og fikk snart varm drikke i koppen. Servitøren er kjempesøt og snakker bare engelsk. Sønnen står over pannekakene. Det er så tidlig på dagen.

Når vi lunsjer sammen - i blant når jeg reiser til Oslo - spiser vi alltid amerikanske pannekaker. Her eller på favorittkaféen Ryes. De er syndig gode, med maple sirup. Og maten er så definitivt en viktig del av en god reise. Night Hawk Diner har både god mat og lekkert interiør.

Vi snakker om alt mulig rart før vi skilles igjen, sønnen gir meg sitt dagsferske eksemplar av Klassekampen til reiselektyre. Det legger jeg seinere igjen på den fine, annenetasjes kaféen på Gardermoen.

I mellomtida har jeg supplert med en god rooibus te på Oslo S, etter å ha kullkastet alle planer om å være turist i hovedstaden. Det regner, og egentlig vil jeg bare hjem.

Jeg tar noen reisebilder på flytoget, arrangerer samtidig en liten foto-kollage fra gårdagens konsertopplevelse og legger ut på Facebook. Facebook er en god venn på tur, syns jeg. Og vel på plass på Gardermoen, setter jeg meg og blogger. Å skrive er alltid en glede! Gratis internet er en annen!

Det er så mye vettugt jeg ville skrevet om, i stedet blir dette bare et korttidsbevart minne fra en reiseformiddag i Oslo. En vanlig, mandags formiddag i mai, året 2016. Et dagboknotat, egentlig.

Jeg har kjøpt et ferskt eksemplar av Morten Strøknes' Havboka, så det får bli med de dype tankene i dag. Havet venter, opplevelser og refleksjoner jeg lenge har gledet meg til. Bøker er spennende venner.

Kunsten er å bruke tida til å snakke med folk, ta en te, spise, observere, fotografere, memorere, skrive og lese noe bra - som ei god bok eller ei innsiktsfull avis. Bare så enkelt.

Jeg liker å reise. Jeg liker virkelig å være i farta! Med mat, bøker, aviser, mobilkamera og nettverk. Aldri et kjedelig øyeblikk. Bruke øynene! Nyte gleden over å være på vei! God tur, da dere!


Bildet av Night Hawk Diner har jeg hentet hos Dagbladet. Legger også ved Edward Hoppers orginalbilde av Nighthawks fra The Art Institute of Chicago. 

Litt kunst kan da ikke skade underveis?

GRØNT, GRØNT

Det er noe med den grønne fargen. Jeg kjører tog gjennom et grønt landskap på veien sørover fra Lillehammer til Oslo. Det er sommer i sør, og langt kommet vår i nord. Før jeg dro sørover til styremøte på Lillehammer, satte jeg poteter i det lille potetlandet i hagen, og noen ekstra i det oppspadde stykket som ligger på andre sida av huset. Så får vi se når jeg kommer hjem igjen.

Det er noe med det grønne som fascinerer meg, noe med å se at det gror.

Og bare så det er sagt. Jeg elsker toget. Jeg ønsker meg tog til mitt elskede Nord-Norge, - fra Bodø via Narvik og nordover.

Tog for transport av fisk og andre råvarer sørover, tog som vi kan reise med: der jeg kan forflytte meg mens jeg jobber, spiser og sover, tog som er ressursvennlig og ikke slipper ut eksos og forurenser lufta.

I Oslo er det sommer, på Grünerløkka har trærne eksplodert i grønt. Fargen er så sterk at den både kan luktes, høres og sees.

Jeg venter på den voksne sønnen min og faren hans. Og vi vandrer under trærne i Oslo-byen, på vei mot en kinesisk restaurant som serverer Dim Sum dumplings: Det er sånne dampkokte, lekre boller av grønnsaker, scampi eller kjøtt som er pakket inn i deig og serveres fra bambuskurver.

 

En dag skal jeg lære meg å lage ekte, kinesiske dumplings, har funnet en oppskrift her.

