STOFFLIGHET

Jeg vet ikke hva det er som er sterkest i møtet med dette landet, lydene eller luktene. Jeg husker igjen bildene når vi kjører langs hovedveien til Saida for å sjekke inn på kontoret som gir oss tillatelse til å besøke flyktningeleire eller landområdene i sør. Dit må vi med pass og bilder og kopier av innreisestempel også dette året for å få lov å besøke de stedene vi vil. Og langs kysten ser jeg de store mengdene med søppel som flyter inn fra havet, all plasten som ligger i veikanten og alle de uferdige byggeplassene og bygningene som skyter opp som paddehatter overalt. Det bygges hele tida, det bygges mye og stort og det er ikke direkte vakkert. Men bildene er ikke så viktige, det er lydene og luktene som mest av alt forteller meg at jeg er et helt anna sted på kloden enn hjemme. Det lukter mat overalt, mat stekt i olje eller svidd over kull, det lukter støv og bensin og eksos og olje og diesel og utslipp fra gamle biler, det lukter fersk frukt og gammel frukt og råtten frukt når vi passerer bodene på vei inn i markedsområdet i Saida. Der lukter det nyslaktet kjøtt i det vi passerer skrottene av kjøtt som henger langs de trange passasjene, det lukter kanel og kardemomme og all verdens krydder i det vi passerer bodene der krydderet igger i hauger, det lukter tørre stoffer i det vi går inn i stoffvarehandlen og kjøper gardinstoff. Ja, for det gjør vi. jeg mister alle hemninger knytta til mitt kjøpefrie år og faller pladaske for de tynne bling-gardinene som henger der i metervis. Bling-gardiner tynne som tylle og tett besydd med sirkler og greiner i sølvpaletter. Hjemme kommer jeg til å le når jeg pakker dem opp - men her er det akkurat sånn som jeg ønsker meg dem - tynne gjennomsiktige og glitrende - midt i lukta av en hel verden som fyller nesteborene er det dette tynne vakre, skinnende som skla minne meg om Libanon når jeg kommer hjem. Og ikke bare meg. Mitt reisefølge som så definitivt ikke skulle kjøpe gardinstoff, falt for fristelsen - og hjem kommer vi en dag, med dette vakre, østlige preget av stofflig skjønnhet i svarte plastposer. glemt er lukta av råtten frukt og diesel, tilbake er minnet om tynne vakre stoffer som klippes av store skreddersakser og rives og pakkes og betales og bæres ut i den skinnende sterke sola over Libanon.