HANDS ON: WOMEN CLIMATE CHANGE

Her er en film om kvinner og klima som det er all grunn til å se, folkens! 

Særlig siden en av hovedpersonene er norsk og heter Silje Lundberg.  Silje en norsk miljøverner som er vokst opp i Harstad. Lundberg jobber i dag som petroleumsrådgiver i Bellona.

Hun har tidligere hatt verv i Natur og Ungdom og har sittet både i landsstyret og sentralstyret til organisasjonen, før hun satt som leder.

Filmen er lagd av organisasjonen IAWRT , International Assosiation of Women in Radio and Television, og du finner mer om organisasjonen her.

NYTELSE

Har funnet en lekker, liten video som er verd mer enn tusen ord. 
Nytelse i mørketid. Vakkert gjort.

https://www.facebook.com/video.php?v=644880108898417

INGENTING SOM HJEMME

Etter turbulente flylandinger er det godt å komme hjem. Ingenting er som å krype opp i egen seng med en varm pus på føttene. Mjau, sier jeg til Tigervennen. Mjau og god natt.

ARBEIDSLYS

Et fantastisk arbeidslys i Mehamn denne formiddagen, har forflyttet meg over Atlantern fra det ville Nicaragua til det ville  Finnmark. Jobber med politiet for ny tv-serie. Der skal bli spennende å følge dem i året som kommer.

TIDEVANN

Jeg sitter med morgenkaffen på et herberge i hovedstaden Managua i Nicaragua. Et sted jeg gjerne kan anbefale for den som reiser på disse kanter av verden. http://www.hostalsleepeasyinn.com/

Fire dagers inntrykk fra den store verden holder på å synke inn. Ved bordet ved siden av, sitter mexikanske Rose Fernandez og snakker med Rose Mwalimu fra Tanzania. Vi venter på transport til flyplassen. Vi skal hjem hver til vårt, filmskapere og journalister fra 25 ulike nasjoner. Jeg klarer ikke si mye fornuftig om disse dagene akkurat nå, bare at det var overveldrende.

Kanskje er det galskap å krysse kloden for et fire dagers treff, men det var verdt hvert øyeblikk - selv om jeg kjenner på den store, mentale trettheten og en rygg som må overleve ti timers flytur fra Miami til Europa, etter tre timers tur nordover fra sentral-Amerika. Alt går. Det er bare å ikke bli sittende stille for lenge. Tror dette gjelder for det meste i livet.

Å gå i demonstrasjonstog gjennom den eldste, spanske bosetningen i mellom-Amerika, Granada, for å markere: "Stopp vold mot kvinner", var kanskje min største opplevelse noensinne. Saken er kommentert i lokal presse, her. Bare å lese og glede seg over, mens jeg flyr hjem til kulden og tryggheten i nord. Det blir mer fra Nicaragua etter hvert. Og inntrykk fra kvinnelige journalisters vilkår i landene rundt. Jeg lover!

EZRA

And the days are not full enough

And the nights are not full enough

And life slips by like a field mouse

Not shaking the grass

Ezra Pound

SLITEN, NÅ IGJEN?

Litt nede i teksten ligger lenke til en interessant artikkel om det å være sliten og gå inn i en ond sirkel uten å komme ut av den igjen. Hva kan du gjøre i praksis? Noe som helst? Her stiller man flere spørsmål som kan være til nytte: - Hva orker du egentlig, hvis du spør deg selv litt objektivt og ikke bare kjenner på trøttheten og dørstokk-mila? Hva med et lite familiebesøk? En liten tur rundt kvartalet? En fotoseanse ved nærmeste utsiktspunkt? Og hva ville du sagt til en venn som ba deg om råd? Bli sittende hjemme og sture?

Les hele saken her. Kanskje kan det være noen tanker her som er til nytte for flere.

Selv har jeg lest denne boka - ikke hele, for det er en murstein, altså. Og jeg syns tittelen er avskrekkende dårlig. Tenke seg GLAD? Men likevel.

Jeg har lest store deler av de praktiske rådene som kan være til nytte for å stoppe negative tankemønstre. Jeg tror dette kan være til hjelp for mange av oss som sliter i ei samtid med høye krav til perfeksjonisme. Ha en fortsatt fin tidlig-vinter-dag!

