WORKSHOP IN BOURJ EL-BARAJNEH

Skriveverksted med palestinske damer i en av de mest utsatte flyktningeleirene i Beirut. Noe kan jeg si: Man blir modigere etter hvert. Jeg var en pyse da jeg kom hit forrige gang for to år siden. Ord som Hizbolla og arabisk opprør sto sentralt i hodet mitt. Jeg var redd. Og møtet med leiren Bourj El-Barajneh var dyptgripende. Smale smug, søppel, ledninger med elektrisitet som edderkoppnett over hodene der vi vandret inn i leiren - som egentlig er en avgrenset bydel i Beirut.

Og så midt inne i bydelen: Et kvinnesenter med høyst moderne, palestinske, tenkende kvinner som vil ha oss til å jobbe sammen med andre damer. Når jeg skriver dette, har vi allerede hatt to verksteder - Lene med sine godt voksne damer som bare snakker arabisk - jeg med en hoveddel av the ´staff´- som forstår mitt engelsk - men bare snakker og skriver arabisk. Dette er heftig nok. Men det å holde skriveverksted er ikke nytt for meg - det har jeg gjort før. Men på et fremmed språk - der damene mine skal skrive på arabisk og jeg får oversatt fra en tolk jeg ikke kjenner - det er et kick! I hvert fall når det funker! Og det gjør det tydeligvis.

I går var jeg nervøs, men valgte å være modig å gi dem veldig personlige oppgaver. I dag morrest sa en av dem at hun ikke fikk sove i går kveld fordi jeg hadde fått henne til å tenke på ting som var så vanskelige at hun ikke kunne skrive om det. Vel - da er vi i gang! Det mest fantastiske uten om det å få lest opp tekstene damene har skrevet, er at vi fant veien inn i leiren uten følge! Det føltes som en stor seier. Ikke bare går vi til oppgaven med glede - for det er det faktisk, glede - men vi behøver ikke noen til å komme ut og hente oss og følge oss fra hovedgaten, Annan Street, og inn i leiren. Vi kan veien! Hurra! Det er faktisk en veldig, veldig god følelse. Når jeg ikke legger ut bilder, er det fordi dette er følsomt land. Jeg vil gjerne ta bilder, men tør ikke. Men jeg skal skrive mer om disse flotte damene som ikke lar seg fange - men skriver om å være ´a high star on the sky´- om å være fugler - og sommerfugler - og kameler(!) når jeg ber dem lage diktet om dem selv. Dette er store ting. Jeg er en priviligert person som får komme hit og jobbe. Jeg er uvant ydmyk - og tenker at disse damene kommer til å skrive om to måneder, om fem år, i evighet. Også uten meg.  

Her er en lenke til UNWRA. FN's organisasjon for flyktninger i midt-Østen.