DAMESELSKAP

Jeg liker dameselskap. Har prøvd å ha ett hver romjul, - vi blir flere hver gang og de som vil, tar med noe å lese høyt for de andre. 

Opplesningene tar vi midtveis, og dette løfter opplevelsen av skravling, mat og vin opp til nye høyder. Vi snakker om litteratur, om voldteksbølgen i Norge, om menns holdninger, om kvinneverd, om politikk og kunst og teater. Og om det å skrive - ettersom natta faller på.

Alle har med litt mat og noe å drikke. Det blir et fantastisk koldtbord på kjøkkenet som viser seg å være et godt alternativ til julens feite måltider. Ost, spekemat, laks, brød og grønnsaker. Takk jorden, for alle gode kvinner! Anbefales!

NATTENS DRONNING VÅKNER

Jeg elsker den tida på vinteren da amaryllusen våkner. Disse store, flotte plantene løfter livsmiljøet og er til daglig glede. 

I år har jeg prøvd å fange dem med kamera i stuevinduet om natta, uten anna enn lampelys.

JULEKATTER OG JULEMARKERING

Nei, det er ikke helt total julefred, selv om vakre nykommerkatt Gaupe gjerne poserer foran kamera og viser at han trives.

Pinny - vår tidligere yngstekatt, er ikke bare glad for Gaupe, og her er mye kald skulder. Pinny er svart som sot, og markerer med ryggen til. I sofaen.

Eller så sitter han klar med strittende hale og venter på å angripe Gaupe og gjøre han oppmerksom på hvem som egentlig eier dette huset. 

Det betyr at Pinny må tilbringe noe tid ute på glassverandaen selv om det er jul. Angripere vil vi ikke ha innendørs i romjula.

Men Gaupe trives, han kommer oss i møte og markerer ved matskåla når han er sulten. Han maler og lar seg stryke og klø. Han har til og med inspisert badekaret. 

Og så han sitter i alle vinduskarmer og gleder seg til nyttår: For her utenfor er det mye spennende å oppdage.

 
Men jeg venter med å slippe han ut til raketthelvetet på nyttårsaften har lagt seg. Så tenker jeg det blir bedre balanse mellom mine to fine kattegutter, både ute og inne. Neste år! 

Og julefred har vi uansett, med en vakker amaryllus som strekker seg mot det lille lyset som er - og gleder seg til å springe ut i blomst. Godt nytt år, samtlige!

HJERTEGAVE

Har jeg fått fineste julegaven fra verdens søteste kollega, eller? Vi har jobba tett sammen de siste ukene. Og så kommer hun i regi-bussen der vi skal produsere sending, med pepperkakehjerte på julaften! Jeg fikk nesten tårer i øynene, og ble rørt.

Vi var 17 folk fra NRK på jobb med direktesendt gudstjeneste: 17 gode mennesker, to busser, tonnevis med kabel, kamera, lys og lydutstyr - og et pepperkakehjerte!

JULESANG MED SVUNG

God jul til samtlige, det er julaftens morgen og det regner mot ruta. Jeg er på vei til kirka for å produsere julaftens gudstjeneste i NRK og burde ikke sitte med dette. 

Men: Ta deg tre minutter og nyt Annie Lennox som synger en virkelig Christmas carol, du finner den her.

FIN JUBILEUMSAVSLUTNING

Flott Nansen Amundsen-markering i går. Ta en titt på En blogg om kald kjærlighet og få noen inntrykk av kveldens feiring. Den var staselig. 

Og Tromsøs egen polarhelt Helmer Hanssen har fått sin plass i bybildet. Vel fortjent. Jeg liker å bo i en polar hovedstad. Og jeg er nok ikke den eneste.

PANTER ELLER PUMA

Herr nykommerkatt har brutt seg ut av stua. I natt våknet sønnen av at noen veltet en liten pc-høytaler på skrivebordet hans. Døra til rommet sto åpen. Så fulgte han skyggen i natten opp trappa til loftet og fant ham under sommerens hvilende hagebord. I all vennskapelighet fant de veien tilbake til nykommerkattens ennå tildelte område. På stua. 