Så én dag skal jeg overraske noen med dampkokte dumplings, kanskje fylt med krydret potetfyll fra egen hage? Og bare så det er sagt. Jeg elsker god mat. Og jeg elsker togreiser.

VI-HOLDER-UT-FOR-DET-BARE-MÅ-VI

Jeg går til byen for å hente bilen før jeg kjører på jobb, det støver gatelangs, men det er sol og varme i nord. Klok av skade lar jeg dynejakken henge igjen på vinterknaggen, tar den tynne sommeranorakken og joggesko på beina. Bob Dylan i ørene.

Ingen har lagt parkeringslapp på ruta mi, sola baker asfalten selv om det bare er slutten av april. Jeg stopper på Kiwi, triller ei illgrønn handlevogn inn i grønnsaksavdelinga, og merker meg på vei inn døra at det henger en lapp om at jeg ikke må la bilen stå på tomgang - av miljøhensyn. Nei, jeg gjør ikke det, men jeg liker påminnelsen til oss alle om å ta vare på kloden.

Bananer, sitron, avokado, oliven og en gresk yoghurt lander i den grønne vogna. Jenta som sitter i kassen er strålende blid og hilser meg med et blidt god morgen!

Tilbake i bilen passerer jeg en gjeng joggere. Shorts, ultratynne t-skjorter og svette fjes. Den ene av damene smiler stort og svett til meg i det jeg passerer dem. Et sånt: Vi-holder-ut-for-det-bare-må-vi-smil!

Det er ikke så vanskelig når sola hever gradestokken til 15 grader, en støvete vårdag i april på 69 grader nord.

DAGEN FOR DE GODE FORSETTER

Hver dag er en sånn dag: I dag, altså, skal jeg ta meg sammen. Jeg er mesternes mester i å ta meg sammen, og så kapitulere. Jeg gir opp. Veldig fort. U-systematikk, kaos og rot kjennetegner meg, sammen med en nesten fotografisk evne til å vite hvor-var-det-nå-jeg-så-den-hen?

Og derfor vet jeg at passet mitt ligger, sammen med den internasjonale vaksinasjonsattesten, i en sånn gjennomsiktig liten plastboks på pulten på hjemmkontoret mitt. At det skulle ligget i en tidsskriftholder som riktignok ikke er merket, men inneholder viktige papirer, er en helt annen sak. I den plastboksen ligger det forsåvidt også noen løse kvitteringer som jeg i skrivende stund ikke helt vet hva skal brukes til, og et par refleksbånd, en tube god håndkrem, et halvt ark med sånne knotter som skal brukes under kjøkkenstolene, en pakke Zyrtec i tilfelle alvorlige insektsbitt, en pakke sinktyggegummi mot dårlig ånde og en pakke fargerike tusjer.

Trolig er det meste av dette tømt ut av den lille kofferten min etter en reise. Eller mer sannsynlig: Like foran en ny reise der jeg ikke trengte noen av disse remedier fra forrige tur. At det også ligger en rull med tape, tre hårspenner og en liten pose spiker samt en fyrstikkeske i samme plastkassen, gidder jeg nesten ikke nevne. Og jeg innser at logikken er fullstendig frynsete: Hvorfor skulle jeg tatt med møbelknotter til kjøkkenstolene ut på tur?

Men i dag, altså, skal alt dette endre seg. I dag er plastboksenes tid over, uten at jeg helt kan se hvordan, for jeg bor i et gammelt hus med begrenset plass i skapene og enda færre kommoder og hyller.

Derfor tenker jeg at jeg skal angripe verden med ny metodikk. Fra i dag av skal alle de samme tingene ligge sammen med sine egne bekjente. Altså pass og vaksinasjonsattest sammen med hverandre og sammen med de andre livsviktige greiene, fyrstikker sammen med andre fyrstikker, den lille lommelykta alltid i kofferten, for man vet jo aldri om man bor på et hotell der strømmen går om natta, eller om man skal legge kveldsturen hjem gjennom strøk som mangler gatelys eller man har fått en flis i fingeren og trenger ekstra lys for å pirke den ut.

