ORD SOM BRYTER GRENSER

Så er det påske. Litt uvirkelig påske fordi bylarmen fra Beirut er akkurat like støyende som vanlig. Noen butikker er stengt, men bygningsarbeiderne på taket på andre siden av gata jobber som vanlig. På facebook skriver folk om usedvanlig masse påskesnø hjemme, og det er så uendelig langt borte. Vi er halveis i skriveverkstedet i den palestinske flyktningeleiren Bourj El-Barajneh. Damene i mi gruppe er mellom tjue og femti, vil jeg anta - tre av dem uten hijab, resten med. Ikke at det spiller noen rolle. Libanon er et land med alle avskygninger og religiøse retninger, og kvinnene her går i alt fra singlet og jeans til svart fotsid kjole med ansiktet tildekt. Skjerf eller sjal er vanlig blant de voksne, mens mange av ungjentene i byen går rimelig utfordrende kledd. Bling og juveler og glitter er vanligere enn hjemme. Det er et støyende, fargerikt land. Det ropes og snakkes og hamres og bankes og tutes hele døgnet. Til workshop-en kom det ni forventningsfulle damer, og jeg snakket litt om det å skrive og hva det har betydd for meg. At det å ha blokk og penn ved sengekanten kan forkorte ei søvnløs natt. Så lagde vi "mind-map" og fylte arket med korte ord som beskrev oss selv, og alle fikk presentere seg ved hjelp av ordene på tankekartet: Ord som mor, datter og god kokk gikk igjen, det siste gjorde jeg bruk av i en morsom skriveøvelse i går da de fikk ti verb, alle knytta til matlagning, og måtte bruke dem i en tekst. Mange gode oppskrifter ble det - og mye latter! Andre dags skriveverksted var nok den vanskeligste for dem - de fikk en skriveoppgave jeg kalte "I remember - " og noen tok fatt i tunge minner og skrev mens tårene rant. Det var en sterk opplevelse. De fleste husket gode ting fra barndom og oppvekst, og flere av dem skriver stadig om drømmen om Palestina og håpet om ei fremtid der. De er helt med på ideen om at hva som helst kan komme fram når man driver med "associative writing", og er villige til å lese og dele. Ja, det er faktisk liten eller ingen sjenanse slik jeg ofte ser det hjemme - her vil alle lese teksten sin og gjerne fortelle noe rundt den. Jeg våger meg på en påstand: Palestinske damer liker å skravle! Jeg må av og til avgrense fortellingene for at vi skal bli ferdige i tide. Men min kjempesøte og dyktige tolk, Kholoud, tok opp dette med meg allerede første dag: - Kvinnene her liker å prate. Og du må kanskje være litt streng av og til! Jeg hjelper deg med det, sa hun og lo. Hun er superdyktig og kjapp til å tolke - og formidler også språklige nyanser og humor i tekstene med stor presishet. Bedre tolk hadde jeg neppe funnet. Da jeg spurte dem på andre dagen om hvordan de likte skriveverkstedet, kom det sterke svar. Flere syns det var sterkt å skulle skrive om seg selv, slik jeg hadde bedt dem om. De sa at ingen noen gang (!) hadde bedt dem om å tenke gjennom hvem de var og hvordan de opplevde det. - Det er så lite tid til slikt i våre liv, vi strever hele tida med å få endene til å møtes, det er støy og stress. Og det å sitte stille i fem minutter for å skrive om seg selv, det er noe vi ikke har gjort før. Det er utfordrende, sa de. Jeg tenker at nettopp dette er viktig å formidle og holde fast ved. Og når jeg ser de overfylte gatene og trangboddheten de lever under, kan jeg forstå at det ikke er mye plass til privatliv. Men små pusterom med blokk og penn kan alle unne seg. Jeg håper de gjør bruk av det, også når jeg har reist. Det er bare fire dager igjen, og jeg gleder meg ikke til sneen i Tromsø. Jeg gjør ikke det.