VERDEN GÅR VIDERE

Jeg aksepterer etter flere år som pensjonist, etter å ha forlatt verdens mest engasjerende og livlige arbeidsplass, at verden går videre. Men jeg savner jobben min, det stedet som forventa at jeg dukka opp hver morgen og gjorde en innsats. Jeg gjør det.

Samtidig ser jeg, når jeg nå besøker arbeidsplassen i NRK i Tromsø etter noen år, at ikke en sjel der savner meg. Livet går videre, det er stadig nye prosjekter, nye nyheter, nye saker som de forholder seg til. Og de nye fjesene som er ansatt der, vet ikke en gang hvem jeg er. Det er bare å innse. Dagen etter at jeg forlot, børstet de gjenværende støvet av jakken og gikk videre.

Jeg har funnet en ny rytme. Jeg sover lengre om morgenene. Jeg har kontakt med andre folk som gjør andre ting. Jeg går oftere på konserter og på kino, jeg er ikke lengre gift med jobben min. Jeg må finne en annen mening med livet. Det er ikke enkelt. Men jeg finner nok ut av det, sånn etter hvert.

Vinteren er det verste. Vinteren gikk greit når man dro på jobb i bil etter å ha fått måket den ut av garasjen. Men nå er vinteren lange dager og mørke morgener og lite initiativ til å bevege seg. Det er heller ingen drivkraft stor nok til å ta tak og måtte gå ut. Man blir lat og unnlatende. Det er ikke bra for noen. 

Jeg vil og må bevege meg, men vegrer meg kraftig, så nå må jeg skaffe meg et sted å være om vinteren. Det er blitt viktig for meg. Jeg må finne ut av det. Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa?

VENTETID

Jeg fikk plutselig sånt behov for å lese bloggene mine igjen, og registrerer at det var veldig mye av verden ute som kom med i år, selv om jeg nesten ikke skrev. Grønland og baser i Middelhavet, var to av fire innlegg. I februar sitter jeg på venterom. Jeg har fått melding om sjukdom og skal trolig inn på dagkirurgi når jeg skriver. Det er det eneste venterommet jeg husker.

Siden ble det stråling og oppmøte på universitetssykehuset hver tredje uke, med blodprøver og pet-senter der man ble radioaktivisert og testet. Mange nåler dette året, mange stikk.

Jeg ser jeg nådde ned i BMI 25 allerede i november i fjor, og jeg har vært der siden. Bortsett fra da jeg droppet slankemedisinen seks uker og fløy opp til 68 igjen. Så man er livslangt avhengig. Sukk.

Nå er det Herceptin eller trazusumab fram til februar, og så fire år med antiøstrogen. Men hvem tror at man skal leve fire år til? Noen gjør det. Jeg gjorde det fram til i år, tenkte alltid litt sånn lettvint at jeg skulle bli hundre, minst. Det tror jeg ikke lengre. 

Jeg tror også det har hjulpet meg å jobbe med "fear killer" og angst. Den har plaget meg særs lite, angsten - nesten ingenting etter at jeg fikk diagnosen. Det er kommet en slags aksept, jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Noe om at jeg må gjøre det jeg skal nå, og ikke utsette. Gjøre de viktige tingene. De som gjør meg glad og på noe vis fornøyd. Sånn er det.

Det har vært strålende fint å reise med viseklubben Spelt til Shetland, til Oslo i Mikkel-bursdag og til Bodø i høst på HEF-seminar om døden. Og på bokturné med Trine Hamran om hybrid krig. Jeg klager ikke over livet. Men kroppen er ille til å jamre seg, den er det.

Jeg lider også ganske mye av hjerneflukt, motstand mot å skrive og gjøre ting jeg må og generell prokrastinering. Det er påfallende. Og det er grunnen til at jeg nå setter meg ned igjen for å skrive.

OM BASER OG SÅNT

Jeg husker fra Kreta at jeg faktisk ikke visste - eller husket, at US hadde en militærbase i fjæra utenfor Chania der vi bodde, og at jeg ble forbauset over min egen uvitenhet. Amerika har baser overalt der de slipper til, de overvåker Midt-Østen mer enn de fleste av oss er klar over. Kartet fant jeg på Wikpedia. 