Pinsetten ligger forøvrig alltid i håndveska. Det er forbundet med dødsstraff å legge den andre steder.

Jeg har også visse regler for hvor mobilen kan legges. Bare på høyre kjøkkenbenk, aldri på venstre. Og det er ikke lov å legge den på badet, selv om toppen av vaskemaskinen kan friste med sin store hvite flate, i hvert fall når den ikke er dekket av en stabel nybrettede, rene håndklær og en liten skål med små shampoflasker og såpestykker. Disse som man tar med hjem fra hotellrommet, men aldri får brukt hjemme for der har jeg sånne såpedispensere både på kjøkkenet, i dusjen og på badeservanten, må vite. Mobilen skal heller aldri ligge i vinduskarmen, for jeg må ikke tekste mens jeg vanner blomster og så legge den fra meg mellom blomsterpottene. For da finner jeg den ikke igjen før uka etter når grønnplantene på nytt roper etter vann.

Joda, jeg har noen ganger sprunget opp til yngstesønnen min og bedt han ringe meg om noen minutter så jeg hører hvor den ligger. Hvis den ikke er skrudd på lydløs, da. Eller hvis batteriet er blitt flatt i mellomtida. For det blir jo sånne mobilbatterier bare du snur deg. Jeg har en ladeledning i bilen - det hadde jeg i hvert fall i forrige uke - og én på kontoret som står fastkoblet til pc'en. Våg ikke å fjerne den!

" - for man vet jo aldri om man bor på et hotell der strømmen går om natta, eller om man skal legge kveldsturen hjem gjennom strøk som mangler gatelys

Og så har jeg et par sånne fikse, små ladere som kan lades på forhånd og kobles til mobilen når du sitter på flyplassen på Gardermoen og går fri for strøm og bare har billetten digitalt lagret som melding i mobilen. Men den laderen bør være oppladet før du reiser, sant - og så må du ha med deg ladeledningen! Dessuten må du vite hvor den er, når du pakker. Sånn like før du drar. Og du må for all del ikke legge den i bunnen av kofferten og så sende bagasjen separat.

Men det viktigste er jo å vite hvor den helsikes laderen befinner seg hjemme, før du reiser, ikke sant? Aner ikke. Tror muligens ikke jeg har sjekket i den gjennomsiktige plastboksen som står på pulten på hjemmekontoret mitt? Men jeg mener jeg så den i går. Et eller annet sted.

KOLLEKTIVREISE

Ingen ting som bussen, altså! Strikketøy, lesestoff, musikk på øret samt kaffe og vafler fra buss-oppholdet i Bjerkvik på vei hjem fra Narvik og Vinterfestuka 2016. Nyter å ikke kjøre sjøl, selv om det tar lengre tid. Fire og en halv time på veien, men med lave skuldre på vinterføret. Fin helg! 

KONSERTOPPLEVELSE

Fikk oppleve en flott konsert under Vinterfestuka 2016 i Narvik i helga, med sopran Isa Katharina Gerickte og MiNensemblet i Narvik - det står for Musikk i Nordland. 

Alle sangene fra førkrigstida i Berlin mellom 30-40 tallet, til slutt knyttet elegant opp mot krigen i Narvik. Jeg elsker konserter og "live music". Dette var verd hele turen med buss til Narvik og tilbake igjen!

KVINNEDAGER HELE ÅRET

Trenger vi ikke kvinnedagen, sier du? 

Du har nok ikke fulgt med i timen, kan det se ut som. Her er litt statistikk, og den er ikke oppmuntrende:

70% av verdens fattige er kvinner. Kvinner gjør 60 % av verdens arbeid, men tjener bare 10 % av inntektene. 

Kvinner eier 1 % av all eiendom i verden. 