HØSTMORGEN MED MINNER

Hva er endret siden mine siste bloggår da jeg var aktiv? Mye, sier jeg med et smil og med ettertanke.
Endringer jeg kommer på, i usortert rekkefølge:

Jeg blir invitert i 60-årsdager. Men også i 40 og 50-årsdager.
Jeg jobber på samme arbeidsplass, men har tatt et år i utlendighet. I Bodø. Dette kunne jeg skrevet mye om, kanskje gjør jeg det.
Ei ny bok er kommet ut. Den henger i grunnen sammen med bloggaktiviteten min i 2010 og 2012 som de som har lest Ordfront før, vil huske. Andre kan sjekke mine oppsummeringer fra Libanon med tilbakeblikk på flere lenker her. Det er flere sterke historier der.

Min egen 60-årsdag fant sted i vinter i en periode da jeg var nede i en dyp dal. Ingen stor fest var aktuell, det var akkurat sånn at jeg kjente jeg klarte de aller nærmeste, og vi var sammen på nyttårsaften. Min gave til dem, var å lage en stor vegetarisk festmiddag som jeg til og med dokumenterte på matbloggen min, Matfront. Trolig fordi jeg var på vei opp av dalen.

I den tida jobbet jeg med kognitiv egentrening. Dette skriver jeg gjerne mer om, fordi det kan være til nytte for flere. Men ikke akkurat nå - nå er det dusj og hårvask og trilling av bil i retning jobben der et stort manus ligger og venter på meg. Og en ny kopp kaffe. Min livseleksir. Ha en god dag!

TIGERGUTT

Ny katt, nytt bekjentskap, nytt liv. Her er den nye kattegutten som kom fra Dyrebeskyttelsen i høst. Tigergutt. Litt av en type, dette!

OM KATTER, DAMER OG DENSLAGS

I går traff jeg en dame som spurte om jeg var "hun med kattene"? Jeg dro litt på det, uviss på hva hun mente. - Du skjønner, jeg brukte å lese bloggene dine, svarte hun. - Javel, da er jeg nok henne med kattene, svarte jeg og lo litt. Lo og tenkte over hvor mye og ofte jeg en gang skrev. Om katter og livet og bekymringene ved det å leve. Når man var dame, singel, husdyrmor og mamma.

De kattene fra den gangen er alle gått heden. De er savnet med mye fryd og glede i minnene, og jeg tenker ofte på dem. De skapte mye, så mye innhold i livet som jeg også delte med en prima lapphund og de to sønnene mine. Også sønnene mine skrev jeg om, nerden og punkern - forsøksvis med humor. Trolig lyktes noe av det, siden også blogginnleggene med nerden og punkern har gitt meg flere muntre tilbakemeldinger. Men i bloggsfæren er jeg altså nå husket som henne med kattene. (Skråskrift lenker til gamle innlegg.)

Livet forandrer seg. Jeg skiver ikke så mye på bloggen lenger. Men kanskje burde jeg, for jeg gjør meg fortsatt mange tanker. Nå blir jeg invitert i sekstiårsdager. Jeg er ikke så glad og munter lenger, men gjør mitt beste for å skjule det for omverdenen. Og jeg blir sittende på natta sammen med andre godt voksne damer på kjempehyggelige sekstiårsfester og snakke om hvordan livet rundt oss forflates av dårlig journalistikk og såkalt underholdende mediadekning, om mangel på seriøst innhold og empati i den offentlige debatten, om den menigsløse volden og fattigdommen og om statsbudsjettet som synliggjør og framelsker gapet mellom fattig og rik i et samfunn med stadig større ulikhet.

Selvfølgelig var det bedre før. Alt var bedre før. Dette framskrittspartiet ble ikke stemt fram av en tredjedel av befolkninga, vi var unge og lo hånlig av et parti som snakket nedlatende om enslige mødre og latsabbene i Finnmark. I dag er offentlig spott og spe, ironi og sarkasme en del av den tillatte, daglige virkeligheten. Det holder å lese kommentarfeltene på nettet for å få den bekreftelsen. Men beskyldningene er også mer subtile, og kravene til vellykkethet er strengere og er i ferd med å ødelegge en halv generasjon unge mennesker som lider under skjønnhets- og vellykkethetsidealene, samtidig som de sender nakenbilder av seg selv på Snapchat. Som selvfølgelig blir hacket og distribuert. Hva annet er det vel å vente? Hvorfor er unge mennesker så naive? Det var da aldri vi.