Det er interessant, og det sier noe om et våkent øye over områder der det utvinnes olje og hvem som har overblikket.

På et dansk nettsted fant jeg en oversikt, men aner ikke hvor oppdatert den er.

Her kan du få et overblik over nogle af de amerikanske baser:

Bahrain: USA's hovedkvarter for den 5. Flåde ligger i Bahrain. Den 5. Flådes ansvarsområde inkluderer Den Persiske Golf, Det Røde Hav, Det Arabiske Hav og dele af Det Indiske Ocean.

Qatar: I ørkenen udenfor Doha ligger luftbasen Al-Udeid. Det er den største amerikanske base i Mellemøsten og huser omkring 10.000 soldater.

Kuwait: Her har USA en række militære installationer herunder Camp Arifjan, som er et fremskudt hovedkvarter for en del af det amerikanske militær.

De Forenede Arabiske Emirater: Det amerikanske luftvåben deler en luftbase syd for Abu Dhabi med det De Forenede Arabiske Emiraters luftvåben.

Irak: Amerikanske styrker er blandt andet til stede på luftbasen Ain al-Asad for at støtte irakiske sikkerhedsstyrker.

Saudi-Arabien: I 2024 var der 2321 amerikanske soldater i Saudi-Arabien. Nogle af dem er udstationeret på luftbasen Prince Sultan omkring 60 kilometer fra Riyadh.

Jordan: Luftbasen Muwaffaq al-Salti omkring 100 kilometer nordøst for hovedstaden Amman huser en enhed under det amerikanske luftvåben.

Kilder: Reuters

SCHUBERTIANA

 

Wow, jeg fant Tranströmer som leser Schubertiana-diktet. Om at vi må stole på noe mer enn det vi ser, høre musikken av den firhendige Fantasia i F moll og la oss lede av det gelenderet vi finner når lyset slås av i trappeoppgangen om kvelden og vi må føle oss fram i mørket. 

Det er et forunderlig dikt med noen helt fantastiske språklige vendinger. Nydelig å høre det på svensk. Et fabelaktig poetisk språk. Et dikt med virkelige dimensjoner over seg. Om å fly med svalene og tonene fra musikken.

FEBRUAR

Sitter på venterom. Det er fjerde februar og det blir nok en ventemåned der man ta tar det med stor ro. Jeg skal levere stoff til lesegruppa mi som vi startet med over nyttår. Jeg skal ellers vente på sol, helse og livskraft og det kan bli kjedelig. Det kan det fort bli.

JANUAR

Trump vil overta Grønland, Canada og Panama-kanalen. Det er viktig å ikke engste seg når han slenger om seg med uttalelser. Samtidig blir vi bedt om å øke vår egen beredskap her hjemme, med tanke på krig. 

Jeg renger derfor å få satt opp min nye gassovn og få prøvd den ut. Og jeg trenger gass. Jeg trenger også mer tørrfôr og tørrmelk, hermetikk, vann og mer rødsprit for å koke kaffevann og mat. Jeg hadde et ekstra lager i mange år i Ottars veg. Her vet jeg ikke hva som er verst, sannsynligvis kald leilighet. Men også det å føle seg aleine og isolert hvis man ikke har bil, bensin eller kommer seg inn til folk. 

Jeg skal ikke krisemaksimere, men det er lett å gjøre akkurat nå. Los Angeles har vært ramma av skog- og bybranner i mange dager nå. Hele Altadena og Sierra Madre har brent, disse nydelige boligstrøkene der jeg bodde da jeg besøkte Thom i 2001. Han bodde i et område som nå er brent ned til grunnen, det er ikke til å tro. Jeg sov ikke forleden natt, det var for skrekkelig å følge brannen på nettet fra California. Har prøvd å melde han via LinkedIn som er eneste kontakt punkt jeg har. Aner ikke hvordan det kan være å miste alt man eier. Helt ubeskrivelig å melde med ord. Områdene ser ut som Gaza eller Sør-Libanon etter bombing. Noen beskrev det som etter et atombombenedslag. Helt, helt uvirkelig. Og jeg kjenner at det er vanskelig å holde på avstand, akkurat som alt det grusomme i Midtøsten er for voldsomt til å egentlig å ta inn og kjenne på. Litt av et nyttår, dette. Det har bare gått 10 dager til nå.

