POLARJAZZ ER OVER. IGJEN

Polarjazz er over. Dette bildet fra garderoben på hotellet forteller vel sitt om festivalens popularitet? Og noe om å holde festival i et område der utetemperaturen jevnlig har vært nede på minus tjue.

Men det er fint å gå ute i mørket, innpakket i lag på lag med klær, høre isen på veien knitre under støvlene. Akkurat den dimensjonen er med på å gjøre dette til en helt egen opplevelse. Takk, Longyearbyen, for denne storslagne uka! Takk alle deltagere og ildsjeler som får dette til! Vi reiser ned i dag. Men sjela blir igjen ei stund, tror jeg. Godt emballert og innpakket. Mens jeg allerede har begynt å glede meg til neste gang. Det er jo bare et år til!

KATZENJAMMER. JA!

Katzenjammer. Ja! Sånn kunne jeg tenkt meg å ha vært da jeg var ung! For noen flotte damer! Dette var morsomt, både musikalsk og scenemessig. Likte dem, men hvem er de? Det vet jeg faktisk ikke, for jeg har aldri hørt om dem før (unnskyld).

De er musikalsk sett, for meg, en blanding av fancy bluegrass, Kate and Anni McGarrigle og Ami Winehouse? Vær så god: Bli schizofren. Og nyt det!

Alle damene trakterte alle instrumenter og det var imponerende. Balalaikaen var kjempetøff!

Utseendemessig har de henta masse fra Christine Koht... Ikke at det er noe galt med det. En deilig galskap. Summen er morsom. De har style. Til lykke med resten, Katzenjammer! Her er det god energi.

STERKT MØTE: TO HERRER MED GITAR

Det går egentlig ikke an å beskrive en stor konsert- opplevelse med ord. Men dette var sterke saker for en gammel raddis som i sin ungdom kunne alle tekstene til Hoola Bandoola Band utenat. De to eldre herrene har lagt an en veldig kul stil sammen, og spiller med stor humor ballen til hverandre på scenen. Men det er likevel alvor som preger konserten. Alvor og klare budskap. De matcher hverandre godt i en enkel presentasjon der ord, stemmer og gitarer er alt som bærer. Og det er sterke budskap om en verden som ennå trenger våkne artister.

Hva skal man si: Mikael Wiehe sang sin utrolig vakre En sång til modet. Og siden mintes han sin gamle venn, Bjørn Afzelius, med hans Sång til friheten, - og vi husker fortsatt den, ikke sant?

Du är det finaste jag vet,

Du är det dyraste i världen.

Du är som stjärnorna, som vindarna, som vågorna, som fåglarna, som blommorna på marken.

Du är min ledstjärna och vän,

du är min tro, mitt hopp, min kärlek.

Du är mitt blod, och mina lungor,

mina ögon, mina skuldror,

mina händer och mitt hjärta.

Friheten är ditt vackra namn,

vänskapen är din stolta moder,

rättvisan är din broder,

friden är din syster,

kampen är din fader,

framtiden ditt ansvar.

Jeg innrømmer det. Jeg blir fortsatt rørt. Og jeg er ikke den eneste.

Åge gikk fram på scenen, minte om den dagsaktuelle situasjonen i Gaza og gjorde en helakustisk versjon av Va det du Jesus. De sang Dylans Masters of War i svensk språkdrakt sånn at hårene reise seg på armene mine. Og alle fikk selvfølgelig være med å synge Mykje lys og mykje varme. Banalt og greit, men den fungerer, alltid! Jeg er lett å påvirke og hadde gledet med til dette i mange uker. Og for meg innfridde de så det suste.

Til slutt gjorde Wiehe visa om 'den gyllene ringen' i Jakten på Dalai Lama. Etter rungende applaus ville Åge Aleksandersen gjøre Dan Anderssons Tiggaren från Luossa som ekstranummer. Og Michael Wiehe, som alltid har ment at Dan Andersson drev med sentimentalt skit, har latt seg overtale til å delta på låten, - det vil si: Etter at han hørte Åges versjon.

Personlig har jeg aldri syntes at Dan Andersson drev med sentimentale tekster. Men anna er kanskje ikke å vente fra artisten Wiehe, som fortsatt bærer det gamle slagordet til Woody Guthrie på gitaren – This machine kills fascists.