Men når sant skal sies: Kvinnene i femti- og sekstiårene holder seg godt. Vi holder oss langt bedre enn menn på vår alder og har det trolig langt bedre med oss selv enn damene på tretti og førti som sliter med idealer om vellykkethet og utseende som vi bare kan skyte en hvit pil etter. Jeg ser på forsamlingen rundt festbordet. - Førr ei dame, sang Halvdan Sivertsen en gang. Og Halvdan skulle vært der, for her var det omlag et tjuetalls av oss og de fleste mer enn godt voksne. 

Men for noen damer! Samtlige pynta til fest, samtlige svært velholdte og flotte, samtidig som vi for lengst har måttet akseptere at alderens spor ikke lar seg utslette og at det ikke nytter å gråte over den man er blitt, den slitne som møter oss i speilet hver morgen og som ikke lenger har all den fantastiske energien og det overskuddet vi hadde før. Vi har fått reumatisme og leddgikt, hengende øyelokk, diabetes og dårlige knær, selv om vi trener og smører oss hver kveld. Men vi skjønner at det er en tapt kamp, så vi bekymrer oss i stedet over våre barn og deres liv, om jobbene som ikke lenger tenner oss og vinteren som nok en gang siger inn over landet her nord. Nye piggdekk koster penger, og huset burde vært malt. Eks'en har skaffet seg nytt kull med barn og den nye dama i hans liv har nettopp rundet tretti, stakkar, og skal leve med den nokså tilårskomne som vi hadde gleden av den gangen han var ung og fyrrig og ikke hadde antydning til hengemage. Og slett ikke trengte treningsstudio eller Viagra. Han bekymrer seg neppe over at han om få år kanskje må trilles i rullestol inn på foreldremøtet til den nye yngstesønnen, for menn bekymrer seg sjelden om sånt. Og vi slipper å forholde oss til den litt pinlige tausheten når en av kompisene til sønnen, han med ung, tindebestigende pappa, spør om den gamlingen der borte i hjørnet er noens bestefar? Nåja. 

Livet har sine gleder når man runder seksti. Skadefryd er også en fryd, ofte en sann fryd. Men kattene er døde, de gamle altså - og kostet en halv formue å holde i live når de ble gamle, for katter trenger vedlikehold akkurat som gamle damer: Ormekurer og vaksinasjoner og fjerning av dårlige tenner der emaljen var blitt borte på grunn av alderdom og slitasje. Medikamenter for slitte hofteskåler og hjertemedisin - men den hjertemedisinen var til bikkja, stakkar, som plutselig la seg ned en dag og døde, mett av dage. Og vi gråt som om verden var falt sammen. Og det hadde den jo. Kattene sørget vi over, men bikkja var landesorg og medfølgende depresjon over tapet av en kjær bestevenn og hundedatter.

Jo, man skrev blogger om dem mens de levde og man glemmer dem aldri. I dag har jeg skaffet meg en fersk, ung samboer som har all ungdommens energi - knuskoser i sengehalmen, men fyker ut av vinduet så fort jeg setter det på gløtt. Trygghet og kjærlighet vil han ha, her hjemme, og han er vakker som få. Men han har ungdommens vitalitet som jeg nå mangler, og derfor er han nå på tur ut i den store verden og kommer neppe hjem med det første. Det var noe annet med de gamle, livserfarne og kloke kattene jeg levde sammen med den gangen jeg sjøl var ung og dum. Joda. Alt var bedre før. Alt var bedre før, og sånn bare er det.

p.s. Plutselig sto han der med potene opp mot kjellervinduet og mjauet og ville inn. Innsmigrende og vakker som alle unge, vitale menn er det. Tigergutt har satt en ny standard i mitt liv. 

Kanskje finnes det et liv etter seksti, likevel.

LANSERING AV AMIRAS PALESTINSKE KJØKKEN

Kjempetrivelig lansering i går kveld på kaféen på Kunstmuseet i Tromsø. Høydepunktet var Lene som snakket med Amira, med høytaler på mobiltelefonen.

Artige omtaler har vi også fått.

Her er forhåndsomtalen i avisa iTromsø, riktig vakkert med et ti år gammelt bilde av Lene og meg :-)

Og her er omtalen av selve lanseringa.