DESEMBER

Sist jeg skrev på denne bloggen, handla det om angst: Fear is the mind killer, skrev jeg. At angsten dreper sjelen. 

Nå har syriske styrker overtatt ledelsen i hjemlandet og Assad har flyktet til Russland og fått asyl der. Midt-Østen er enda mer destabilisert, men kanskje betyr dette en lettelse i den forferdelige situasjonen i Gaza, fordi israelske tropper må trekkes mot nord og sikre Golanhøyden. Hvem vet.

Vi var i Syria, Lene og jeg, i 2010 før krigen brøt ut - og jeg har nydelige krydderbilder fra markedet i Damaskus. Jeg føler meg hjemme i disse traktene, og maktesløs etter at Libanon og Beirut ble trukket inn i ny krig igjen i høst. Det var nok ikke uventet for libaneserne, og vi føler med dem. Sterkt. Alle vi kjenner der, har vært på flukt. Forstedene til Beirut er bombet, flyktningeleiren der vi jobba, Rashedieh, likeså. Helt jævlig. Og jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver dette på bloggen. Kanskje bare for å ha sagt det. At det står så jævlig dårlig til i verden.

Trump vant valget i US, man hadde et lønnlig håp om endring og sånn ble det ikke. Hvordan verden ser ut i 2025 er ikke lett å forutsi. Vi lever fortsatt på en trygg flekk av kloden, enn så lenge. Men det er vanskelig å være glad og trygg, vanskelig å glede seg over gode ting. Jula gjør det ikke lettere for sånne som meg.

Men jeg sender en del av manus inn til forlaget mitt, og håper å kunne avrunde Kiruna-prosjektet mitt neste år. Hvis det går i orden, er det en god ting, noe å glede seg over. Samtidig vil jeg ikke slippe det, tror jeg - for det har vært en kontinuitet i livet mitt gjennom så mange år. Og jeg tror det er viktig å ha noe stabilt å forholde seg til når verden ser ut som den gjør. 

Det ligger ute to blogger om jobben jeg har gjort i løpet av årene med Kiruna og en akse av jern. Jeg må lese dem begge igjen, og kanskje legge inn litt nytt også der. Så går det mot jul og jeg tenner ei lyslenke hver morgen når jeg våknet. På forunderlig vis kjennes det godt, selv om jeg også har investert i en gassovn til leiligheten som del av min private beredskap. Det er urolige tider. Og vi kan miste strømmen her hjemme. Et i-landsproblem, kanskje - men man må dessverre beskytte seg og sine. Og det blir fort kaldt i leiligheter uten vedfyring hvis strømmen blir borte.

Nå har jeg delt noen bekymringer denne tirsdags morgen i desember 2024. Men vil ikke la angsten overta. For angsten dreper den klare tanken, og den må vi beholde. Det er viktig i tider som disse.

FEAR IS THE MIND KILLER

I must not fear.

Fear is the mind-killer.

Fear is the little-death that brings total obliteration.
I will face my fear.

I will permit it to pass over me and through me.
And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path.
Where the fear has gone there will be nothing.
Only I will remain.

Dette er ordene i «The Litany of Fear», fra boka og filmen Dune, der søsterordenen Bene Gesserit praktiserer kunsten ikke-å-ha-angst.

- Angsten spiser sjela, ville vi kanskje si på norsk. Viktig påminnelse.

SOMMER OVER, SNART

Det er august. Jeg kjører til Hamsundagene om noen dager for å være frivillig, via Narvik. Skal bo sammen med Lene på campen to døgn og ett døgn på Tranøy fyr hvor vi skal spise om kvelden. Jeg har brukt opp budsjettet allerede før avgang, men det får stå sin prøve. Jeg gleder meg som en unge til Tranøy.