70 % av barn uten skolegang er jenter. 

Hver sjuende jente i fattige land giftes bort før de fyller 15 år. Hver fjerde jente i fattige land blir mamma før hun fyller 18 år. 

Menn har fem ganger så mye makt som kvinner – bare 18.4 % av parlamentarikere er kvinner. 

Over hele verden har kvinner mindre makt, mindre innflytelse, mindre penger og mindre utdanning enn menn. 

Det kan se ut som om vi trenger kvinnedager hele året, spør du meg. 
Kilde: FN-sambandet og Care

DAMEAVDELINGEN HAR 20 ÅRS JUBILEUM

Til høsten er det 20 år siden vi i NRK Troms produserte kjempemorsomme program med seks snakksalige damer i studio, - nå planlegger vi å møtes igjen, alle damene.

Dameavdelingen var bare DEN gjengen med spreke jenter, nå alle 20 år eldre. Hvordan blir det å treffes igjen?

Selv var jeg producer på direktesendingene, og det var litt av en jobb i seg selv, med så mange taletrengte på én og samme gang. Men dyktig ledet av Ann Karina Sogge som dirigerte samtalen med klar hånd og kjappe kommentarer og spørsmål. Mye latter var det óg. Veldig mye latter.

Det var ei fin tid. Mimre, mimre. En smakebit på programmene kan du finne her.

GRØNN GLEDE

I tillegg til å begynne å fotografere igjen, er jeg på en grønn bølge. Smoothie til frokost er blitt et must. Jeg deler daglige innfall på matbloggen min, MATFRONT. Sjekk lenken til bloggen her. 

I dag laget jeg min grønne drink med avokado, fennikel, selleristang, en halv lime, utspedd usøtet eplesaft og fersk ingefær.Den ble kjempegod, rett og slett.

Men det er fint å bli inspirert på nettet, så dette bildet har jeg lånt hos bloggen The Organic Dietitian som du finner her. Sjekk ut de grønne mulighetene. Sunt og godt. Og: Nyt våren!

FOTOJAKT PÅ EI SANDSTRAND

VAKRE LOFOTEN

Lofoten er vakkert! Mildt sagt. Høye fjell, høy himmel, fersk skrei og et vinterkaldt sommerhus som trengte tilsyn av både elektriker og rørlegger.

Men best av alt, vandring i fjæra med motiver i kameralinsa. Deilige dager uten krav, krim om kveldene og kjøreturer både til Leknes og til Reine, langt der ute i vest.

Takk til gode vertinne Astrid for fine dager i februar.

REISEGLEDE

Jeg skal begynne å skrive igjen, jeg lover meg selv det, her og nå. Savner bloggene mine, fordypningen - og ser at facebook stjeler for mye initiativ, og at ting ender der i kortform, ikke her.

Snart tar vi løs på fotosafari i Lofoten, to damer på farta mot den ytterste, nøkne Lofotodden. Det skal vel bli bra, tenker jeg, også for bloggen. Med Hurtigruta til Sortland, så kjører vi sørover derfra. Her er et hurtigrute-snap-shot fra forrige tur med Hurtigruta, på strekninga sør for Finnsnes, kjente trakter fra gamle dager: Russevåg. Får ikke tatt noe bilde derfra denne gangen, vi passerer midt på natta.

Men enn så lenge: Bare å glede seg til reisa! Det er også en glede.

FILMFESTIVAL I TROMSØ

Nok en filmfestival, Tromsøs Internasjonale sådanne, er over - og det var også dette årer en flott, sterk og artig begivenhet. 

Jeg noterer Sauls sønn som den definitivt sterkeste filmen - og filmatisk annerledes. 

Men de største og artigste opplevelsene mine var Rocky Horror Picture Show på Driv studenthus og Bajrangi Bhaijaan, indisk drama/musikal som ble årets store Bollywood-opplevelse. Hadde ikke trodd jeg skulle få tårer i øynene av så mye svulstig film, men joda!