Også journalist Tove Myhre i avisa Nordlys ga oss bred omtale på nett og i avisa, men den saken ligger i lukket abonnement og kan derfor ikke lenkes til. Litt synd, det da.

#amira #rashedieh #kokebok

NY BOK OM PALESTINSK MAT

Ny bok på vei, kommer i slutten av september. Det blir spennende.

Mat fra 10 intense dager hos palestinske Amira i flyktningeleiren Rashedieh, sør i Libanon, er nå snart mellom to permer. Med bilder av Amira, livet i leiren og den palestinske maten på kjøkkenet hennes, tatt av Lene E. Westerås.

Dette er min andre kokebok, og den femte bokutgivelsen. Og det er sju år siden sist. Så det blir i sannhet spennende!

SOLIDARITETSDAGEN

Noen vil helt sikkert legge ned 1.mai, både som rød dag og fridag, men jeg syns det er en av de fineste dagene i året. Omsorg, empati, solidaritet og håp er viktige ord, og det er bra med en dag der dette faktisk er i fokus.

Det var i grunnen bare det jeg ville si. Gratulerer med første maidagen!



Dette bildet ble tatt i Longyearbyen på Svalbard i 2007. Men det representerer mye av det jeg tenker.
Og det minner meg om at vi må ta vare på de kalde kvalitetene i en verden som blir stadig varmere. Ha en strålende dag!

INTENS DYRELENGSEL

Her lenker jeg til ett av mine gode minner fra tida med dyr. Jeg savner dem. Dypt og inderlig.

Dette flotte dyret er Gaupe som nå er død. Den eneste jeg har igjen av de gamle, er vakre Nala som p.t. bor i Oslo og som jeg snart skal besøke. Les her.

HOMO LUDENS. DET LEKENDE MENNESKET

Ord blir fattige når man leker seg med bilder. Her er et par lekende resultat av nye app'er på mobilen. Morsomt å holde på med. Litt originalt? Underteksten er i hvert fall klar. Sunne saker!

Og at en nærstudie av ris, nybakt brød og den gamle knekkebrødboksen skulle brukes til bilder, ja det er morsomt! 

Forøvrig nyter jeg en praktfull februardag og er på vei ut i sola. Ganske snart. Måtte bare hente det nybakte brødet ut av ovnen, så jeg kan spise en skive eller to, om ei lite stund. Ha ei god helg!

Her er en link til Bloggurat http://bloggurat.net/minblogg/registrere/de789a4770baa360b69a09925344f6f7596b8e36

ER BLOGGEN HELT AVLEGS, MON TRO? DET ER I SÅ FALL LITT TRIST.

Jeg fant et morsomt kart for inside'ere på sosiale medier der jeg for tida jobber med å orientere meg. 

Men "blogger" er ikke nevnt blant de muligheter man har for å nå ut til et publikum. Vel, kartet var morsomt, så jeg deler det med dere. Med et skjevt smil. 

Samtidig som jeg har lagt ut en Instagramkontologo i margen til høyre på min stakkars, misligholdte blogg. Og gremmes litt over det.

Sjøl er jeg nå på Twitter, Instagram og Facebook. Over alt har jeg venner og venners venner og offentlige profiler. Så det blir ikke nært og varmt og intimt som samtalene med en myk katt i fotenden for bare noen år siden. Det er nye tider nå - i sannheter det det. Modern times.

MØRKETID I EN FEI. HU-HEI HVOR DET GÅR

Slik gikk blåtida i nord, som et blikk ut av bussvinduet på vei hjem til Tromsø en høylys dag i desember, som et lite klikk i kameraet, som "the wink of an eye" eller et langt utpust.

Så er det blitt januar og mitt frafall fra bloggene mine denne høsten, er bare å beklage:
Høsten ble bare et langt, langt innpust for å skaffe meg litt overskudd. Så ble det nytt år,  og nå går det plutselig med rekordfart mot lysere dager.

Det er litt fælt å innrømme, men bloggene mine konkurrerer nå med facebook og med meg som helt ny novise på twitter. Tida rekker ikke til. Men fint er det!

Vil du henge på meg på twitter er jeg å finne på https://twitter.com/SylviInez

Så får vi se hva som stjeler mest tid i månedene som kommer!