Jeg er snart nede i normalvekt som har vært mi målsetning gjennom et halvt år og vel så det, jeg burde være strålende fornøyd, men er bare sånn middels - fordi jeg ikke har nådd målet enda trass i hard innsats i vår og ingen innsats i sommer. Har skrevet mye om det på bloggen min, Matfront. 

Der ser jeg nøyere på stoffet semaglutid og på faste som levemåte. For det kan ikke være en diett, det må være en livsstil, skal det fungere for meg. Det må være noe jeg gjør og ikke gjør, hver eneste dag. Som å spise mindre, som å velge vekk de verste karbohydrat-bombene, som å leve mer på grønnsaker, bær, frukt og nøtter og ikke fylle magesekken med for mye volum. Nok om dette, her. 

Prosessen kan følges på Matfront - der jeg også har delt erfaringer med lavkarbo gjennom flere år, men det funker altså ikke for meg. Jeg er alt for glad i poteter, grønnsaker, brød og pasta til å si konsekvent nei til det og leve i ketose. Det klarer jeg ikke. Så jeg vipper fram og tilbake i kosten - og i vekta. 

Men jeg klarer å leve med litt lengre fasteperioder, opp til 16 - 20 timer om jeg er fokusert på andre ting og får hjelp med å styre appetitten, som nå. Jeg har gått ned 15 kilo fra det verste toppunktet, men kan godt ta 3-4 til, ser jeg. Bli mer fornøyd, ha mindre vondt i ryggen. Men jeg jobber stadig med tankene om et meningsfullt liv, det gjør jeg. Det er meningsfullt å fokusere på sin egen helse når man blir eldre. Men det er ikke et livsinnhold.

Skal jeg slå meg til ro, bli en bedre mamma og farmor og venn og støtte for folk? Det kjennes ikke som nok innhold. Jeg har en indre uro, jeg kjeder meg lettere enn før, og kjenner ikke at bøker, sy- og strikketøy blir nok. Jeg har forfatterskapet, men har ikke klart å ha fokus på det, denne våren. Siste året.

Å venne seg til at Erik er borte, har vært vanskelig, slitsomt og tungt. Jeg sørger enda over han, selv om han kanskje ikke var the big love of my life. Men han var viktig. En klippe, uten at jeg helt forsto det. Da han døde, forsvant også en pilar i mitt liv, noe jeg sannsynligvis gikk og ventet på, en alderdom sammen med han, kanskje - fordi vi kunne klare det nå, noe vi ikke kunne da vi var unge? 

Vi hadde det så artig i lag. Vi dro på bilturer og på museum og spiste god mat og pratet om alt. Siste turen var flotte Kistefoss museum i oktober, og siden mange og lange samtaler og meningsutvekslinger på epost, telefon og teams helt til han ble stille. Det er så meningsløst, dette - selv om jeg vet at livet også er en lidelse og at ingen har overlevd døden til nå. 

Hvordan gi mening og innhold når man ikke har en jobb å gå til, og alle venner og familie er spredt og holder på med sine ting, sine egne planer, sine egne reiser? Jeg jobber med å fylle et tomrom, ser jeg - og tenker at å skrive alltid har vært meningsfylt.

Derfor skriver jeg på bloggene min nå. Det er også skrive-trening. Bare ikke på Kaldfront, for der har jeg en klima-pause, tror jeg, fordi framtida er så skremmende og det var lettere å ta tak før. Men jeg må prøve. Jeg ser det. 

Skrive mer - og gi det ut. Sette lavere standard på utgivelse, ikke sette så himla høye krav til meg selv med den indre perfeksjonisme som fortsatt rir meg. Et indre krav om noe, en stor angst - egentlig, om ikke å være god nok. Jeg ser det. Selv om det egentlig er helt absurd å holde på med. Jeg har fylt 70 år - hvorfor bry seg om hva andre syns? Sånn egentlig? Noen syns jeg er bra nok. Noen syns jeg er mer enn god nok. Holder ikke det for resten av livet? 

Men det er noe om å holde mål i egne øyne - og det vet jeg ikke helt hva handler om. Det er noe jeg må tenke enda mer på i tida som kommer. Hvorfor er vi her på jorda, og hva skal jeg gjøre med akkurat det, nå som tida renner ut i sand og det meste av den er brukt opp?

VALMUER IGJEN

Tenk at en av mine valmuer etter flytting fra byen til Solneset har valgt å blomstre trass i skyggefull plassering! Det syns jeg er helt topp og nyter den blekrosa og eneste som har sprunget ut i løpet av natta. 

I tillegg blogger jeg direkte fra iphone, ikke verst! Men finner ikke veien til bildet, tatt i dag, på noen enkel måte... må gå inn og kopiere det manuelt - så la meg sjekke om det funker?!!

FORTSETTE ET MENINGSFYLT LIV

- Var livet mer meningsfylt mens jeg enda var i jobb? Er det mindre mening i tilværelsen når man blir eldre og slutter å jobbe? Kanskje det. Fordi dagene gikk så fort og var fylte av så mange gjøremål da man var i arbeid. Man ble en mester i multi-tasking, å gjøre mange ting om hverandre og gjerne samtidig. Så slapp man filosofere over nytteverdien eller meningen. Skjønt jeg gjorde ofte det i årene i NRK. Tenkte at jeg skulle ha gjort noe mer, eller noe annet.

Nå er det så mye tid i løpet av dagen at det er viktig å gjøre én og én ting av gangen, samt å finne meningsfylte saker å fylle dagene med. Nå som det er sommer er det greit: Å sitte i sola utenfor naboens garasje og montere en genser man har strikket mens sola steiker, er en meningsfylt ting. Å hente fram symaskinen og sy inn et par bukser er det samme, å strikke på stadig nye prosjekter likeså. 

Å dra til byen og drikke et glass vin med ei venninne som fyller år er hyggelig, å se film eller serier eller kultur er tidtrøyte, men gir mening. Jeg har sett for lite film i mitt liv, det er et savn. Jeg syns også at jeg har lest for få bøker og prøver å bøte på det, men tida strekker ikke til, merkelig nok. For jeg har ikke den indre roen til å lese veldig lenge av gangen, sluker ikke bøker som tidligere, og orker sjelden lese på senga, anna enn på nettbrett. Eller legge kabal.

Men noe slår meg - det å gjøre noe meningsfylt, er faktisk å utrette noe. Sånn er det i mitt hode. Jeg har alltid utretta noe, gått på jobb eller studert, skrevet, lagd mat, oppdratt barn, stelt hage. Vært sammen med andre mennesker og diskutert eller krangla om saker - politikk, barneoppdragelse, hundehold eller ferieplaner. Og tida fløy. Nå tilbringer jeg mye mer tid for meg selv, og tenker i og for seg at det er et gode. Eller kanskje ikke. 

Jeg savner nok egentlig å bo sammen med noen, noen til å være sammen med i helgene, reise på tur med, gå på kino med - eller kafé. Kanskje. Men jeg orker ikke tanken på det, samtidig. Spørsmålet er kanskje - blir ting mer meningsfylte når man gjør dem sammen med andre? 

Kanskje er svaret egentlig ja. Det kan bli tomt når vinteren kommer og dagene er korte og nettene lange. Og man ikke er sammen med andre. Jeg prøver å skrive på ei bok igjen, og i dag har jeg skrevet en rapport om prosjektet på nettet til faglitterær forfatterforening og sendt inn. Sagt at jeg skal søke om mer stipend for å jobbe med manus. Det høres jo meningsfylt ut, og var en viktig ting å gjøre, men oppleves ikke som veldig meningsbærende. Det å gi ut bok, derimot, kjennes alltid godt. 

Å lage mat er en annen meningsbærende handling, men når jeg bare lager til meg selv oppleves det som mindre betydningsfullt enn når jeg lager til flere. Det er egentlig litt kjedelig å lage mat aleine. Nesten meningsløst.