JAZZLUNSJ

En av de mest spesielle arrangmentene under Polarjazzen, er Thai-lunsjen. Longyearbyen har ei stor Thai-befolkning og flere av de thailandske kvinnene stiller for å bidra med spesialmeny til gjestene. Så lørdags ettermiddag var det duket for jazzlunsj i kantina på Unis, universitetet i hjertet av Longyearbyen. Undicided Jazzband holdt en elegant og lekende konsert, og maten var kjempegod. Jeg holder en knapp på kyllingspyd og sataysaus.

Etter konserten gikk jeg på kjøkkenet og fikk hjelp av min gamle venn Svalbardkokken Gustav, samt noen av de norsk-thaisnakkende ungdommene til å skrive ned oppskriften på den vanvittig gode peanøttsausen:

En pose ferdig sataysaus, kokosmelk, finhakkede mandler, red currymix, sukker og MSG som var i krystallform (!) Ikke tror jeg at monosodiumglutamat er særlig sunt, men den sausen var bare så god. Ikke tok jeg bilder fra kjøkkenseansen heller, idiot som jeg er. Men hjem for å lage god saus, det skal jeg!

SEVALDSEN SVINGER

Kristin Sevaldsen svinger. Dette er dame med høy energi og masse musikalitet. Jeg satt på gulvet foran høytaler anlegget og kjente bassen slå i ribbeina. Det var helt flott. Og hennes måte å behandle saxofonene på, er imponerende. Bra låter skriver hun óg.

I programmet står det at hun har jobba med folk som Mari Boine, Ronni le Tekrø og Ole Edvard Antonsen. Med seg til Polarjazz hadde hun Dag Stokke på tangenter, Jørn Fødjestøl på gitar, Herman Shcultz på bass og Per Hillestad på trommer. Ingen ting å klage over her. Verdig festivalåpning!

Bjørn Eidsvåg har grep om sitt publikum. At det var hans første jazzfestival, gjorde han kjapt et poeng ut av. Og alle lo. Siden fikk vi en rekke svisker med tilløp til allsang i det fullstappede lokalet. At han er Bare en mann som gjør så godt han kan, visste vi jo alle fra før. Og han er en sjarmerede mann, ingen tvil om det.

Men den som virkelig fikk taket til å løfte seg, var Bodøgitaristen Børge Petersen-Øverleir (- vel, han er egentlig fra Hemnesberget). Diskret plassert bak Eidsvåg. Men spille? Makan!

HVOR ER VI NÅ? PUSLESPILL

Kjeder du deg og trenger adspredelse? Kikk på dette hvis dagen skulle falle for lang! Et puslespill!

Og trenger du hjelp kan du ta en titt på det ferdige kartet her!

COOLT JAZZ-VORSPIEL

Vi har fått svarte festivalarmbånd og har trosset kulda og kommet oss i hus på verdens kuleste vorspiel. Her mønstrer Longyearbyen det de har av musikkrefter. Jeg nevner høydepunkter i fleng: Store Norske Jazzkvintett som gjør Totenversjonen av Blue Moon, der den trekkspillende direktør Bjørn Arnestad har måttet kjøre fra Sveagruva på scooter fordi flyet ikke kom seg over i går.

Jeg holder en knapp på den norsk-serbiske kvartetten uten navn, som vitner om Svalbards multikulturelle virkelighet og som gjorde noen låter med, - ja hva er det det kalles: Asymmetriske taktarter som 5/8, 7/16 eller 11/16, eller hva det nå var. Som det svingte!
Så får vi treffe ungdommen som nettopp har deltatt i Ungdommens Kultur mønstring på Svalbard og skal videre til finale på fastlandet. Ingrid sang fra Les Miserables og gjorde en lekker cover av Lisa Ekdahls Vem vet, den landeplagen vi en gang gikk og sang på alle sammen:

Du är en saga för god för att vara sann
Det är en saga i sig att vi funnit varan
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts?

Men først gjorde UKM-jentene en fin versjon av Thats what dreams are made of, og publikum i Longyearbyen krysser selvfølgelig fingre og tær for at jentene skal vinne UKM.

Om ikke lenge går turen til Finnsnes der de skal forsvare Svalbards ære i landsdelsfinalen!