Men det er tydelig at noen nå syns det er på tide å utforske nattens jaktmarker nøyere. Det er to lukkede dører mellom stue og sønnen sitt soverom. Ikke verst, tenker jeg - en katt som åpner dører? Dette blir en utfordring for alle rom med hemmeligheter. Kanskje har vi ikke bare fått en gaupe i hus. Kanskje han er en puma. Eller panter.

KANSKJE GAUPE. KANSKJE LYNX

Ny katt i huset. Sjekk lørdagens blogg hvis du vil oppdateres. Og herr vakkerkatt slår seg til ro i huset og trives. Men noe varmt vennskap har ikke oppstått mellom han og vår husvarme katt. 

Her er det kjølig avstandstagen hos Pinny, som nå har gjenerobret plassen sin i sofaen, og vender ryggen demonstrativt mot den nye yndlings-katte-plassen, som er vinduskarmen under bjørkefikenen. 

Herr nykommer, som jeg for spøk kalte Pingle, er ingen reddhare, bare sjenert. Eldstesønnen syns ingenting om mitt kallenavn, og stemmer for Tesla eller Lynx. 

Jeg syns vel at det norske Gaupe er lettere å si enn det latinske Lynx, men innrømmer at begge disse navnene kler dette store dyret med vakre buster i ørene. Potifar er også fint, og kler navnet Pinny, syns jeg. Vi får se.

At dette går bra, er det ingen tvil om. Den nye er ikke bare vakker, han er også en cool cat. 

Han har funnet kattekassen sin, han hygger seg med både tørrfór og boksmat, og han markerer når jeg kommer med å stryke seg opp etter leggene mine og besøke meg i sofaen for å hilse. 

Og når man legger seg bottom up i yndlingsstolen til gammelmonsen Balthazar, så tenker i hvert fall jeg at dette bare kan gå bra. Ser han ikke ut som om han koser seg, eller?

Dyrebeskyttelsen har mange dyr til omplassering. I Tromsø finner du dem på nettet her. Og at dyr trenger gode hjem og gir liv og glede i huset, er det ingen tvil om.

STILLINGSKRIG

Vi har fått en ny ung mann i huset, hentet hos Dyrebeskyttelsen. Savnet av de gamle dyrene ble stort og merkbart ettersom ukene gikk. Ikke minst Pinny, vår svarte kattegutt, var synlig merket av å ha blitt enebarn.

I går ettermiddag kom en stor, langhåret og litt skremt ungkatt inn i huset. Vi lurer ennå på navnet, men det er ikke usannsynlig at det blir Pingle, he, he.

Men han har avansert fra plassen under sofaen til vinduskarmen i løpet av natta. Og de to kattene er i stillingskrig, det er tydelig. 

- Hvem faen er dette? tenkte nok Pinny da han så hvem som inn på kjøkkenet i går. Han mjauet markant, som en skingrende sirene, da jeg satte kassen med den nyankomne på kjøkkengulvet.  

- A stray cat in my kitchen? 

Men Pingle, som sikkert er skremt etter å ha vært villkatt og omplassert, hveste øyeblikkelig med et høyt og meget tydelig Scccchhhzzz. Og viste fram alle de flotte, skarpe tennene sine. 

- Prøv deg ikke på meg!

Pingle fikk sove for seg selv i stua med lukket dør, egen kattekasse, mat, tørrfór og vann. I morrest lå han i vinduskarmen og lot seg klappe og klø. Pinny har fortsatt hale som en fullseiler, men er ikke hørbart aggressiv. 

Herr nykommer går allerede rundt på gulvet, men har tydelig tegn på tilbakeholdenhet. Jeg tror dette er en katt som er både vennlig og tilpasningsdyktig.

Nå ligger de med 10 meters avstand mellom seg og vurderer. Jeg tror bare dette er stillingskrig, det blir verken slosskamp eller uvennskap av det. Bare tilvenning. 

Kanskje er vi mennesker også litt sånn når vi treffer fremmede på eget eller andres territorier? 

Men kattene har så tydelig språk. Og jeg gleder meg til å se hvordan de fordeler landemerkene mellom seg ettersom tida går. Pinny i sofaen som før, og Pingle under? Neppe. Men det kan ta tid. Og det har vi rikelig av i dette huset. Mjau.

OM KONGEHUSET OG ALT MAN HAR Å GJØRE

Det er lagt ut en ny nettserie hos NRK, he, he. 

Den er verd en titt på en sliten morgen. Hver episode er på omlag 5 minutter, og passer godt til morgenkaffen. Monarkiet finner du her. Vel bekomme!

ARENA

Jeg tenker over dette med arenaer. Hvilke man beveger seg i eller tilhører. I gamle dager var utelivet i Tromsø én av mine viktige arenaer, jobben i NRK og det litterære miljøet, forfatterstudiet, forfattervennene. Jeg har manglet en treningsarena og en tur-arena, men forpleide den delen for det meste på tur med bikkja. Det var fint. Men nå er hun borte, og jeg må fylle den biten på noe vis. For å gå tur aleine etter 14 år med hund, er så og si meningsløst. Hvilke arenaer har jeg nå? Og hva tenker jeg om dem?

Mange velger seg politikken eller et utvida vennemiljø. En veiledig organisasjon, kirka eller Frelsesarmeen. Jeg leser mye. Jeg skriver. Jeg jobber. Og jeg tilhører et mat og dame-fellesskap, men vi har for mye å gjøre, alle damene, og glir i perioder fra hverandre. 

Jeg har hatt et polart nedslagsfelt. Min fascinasjon mot nord. Den er der ennå. Jeg har vært mamma, husvert, matglad, hund-og-katteeeier i over 20 år. Men denne arenaen har nå begynt å de-materialisere seg.

Jeg bruker et bilde: Kontinentene i havet sklir fra hverandre, og jeg - med årelang rolle som lim - har ikke lenger den funksjonen. Ting går i oppløsning, glir fra hverandre. Umerkelig eller i brå kast. Nye kontinenter oppstår, og nye verdenshav. Men jeg vet ikke lenger egen kurs og retning. Før ga det seg sjøl, nå står mye åpent.

Velger man seg nye arenaer bevisst? Eller sitter man stille og venter på å se hva som skjer? 

Økonomien i Europa galopperer i én retning. Selger man sitt store, gamle hus - eller beholder man det, og avventer? Sier opp jobben, reiser mer? Akkurat nå vet jeg faktisk ikke. Men yngstekatta Pinny vet, han klorer i den gamle bag'en min fra siste reise som ennå ligger halvåpen på bordet. Her finner han et nytt rike, en ny mulighet. Han kryper oppi, krøller seg sammen og sovner. Der er så mange arenaer. Det gjelder bare å finne dem. Og velge.

SAMMEN ER VI MINDRE ALENE

Hvis du mangler ei god bok til å nedkorte vinteren med, anbefaler jeg denne av hele mitt hjerte. 

Leser den nå, og nyter mørketida i nord: Og Anna Gavalda som skriver seg inn i hjertet mitt med sine romanpersoner som du ikke kan unngå å bli opptatt av. 

Et lite hjertesukk av en roman. Nei, ikke lite - den er faktisk riktig så fyldig. Heldigvis.

JEG HAR MØTT NOEN SOM IKKE KAN HØRE MEG. MEN VI SNAKKER SAMMEN!

Denne uka har jeg jobbet i Døvekirken i Tromsø. Det har vært stort. Jeg er ikke ferdig - søndag skal vi ta opp gudstjenesten som skal sendes i NRK1 på 2. juledag. Mer om dette seinere, folkens!

Det har vært så fint å bli kjent med folk som jeg aldri har møtt før. I dag 'snakket jeg' via tolk med en kinesisk dame som het Lin. Uten hørbart språk. I hvertfall het hun Lin til etternavn. Men vi snakket med hverandre!

- Forsto du min poesi i åpning av gudstjenesten? spurte hun. - Ja, svarte jeg. For det gjorde jeg. Arbeid, vask, sliten - pynte treet. Og nyte det.

Se selv på 2 juledag i NRK1: Hun har et nydelig språk. Kan fortelle en historie. Uten ord.

Så spør hun om min jobb, om hva jeg tenker. Jeg sier at jeg tenker det skal være en gudstjeneste som er like fin for de døve som for de hørende. Både lyd og bilde skal være vakkert. Det krever mye arbeid, nei - mest av alt: Forhåndsplanlegging. 

- Men jeg har jobbet med fjernsyn i mange år, sier jeg. - Så jeg kan. Jeg er en gammel dame.

Før tolken er ferdig, forstår jeg svaret hennes: Aktivt ansikt, smil, hender. Hun sier: - Nei du er ikke gammel. Men du har erfaring. Det er en god ting.

Jeg blir svært glad over dette møtet. Veldig glad. Nesten sånn at jeg får tårer i øynene, selv om jeg er sjef for juleproduksjonen i NRK, men i det stille tenker at jeg egner meg best til å brøle i Forsvaret!

Møtet med Lin var fantastisk: Jeg kan snakke med de døve! Selv med tolk mellom oss, funker det. Vi kommuniserer! Og dette har jeg aldri gjort før! 

Men det fungerer, og det er stort. Se sendinga den 2 juledag kl 1100! Det er så mange med vakkert språk som er med på sendinga!

Trolig blir dette en sviske av en gudstjeneste, både for dem som hører og for dem som ikke gjør det. Vakker å jobbe med. Med verdens beste medarbeidere som løfter ord og bilder mot en høyere sfære, er jeg priviligert. Det var en fin arbeidsdag i dag.

Ikke glem å se døvegudstjenesten i NRK på 2. juledag! Sann mine ord: Det er en sviske av et program. Visuelt. Bare så vakkert. Med lyd, men også uten ord.

MØRKETIDSBYEN TROMSØ

Det er en fin by når det går mot vinter. De fleste av oss liker det, og nyter de kalde, klare dagene som denne helga, da sola viste sitt bleke, oransje vinteransikt. 

Det er fint ute, og fint å komme hjem: Fint himmellys og vakker bybelysning.

UT OG GJØRE TING, HØRE TING

Ikke alltid greit å gå ut og gjøre glade ting når man er litt trøtt og lei. Men høre ting er viktig:  Konsert med Tord Gustavsen og hans musikere er en super greie, og denne helga er det Barentsjazz i byen. 

Hørte Tord Gustavsen Kvartett sammen med Tromsø Kammerorkester i går - 20 musikere sammen med kvartetten på scenen, fioliner, bratsj, cello og basser. Det var så fint. Kammerorkesterets nye konsertmester, Yuko Kawami, var virkelig verdt å merke seg - dame med style og eleganse. 

Tord Gustavsen har imponerende musikere sammen med seg, hver av dem i særklasse, verdt å lytte til. - Ny plate kommer over jul, sier den litt introverte musikeren som må være en av verdens virkelig gudebenådede komponister og utøvere. 

Hør smakebit fra hans forrige LP her. Eller les litt mer om hans musikteoretiske tilnærmelse. Det er fascinerende lesning som jeg fant på hans hjemmeside.

It's about coming to terms with contradictions recognizing both sides of polarities without getting stuck in the middle-of-the-road. It's about synthesizing – locally, non-monolithic and (if you like) "post modernist" – your dilemmas. It's about moving creatively in a neo-Hegelian "Aufheben" kind of way. 

I approach dilemmas like closeness vs. distance, moment vs. duration and gratification vs. frustration, and I try to explore them combining empirical jazz research (interviews and analysis) with contemporary "scenic" music theory, psychodynamic theory and dialectical philosophy. 

I focus on the stimulating analogies between physical, social, and musical intimacy in this respect; where the challenges of coming to terms with controlling vs. being led, of recognizing otherness while keeping a centered sense of self etc, are crucial and constitutive of our being-in-the-world - our being in a social group, our being in a relationship, and: our being in the dialectical erotism of improvisational music.

SORG OVER SITA

Vi har landesorg her hjemme. Vi har måttet avlive Sita, vår trofaste lapphund gjennom 14 år. Orker ikke skrive om det, men det blir sannsynligvis ikke så mye blogging ei stund framover.

Sitter oppe en tidlig morgen og ser gjennom gamle bilder tatt av lapphund-mamma Marit, som hadde Sita si søster, Dina. De to tispene var sammen hver sommer og hver gang Marit kom på besøk.

Kikk på de to damene som koser seg og snakker sammen! Fantastiske hunder med personlighet og stolthet og livsglede.

Savner dem begge to. Savner Sita. Det er så tomt i huset uten jenta mi. Ho hadde maidagens flotteste smil som du kan se på bloggen min fra eldre tider.

Alle hundeeiere forstår at sorgen over å miste en hund, er som sorgen over å miste en nær venn, et familiemedlem. 

 
Så det er landesorg i huset disse dagene. En sorg full av gode minner om fantastisk mye livsglede og nærvær. Vi som får lov til å leve med hunders hengivenhet, er rike mennesker. Vi er faktisk det.

VÆRET ER ALLTID ET TEMA

Det er første november. Jeg har matet kattene med tunfisk og gitt bikkja en godbit. Jeg drikker min tredje kopp kaffe og registrerer at det regner. Litt uvant vær på en første november: Her i Tromsø er det pluss 9 grader. 

I Longyearbyen på Svalbard, dit jeg skal reise om to dager, er det meldt ned i minus 20. Så stiger det til minus 3 grader i helga. Spooky med sånne endringer. 

Jeg må pakke massevis med klær, skjønner jeg. Og jeg gleder meg. Selv om det sikkert blir bikkjekaldt.

Skal opp og overvære Kunstpause som er en begivenhet med mat og musikk. Mer om arrangementet kan du lese her.

SYLTETØYGLASSET OG KAFFEN

Når tingene i livet virker uoverkommelige og 24 timer i døgnet ikke er nok, så husk på denne historien om syltetøyglasset og kaffen:

En dansk professor sto foran sine filosofistudenter med noen ulike saker foran seg. Da timen begynte tok han - uten å si et ord, fram et stort, tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om det.

Så tok professoren fram en kasse med småstein og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset så småsteinene fordelte seg mellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset nå var fullt. Det mente klassen at det var.

Deretter tok han fram en kasse med sand og begynte å helle sand i glasset. Sanda fylte naturligvis det resterende hulrommet i glasset.

Igjen spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.

Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset. Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.

- Nåvel, sa professoren, da latteren var stilnet av. - Hvis dere nå forestiller dere at dette glasset representerer livet, så er golfballene de viktige tingene - familie, kjæreste, barn, helse, venner og viktige lidenskaper. Alt dette er ting som - selv om alt anna gikk tapt, likevel kunne gjøre livet fullkomment.

Småsteinene er de andre tingene som betyr noe, som jobb, hus eller bil. Og sanda er de andre mindre faktorene.

Professoren fortsatte:  - Hvis dere putter sanda ned i glasset først, er det ikke plass til verken småstein eller golfballer. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all energi og tid på de små, ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig.

Så vær oppmerksom på de tingene som er avgjørende for lykken. Lek med ungene. Pass på helsa. Invitér partneren din på middag. Opplev kultur eller sport, ta en runde til på golfbanen eller gjør noe nyttig for samfunnet. Det vil alltid være tid til å gjøre huset reint og ordne med avløpene. Men ta dere av golfballene først - de tingene som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere. Resten er bare sand.

En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte.

Professoren smilte. -Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise at uansett hvor fullstappet livet ditt synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en god venn!

PENGER TIL Å RYDDE MINER

Absurde miner som krigførende nasjoner plasserer i områder som de vet at sivilbefolkningen må bruke. Barn og kvinner og landbruksarbeidere får sprengt av seg lemmer bare ved å spasere på jorda. Krig er absurd. 

Jeg har brukt mobilen og har ringt inn 200 kroner til telefonnummer 820 44 110. Det er nå det minste man kan gjøre som lever i fred på jord og kan hente poteter i hagen uten fare.

LIVET ER EN REISE

- Om tyve år vil du angre mer på tingene du ikke gjorde enn på tingene du gjorde. Så kast trossene. Seil bort fra den trygge havnen. Fang passatvindene i seilene dine. Utforsk. Drøm. Oppdag. 

Mark Twain skal ha sagt dette. Jeg fant sitatet på nettsidene til ASIAGUIDEN. Livet er en reise. Og tenker over det akkurat nå, her jeg sitter med kaffen og skuer fram mot november i Tromsø. Har skrevet om dette tidligere. Om å skaffe seg gulerøtter å henge foran eselet så man har noe å gå etter.

Det går an å lage seg nye reisemål på veien til jobb, på ettermiddagsturen eller i helga. En ny sti, en ny vei, et nytt fjell. Det behøver ikke å være Sukkertoppen i Rio de Janeiro. Men det må være noe å se fram til, å se fram mot. Å utforske. Å drømme om.

DAGENS LILLE SMIL

HØST ER LESETID. GJERNE VED VANN

Ettersom dette er lesetida framfor noe, anbefaler jeg en gammel klassiker: Det er Kerstin Ekmans fantastiske bok Händelser vid vatten fra 1993. 

Hun har et fantastisk språk, og tar oss med tilbake til et uoppklart dobbeltmord ved en innsjø i Sverige, like ved grensa til Norge. Jeg har lest romanen for lenge siden og fant den nettopp igjen i bokhylla. 

Husker at jeg likte boka godt ved første gangs lesning, og jeg skjønner godt hvorfor. Det er ikke en krim i tradisjonell forstand, dette er en roman med brei personskildring og en fantastisk beskrivelse av naturen. Hun er dyktig på å beskrive kvinneskjebner, og hun lodder dypt ned i sørsamiske utfordringer i forhold til storsamfunnet i grensetraktene.

Kerstin Ekman har et langt forfatterskap bak seg, og du kan lese mer om akkurat denne boka her.

SNØEN ER ALDRI HVIT

Her er boka jeg virkelig gleder meg til å lese. Frank A. Jenssen ble intervjuet under Ordkalotten Tromsø Internasjonale Litteraturfestival i går. Han sa at det hadde tatt han sju år å skrive oppfølgeren til romanen Lengselens år. Men vi har venta tålmodig. 

Nå er boka her, Snøen er aldri hvit, og er altså andre del av en serie som, sett i fugleperspektiv, handler om industrialiseringa av Nord-Norge. 

Frank A. Jenssen fikk glitrende kritikker for Lengselens år. Og med hans - som han sjøl uttrykte det - nitide arbeid med språket og setningsoppbygginga, håper vi på en strålende oppfølger. 

Noen har sagt det slik: - Å glede seg til en glede, er også en glede. Og jeg gleder meg, virkelig. 

Mer om boka til Frank A. Jenssen finner du her.

LITTERATURFESTIVAL, ET PRIVILEGIUM

Føler meg så priviligert som bor i by med litteraturfestival. Ordkalotten har pågått siden tirsdag. Og hver eneste dag er det nye spennende møter, nye innsiktsfulle samtaler, nye perspektiver og nye bøker jeg ønsker å lese. 

Fredag: Opplesning fra nye bøker på Tromsø bibliotek, Poesi-slam og interessant samtale mellom styreleder i Ordkalotten, Ruben Moi, og multikunstner Cornelius Jakhelln, blant annet om begrepet ære.  Fritt Ord-prisvinner Bjørn Vassnes som snakket om vitenskap og samfunnskritikk.

I går: Lørdagsuniversitet om Nansen og Havet ved historiker og Antarktis-farer Harald Dag Gjølle fra Universitetet i Tromsø. Kjempeinteressant!

Opplesninger som dem jeg hørte på lørdagen, med Sigrid Merethe Hanssen og Ragnhild Nilstun, gjør meg hanestolt over å tilhøre et forfattermiljø med så gjennomført dyktige opplesere og teksforfattere som dem vi har her nord. Flotte tekster, nydelig gjennomført. 

Samtalen mellom forfatterne Helga Flatland og Kjersti Kollbotn gjorde meg sulten på å lese Helga Flatlands bøker om unge menn som går i krig, og hva sorg og død gjør med nærmiljøet rundt dem etter at de er blitt ofre for krigføringen i Afganistan. 

Kjell Fjørtoft-seminaret og konserten i regi av Nordnorsk Forfatterlag i begynnelsen av uka var begge høydare for meg. All ære til forfatterlaget - og smekkfullt på konserten til minne om visesanger Jack Berntsen! Skikkelig mimreaften. Alle fikk synge med på kjente og kjære tekster. Det var en opplevelse som jeg kommer til å huske lenge.

Uka er snart over. Men det er ei flott uke, når litteraturfestivalen preger Tromsø by. Jeg er stolt og glad over i være delaktig. Priviligert. Ja, det er jeg faktisk.

EN ROMAN OM DRIFT, DRØM OG TØRST

Høsten er lesetid, og jeg har nettopp lest Ellisiv Lindkvist sin første roman, Tørst.

Til tross for forfatterens valg av et nokså insisterende språk som tok meg noen sider å venne seg til, var det ikke vanskelig å bli grepet av handlingen. To unge jenter vokser opp i ei bygd sammen. Og som Alma i Få meg på for faen, er de kåte på livet, på hverandre og lengter etter at noe skal skje.

Romanen følger dem til hovedstaden og gjennom faser av levd og uforløst liv. De tidligere så tett knyttede venninnene driver fra hverandre, men også sammen igjen. Og romanen ender i et - for meg nokså uventa  - hetero parforhold for dem begge to. Det, trass i mange flere muligheter og utfordringer på kjønnsmarkedet enn for bare én generasjon siden.

Ettersom de er moderne kvinner i drift og søken, tror jeg ikke at dette forblir varig for noen av dem, noe som ville gjort en oppfølger til Tørst til interessant videre lesning! For jeg tror ikke noen av dem er utørste ved romanens slutt.

Som minst én kvinnegenerasjon eldre enn forfatteren, observerer jeg mange samfunnsmessige endringer i beskrivelsen av ungdom-/tidlig voksen-perioden i kvinners liv når man sammenligner med tekster fra 70 og 80-tallet. Kåtskapen og seksualiteten er langt mer eksplisitt. Presset er større. Oppvåkning og utprøving av eget kjønn er anderledes for ungdom av i dag enn det var for noen tiår siden. Dette preger Tørst.

Lindkvist skriver modig og likeframt og legger feministisk filosofi inn i hovedrollene og deres tankeverden. Jeg liker også metafiksjonen, der hun smyger egen litterær virksomhet inn i romanteksten! Samtidig er ikke dette en roman som pløyer dypt ned og inn i jentenes psykologiske liv. Jeg kommer ikke under huden på noen av dem, og identifiserer meg ikke. Jeg står som leser litt utenfor og registrerer forfatterens iscenesettelse av to kvinners liv gjennom noen dynamiske år. Men det sjenerer meg for så vidt ikke. Jeg vil imidlertid gjerne vite hvordan det går med dem, etterpå. Kommer det en oppfølger, mon tro?

Jeg leste boka på knappe to dager mens jeg var på reise. Jeg leser den gjerne én gang til. For under tekstens tilsynelatende enkelhet ligger det tanker som definitivt kan tenkes flere ganger.

FREDSPRIS TIL TRE KVINNER. GRATULERER!

Nobelprisen til tre av verdens fredselskende og modige kvinner. Dette er bra, jenter - dette er vi stolte av! Les mer om dem i Aftenposten her.

FJØRTOFTSEMINAR AVHOLDT I DAG

Dette seminaret er jeg i bunn og grunn litt stolt over å ha vært med på. Det var lærerikt og interessant. 

La oss håpe det bli flere slike seminarer, til ære for en av landsdelens framifrå menn. 

På seminaret ble han både hyllet og satt inn i en norsk krigshistorisk kontekst. Han ble prist, både som uredd journalist og uredd forfatter. En god venn var han også. Kjell Fjørtoft til minne.

DON'T WORRY IF YOU DON'T NEED TO

Denne bare må jeg dele på vei ut på tur. Den er så deilig på en søndags morgen. Vi lager oss ofte flere bekymringer i hodet enn vi faktisk må møte i hverdagen. De fleste av oss i hvert fall. 

De som virkelig har bekymringer, må selvfølgelig forholde seg til den virkeligheten de lever i. Men de konstruerte bekymringene: La dem fare. Og god helg.

VISDOMSORD

ÅPNE ET VINDU MOT VERDEN

Det er lykken ved det gode livet, i blant å åpne et vindu mot en ny verden. Som et fire dagers høstbesøk i Danmark - med en enslig vannlilje i dammen, modne epler på trærne, noe som perler i glasset i gode venners selskap.

Tenne lys om kveldene når natta faller på, prate sammen om alt som faller oss inn, le mye og lenge - og kjenne savnet av gode venner allerede før vi skilles igjen. År siden sist vi møttes, kanskje år til neste gang. 


En klase sure druer under taket i et sommerhus, så annerledes enn hjemme i nord. Et kort sekund av luksus. Det lille, friske pustet av liv der ute. Når man åpner et vindu mot verden.