Da er det kanskje mer innholdsrikt i å klippe gresset, som jeg også har gjort. Og montere en glad sommer-genser som jeg nettopp har strikket. Det er fysiske ting som uansett ikke involverer flere. 

Å produsere radio og tv som bare konsumeres, har ofte føltes tomt, og tanken har ofte slått meg i mine mange år i NRK. Men det å skulle leve i kanskje mange flere år uten å produsere noe som helst, det kjennes rart. Så jeg må nok komme meg i gang med å skrive ferdig, ja. Jeg må nok det. For jeg har nok ikke helt vendt meg til pensjonisttilværelsen enda. Jeg har nok ikke det, nei.

FRA EN PENSJONISTS LIV

Jeg våkner av meg selv. Jeg husker at jeg har drømt og husker deler av drømmen. Jeg står opp og slår på vannkokeren for kaffe, men finner kaffeboksen tom og må klare meg med en kopp te i stedet. Det blir PG som jeg har lært å like av Mikkel, med melk. Skummet, rosa melk nå, kjøper grønn lettmelk og skummet sammen, to liter for 36 kroner og tenker det er helt greit med skummet nå om jeg fortsatt er i slanke-meg-modus. Jeg veier meg og registrerer at jeg er i vedlikeholdsfase og verken går opp eller ned.

Det er stille ute og klokka er bare litt over sju. Jeg har all verdens tid. Hva gjør en pensjonist når hun ikke reiser? Hun strikker litt på en genser, pløyer noen poster på Facebook, leser morgennyhetene på nett og lar humla suse. Drikker sin te, henter noen klær og kler seg, ikke hver dag jeg orker å hoppe i dusjen nå lenger. Helt ny rutine.

Jeg vurderer å gå etter Klassekampen som har ligget i postboksen siden lørdag - tenker, hurra, der er en lørdagskryssord som venter meg. Jeg fortviler litt over amerikansk presidentvalg, siste nytt fra Gaza og at Rita Westvik er død. Ikke kjente jeg henne personlig, har bare jobbet med henne på én produksjon i NRK under regiopplæring i Oslo. Men hun går inn i den stadig lengre rekka av folk som dør alt-for-unge og alt-for-nærme i bekjentskapskretsen. Det er nesten så man kjenner seg immunisert mot alt sammen, både verdens dårskap og at folk man kjente, nå forsvinner. Utryddes, verst sagt og tenkt, hvis det er en mening bak alt sammen - eller bare dør. Man må ikke si forlatt oss, for det tyder på selvmord. Nå har jeg lært det også. 

Min kjære Erik Meyn er logget av, ikke har logget av. Han bare døde. Vi har mista han. Og i den lange rekka etter han, kom Tore Skoglund, noe eldre og omtalt som meget syk i media i forkant, men også Kjetil Næss, vår gode innspillingsleder i NRK Fjernsynet Nord-Norge, som det het den gangen. Og Petter Nome, god venn fra oppvekstårene på Katta. Og nå de siste par dagene Even Arntzen fra Universitetet i Tromsø og Hamsun-kjenner, Knut Erik Olsen eller Eika som vi kalte han, kollega i NRK, samt før omtalte programleder Rita Westvik. Alle døde før - eller tidlig i 70-årene. 

Det er for ungt, dette. Vi skulle levd til gjennomsnittsalder i 80-årene, både menn og vi kvinner. Men vi gjør ikke det. Kanskje fordi vi levde for stressende liv, vi og de som er tilknytta media eller ofte var omtalt der. De fikk ikke tida som gode pensjonister med god pensjonisttilværelse. Men hva er det, egentlig? - Det gode liv, denne pensjonisttilværelsen? - Som stillheten etterpå, eller fortsatt engasjement og liv? Begge deler tenker jeg - og skal utdype dette litt mer etter hvert. 

