I går gikk vi på tur, venninne Torunn og jeg. Sola er ikke tilbake enda, men det er lyst og fint på dagen med rosa himmel over all snøen. Men det er da jeg blir påminnet om hvorfor jeg egentlig ikke liker å gå på tur, og hvorfor jeg egentlig ikke skal bo her om vinteren:
Det er ikke komplisert, men jeg glemmer det, hele tida. Øynene renner når det blir trekk og kaldt. I går hadde jeg vasket brillene med barberskum - det skal hjelpe mot dugg, hevdes det. Men det gjelder ikke for meg, nei. Så tårene triller og det dugger og jeg må stoppe og tørke øynene og pusse brilleglassene. Vi går litt - så er det på’n igjen, jævlar. Tårene triller. Dessuten blir man snørrete, så man må ha med både klinex servietter og brillepusseklut. Og den kluten blir fort fuktig og hjelper lite til for å holde brillene tørre og rene. Jeg har med scooterbriller for å ha utenpå brillene. De hjelper bare litt, og det ser vanvittig teit ut.
Så er det dette med hodeplagg, ørevarmere som klør og behovet for lue på toppen. For varmt eller for kaldt, feil er det hele tida. Håret blir flatt og fuktig og man ser ut som et lurveleven på hodet når man tar av seg etter turen.
Dessuten har jeg ei halvfabrikata såkalt dunkåpe og gikk uten skikkelig ull under, så jeg frøs hele siste biten. Kåpa må til for at jeg ikke skal fryse understellet av meg, men får meg til å føle meg som en sånn barne-tv-teletubbie, en kokong av klær uten bevegelsesmulighet. Bittelittegrann for liten er den også, til å ha tykk genser under. Må liksom dra inn pusten for å få opp glidelåsen. Helvete.
Jeg er stiv og støl. Og jeg har vondt i høyre hofte, så jeg har problemer med trapper eller bratte bakker. Og så blir jeg fort andpusten og sliten fordi jeg er i dårlig form.
Høres jeg sytete ut? Dette er bare begynnelsen.
For det er glatt, så man må velge mellom brodder på støvlettene eller piggsko. Jeg velger ofte det siste for oppkjørselen min er ofte glatt, og skoene er ikke som joggesko, verken lette eller særlig elegante. Ikke passer det særlig godt sammen med kåpe og piggsko, heller. Jeg føler meg som en høyst uelegant okse i et glasshus.
Med munnbind er dette bildet snart perfekt. Det dugger som et helvete, både utendørs og når jeg setter meg inn i bilen pga temperaturskiftningene. Eller når jeg går inn på en butikk eller et kjøpesenter. Men dette er et problem jeg deler med alle andre som går med briller. Det er et allment problem som jeg deler med store deler av befolkningen. Det er ingen særlig trøst. Heller ikke at vi er mange som klør av ull-luer og har for lite eller for mye klær på oss når vi går på tur.
Jeg finner liksom ikke den rette balansen. Det er lettere om våren eller høsten, med ullsokker i joggeskoene og en anorakk over ullgenseren. Når det er snø, glatt og vinter med nærmere ti minusgrader ute, er ikke dette noe landskap for meg. Jeg husker det når jeg går på tur med Torunn. Jeg husker at det egentlig har vært sånn i alle år. Jeg husker det hver gang jeg er på tur ute om vinteren på Svalbard, svett og klam inni og alt for stor og uelegant i tøyet. En klums, en boms, et pesende uvær, aldri helt vel tilpass. Alltid vært sånn, egentlig. Men nå er det av en eller annen grunn blitt enda mer påfallende.
Kan det være alderen eller pensjonisttilværelsen for fører til forverring? Ja, si det. Men det var godt å få skrevet ned denne påminnelsen, godt å få fastslått at jeg er tøff og flink som tross alt kommer meg ut av døra. Tross alt.
Her med den hersens kåpa som egentlig er for trang for stor ullgenser under og slett ikke har kvalitet for turer under fem minusgrader. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Gode klær er forøvrig dyre.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar