HJEMLENGSEL

De siste dagene før jeg reiste fra Libanon var preget av hjemlengsel. Lysten på å se den hvite snøen som enda lå i hauger utafor døra hjemme, brodder til å ha på støvlene, mi egen seng - ting jeg vanligvis forbigår uten å tenke over det. Eller tenker at jeg egentlig er lei av?

Men nå var det så intens, denne hjemlengselen. Jeg vil hjem til det jeg kjenner, det trygge, vante. Mine egne kopper i hyllene når jeg rusler ned fra loftet om morran. Småpraten over avisa med eldstesønnen i helgene. Gater uten søppel, rein og kald luft.

Ikke at jeg savner jobben min. Eller noe anna, fysisk. Men det var bare denne merkelige, sterke følelsen av å lengte til noe jeg visste var der. Men som jeg ikke var del i.

Kanskje ble denne følelsen en ekstra innsikt for meg etter hjemkomst: Sånn er det å lengte. For den som er i exil, må denne følelsen være et helvete, rett og slett. For den sitter i brystet som en evig dump følelse av savn. Og du blir ikke kvitt den. Så var det vel det jeg skulle lære noe om denne påsken. Kanskje var det det.

Samtidig ser jeg at lengselen kanskje kan være alt for full av overdrevne forventninger? Når man møter virkeligheten slik den faktisk ser ut, mener jeg. Ha en fin dag.