Vorspielet er så langt mer enn bare jazz, - det er salmer og mannskor og soulprega viser, og en hel masse oldboys som virkelig kan traktere sine instrumenter. Men jeg vil særlig skryte av blåserekka i Longyearbyen! Når de gikk på scenen og gjorde Joe Zawinuls Mercy, Mercy, Mercy ble i hvert fall denne dama bleik! Jøss som det svingte!
Til slutt gikk alle på scenen til Grand Finale. Og ja: Dette er en liten by med store musikalske evner. Ingen tvil om det.

Siden tok vi taxi hjem. Det ble så alt for mye å kle på seg, etter to timers konsert i et fullstappet SAS-hotell med høy temperatur!

De proffe som kommer til Longyearbyen resten av uka skal måtte stille med det beste de har. For befolkninga i byen har satt en høy standard på Polarjazz-vorspielet! Dette var kjempeartig!

MOT 40 EFFEKTIVE MINUSGRADER

Er på Svalbard med 23 minus utenfor vinduet. Har kjøpt meg scooterbriller for å gå med ute når det blåser. Og det gjør det: Det advares mot å gå ute uten skikkelig bekledning nå, for den effektive temperaturen er nede i minus 40. I går gikk vi ned fra Nybyen til sentrum, og selv med ansiktsmaske og tredobbelt skjerf var det bitende kaldt i fjeset. Har kjøpt meg coole scooterbriller for å beskytte øyene. De er så tøffe at jeg vurderer å bruke dem innendørs óg.
Men det er virkelig noe pussig med temperaturene på kloden. Da vi landet på 78 grader nord, sa piloten at det var 10 grader varmere i Longyearbyen enn på Gardermoen! Men nå har det altså snudd. I går ble det meldt minus 25 og vi er altså på vei nedover gradestokken med høyt tempo. Men fint! You bet.

POLARJAZZ IGJEN

Snart er de i gang igjen på Svalbard: Med verdens nordligste jazzfestival. Vi, de festivalfrelste, har landa i god tid for å nyte det blå februarlyset i Longyearbyen og kanskje få kjørt en hundesledetur og gjort noen galleribesøk.

Men så blir det musikk langt ut i de blå timer. I morgen skal vi hente festivalpassene på hotellet. Og siden blir det jazz, - og mykje lys og mykje varme. Og sikkert enda mere til. Gleder meg som en unge. Nei, det er ikke sant: Jeg er midt oppi gleden allerede!

Å fly nordover inn i det blå mørket, se de massive fjellene og lysene fra Isfjord Radio nede på høyre side av fjorden under innflyvinga, det er til å få tårer i øynene av. Å høre piloten fortelle at det er ti grader varmere her enn på Gardermoen, er til å bli skrekkslagen av. Men det skal jeg heller skrive om en anna gang. For nå er det Svalbardnatt. Og snart er det polar jazz....

THE AGE OF THE ARCTIC

- Urfolk rammes av de dramatiske klimaendringene som skjer på jorda. Men de må ikke bli objekter eller råmateriale som andre utenfra bruker i sin forskning. Det sa rektor ved Samisk høgskole, Steinar Pedersen, under åpninga av den tredje store Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø i går kveld.
Arctic Frontiers har i år tittelen The Age of the Arctic, og det er en tittel med svung i - den arktiske tidsalder.

Pedersen pekte på forhistorien, der nordområdene ofte har vært råvareleverandør for sterke interesser sørfra. Han mente vi kan se den samme ubalansen også i dag, og jeg er enig. Men orker ikke utdype dette nå, for jeg er trøtt og vil helst krype i seng. Utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner Arctic Frontiers i morra tidlig med å snakke mer om nordområdene. Gleder meg til å høre ham.

Seansen ble avsluttet med samisk joik og inuittisk strupesang og dans.

Samiske Sara Marielle og kanadiske Sylvia Cloutier gjennomførte ei variert og særegen forestilling i regi av sjøsamefestivalen Riddu Riddu, som vakte stor begeistring blant flere hundre frammøtte forskerne fra hele verden.

De to knallsøte jentene var begge glade for å få være tilstede og vise fram urfolkskultur i ei flott forestilling. Sara til høyre, Sylvia til venstre, før de pakket og dro til flyplassen i all hast. Sjøl skal jeg følge konferansen hele uka og skriver mer her på nettsida til NRK Nordnytt.