HOME AGAIN

Hvordan er det å komme hjem etter uker uten mobiltelefon, mail, facebook, aviser og internett? Det er rart, for det har ikke vært noe savn. Og nå som jeg våkner i senga mi en lørdagsformiddag, har jeg så vidt rukket å åpne noen bag'er, vært innom jobb og gått et par turer med min elskede lapphundvenninne som helt klart har savna matmor. Hun var så hoppende glad at jeg blir helt rørt.

Gammelkatta Melchior vil sove i fotenden, mens ungdomsopprøret Pinball kommer dragende med flere istykker-tygde spissmus og legger gavene på trappa. Mjau. Potetlandet er blitt frodig. Salatbedet bugner av grønne gaver.

Men mitt indre øye er fylt av inntrykk fra isbjørn og brefronter, kanskje særlig den mektige Austfonna som strekker seg kilometer på kilometer langs sørsiden av Nordaustlandet. Et mektig skue.

Bloggene mine fra ICE-toktet kan du lese på denne nettsiden.

All my blogg writings are found here. And thanks to you all for a lovely trip!

STERKE ICE-INNTRYKK

Det har vært sterke møter med is og mennesker de siste tre ukene. Bloggene fra turen nord og øst for Svalbard finner du på NRK sine samlesider. Men også dyrelivet har preget meg, ikke minst de mange og nære møter med isens konge. Det har gjort sterkt inntrykk på meg.

Her er en gjørmeflekket isbjørn som vi seilte forbi på et isflak på veien sørover fra toktet. Denne er på ei reise mot ukjent land. En sjebne den deler med mange av sine artsfrender, nå som isen smelter i polområdene. 

KLAR FOR ISEN, LENGTER ETTER VÅR

Mens snøen daler ned over Tromsø på det mest begrædelige viset, gjør jeg meg klar til å pakke. Det er helt paradoksalt, - mens alle andre uff'er seg over vinteren og lengter framover mot vår og varme, har jeg kanskje mine kaldeste uker, noensinne, - foran meg.

Det gjenstår å kjøre en maskinvask med klær, kjøpe kamera og finne ut hvor mye jeg egentlig trenger for 3 uker på havet. Sannsynligvis ikke så mye mer enn varme klær, kuldekrem og godt humør, pc'en og ei god bok. Mesteparten av tida satser jeg på å være ute.

Jeg skal virkelig utafor allfarvei, til iskanten på 80 grader nord, og innstiller meg på en periode uten mobildekning, men håper å kunne koble meg på nettet i ny og ne, sende noen meldinger og lese nyheter. Det er nå rart hvor avhengig man er av å stå i kontakt med omverdenen!?! Jeg har jo sittet på pc'en daglig i årevis, bare avbrutt av kortere opphold i ferier og på turer utafor allfarvei. Dette blir annerledes.

Da jeg reiste med forskningsfartøyet Lance på nordvestkysten av Svalbard høsten 2006, var vi 8 dager i sjøen uten at jeg var på nett. Det opplevdes ikke som noe savn. Men denne gangen er det altså tokt med kystvakta i tre uker, og 3 uker er lang tid. De sier at det er satelittdekning til skipet, så litt nytt fra den store verden må man vel forhåpentligvis få med seg?!

Jeg håper i hvert fall på vår, når jeg er tilbake igjen, søndag 1. juni. Da skal kystvaktfartøyet KV Svalbard ha såkalt Åpent Skip i Tromsø havn, og jeg håper mange tar seg turen ombord for å se på båten og for å høre forskerne fortelle fra toktet.

Les mer om turen her. Følg toktet de neste ukene på www.nrk.no/nordnytt

REISEFEBER

Ett snev av reisefeber har begynt å melde seg. Om ei uke, akkurat i dag, forlater jeg den spirende våren i nord og drar inn i isen. Kystvaktfartøyet KV Svalbard tar med seg et tjuetalls forskere opp til Framstredet mellom Svalbard og Øst-Grønland. Skipet er en isbryter, og skal opp til iskanten og inn i isen, slik at forskerne kan måle havstrøm, istykkelse og se på livet under den frosne overflata.

Tre uker skal jeg tilbringe ombord, medbringende pc, kamera, radioopptaker, skriveblokk, lesestoff og nok varme klær til å takle temperaturen ute.

Det kribler i magen, allerede. Husker jeg på alt jeg skal ha med meg? Hvordan blir livet ombord?

Bikkja skal på vårferie på Senja sammen med søstera si. De andre får klare seg som best de kan. Jeg ser fram til mitt livs opplevelse, et tokt der jeg skal blogge det som skjer, i den grad vi har forbindelse over satelitt sørover. Jeg føler meg som litt av en polar-babe allerede. Og verre skal det bli, smil. Følge med, følg med, snart begynner mitt kalde eventyr på 80 grader nord!

Hovedbloggen fra turen blir å finne på www.nrk.no/nordnytt og i En blogg om kald kjærlighet.

THAIMAT OG TÅRER PÅ UNIS

Det er Lunsjjazz i peisestua på UNIS, universitetssenteret på Svalbard. Det brenner i peisen, det serveres Thaimat og jeg blir rørt til tårer av Julie Dahle Aagård som synger så det rører hjertene. Og det er lett å bli berørt på Svalbard, for dette landet er så sinnsykt vakkert at jeg er på gråten allerede når jeg våkner om morran og ser lyset stige over fjellene. Det er lenge til soldag, og solskiva er fortsatt langt under horisonten. Men det er februarlys over Longyearbyen.

Og dette lyset ligner ingenting anna du noen gang har sett.

Ellers gråter jeg mest i kulde og vind. Det er nemlig kald sno, og med en arvelig lidelse fra mora mi som får meg til å felle tårer så fort det blir kaldt og vind, har jeg allerede grått en skvett her i Longyearbyen. For det er et isende drag ute, som driver gjennom marg og bein hvis man ikke kler seg etter forholdene. Jeg prøver å springe over parkeringsplassen ved UNIS uten overtrekksbukser, votter og hodeplagg, - og registrerer, som så ofte tidligere, at dette ikke er et klima der man leker seg i kulda.

Men varmt skulle det bli, da sprelske Randi Tytingvåg gikk til mic'en og sang. Hvilket fyrverkeri av ei dame! Hun synger jazz, avantgarde pop, klezmer og cabaret, og det med en utstråling i egen klasse. Med eksellent Thaimat på tallerkene (takk til kokkene!), rødvin i glasset og sprakende bål i den fantastiske peisestua på UNIS, kan man ikke ha en bedre lørdags ettermiddag. Polarjazz, oh yes!