Men først skal jeg hente avisa i postkassa og kjøpe mer kaffe. Og mer kattegress til Thomas The Cat som nesten fullstendig har forlatt meg og bare er inne og spiser i ny og ne. Og bare vil ut igjen med en gang etter maten, knapt nok med tid til litt kos. Og full av bittsår i ørene. Han bekymrer meg dypt. Men det får bli mer om dette siden. Nå er klokka snart tolv og jeg må røre på meg.

SVALBARD IGJEN

Jeg planlegger et nytt høstbesøk til Svalbard. Det ble ingen oppdrag for litteraturfestivalen i år, det var skuffende. Men mitt Svalbard-bekjentskap fra 2003, bildekunstner Trine Lotte og jeg, snakket om en tur til Ny Ålesund sammen da vi var i Longyearbyen sammen i 2021 - og nå går det i orden. 

Det måtte søkes om å få plass på fly og til overnatting hos Kings Bay. Men det gikk som smør. Min gamle ide om å skrive ei bok om mine arktiske opplevelser, basert på bloggene og programmene jeg lagde i NRK, kom nå i bruk. Her må det bygges en prosjekt-ide. Her må det tenkes format. Kan vi gjøre noe sammen, kanskje, uten at det blir for krevende? Bøker er alltid krevende. Jeg må jobbe med Kiruna denne sommeren, få ferdig et manus. Så kan jeg begynne å tenke nord igjen, fra høsten av. 

Jeg blir vill ved tanken på å skulle få komme tilbake til Ny Ålesund, verdens nordligste bosetning. Jeg tar med gode klær og kamera og lar det stå til med de hersens pengene. Må nok prøve å søke om et reisestipend for det er kjempedyrt å fly dit. Uansett er det research-arbeid og jobbrelatert, og det er jo viktig å huske på i prosessen videre. Det samme gjelder jo besøket i den russiske bosetninga i fjor, kommer jeg til å huske på nå. 

Det er viktig å ta seg tid til å skrive og til å tenke gjennom alt man har gjort. Noen minner fra i fjor, bare.

 

PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut

får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.

VERDENS POESIDAG

Det er Stein Mehren som er min lyriker framfor noen. Det skyldes en særoppgave vi skrev om han på gymnaset, to av oss i klassen min, Bente Aschim og jeg. Nå leiter jeg etter et dikt der de hvite arkene ligger på et bord om natten og holder lyset fast. Jeg håper jeg finner det. Det er litt der jeg føler at jeg er. 

Det er noe med kraften i det hvite papiret. Jeg ble minnet om dette fordi jeg har begynt å lese boka Om utregning av romfang. 

Den skal man ikke lese hvis man er litt ute av sin samtid, merkelige saker. Men hun nevner dette papiret som hun finner, og at lydene er med på å beskrive virkeligheten.

- Hører jeg bare blyanten min mot papiret, en hviskelyd som snart forsvinner i lyden av regn.

Og seinere i teksten:

Det var derfor jeg begynte å skrive. Fordi jeg kan høre ham i huset. Fordi tiden har gått i stykker. Fordi jeg fant en pakke med papir i hylla. Fordi jeg prøver å huske. Fordi papiret husker. Kanskje er det noe helende ved setninger.

Det får holde i denne omgang. Jeg skal hjem og lete etter det diktet om de hvite arkene. Som holder lyset fast.

SEVEN AGES OF MAN

Jeg har fylt 70. Og selv om aldring som sådan ikke har opptatt meg vesentlig, blir den etter hvert påfallende. To ganger i mitt liv har jeg møtt Shakespeares tekst Seven Ages of Man med innvirkning på selve livet mitt. Da jeg kom inn på regikurset for flerkamera-producere i NRK var dette første leksjon: Illustrer seven ages of man. Og siden, mange år seinere, var det tittelen på Burning Man sine installasjoner i Nevadaørkenen. Merkelig, ikke sant?

Selvfølgelig måtte jeg lese teksten grundig, og her er den. Jeg setter selv avsnittene som gjør den lettere å lese. Så er det bare å gruble over livet og hva man gjorde. Min soldatperiode er så definitivt tida i NRK og kampen for å få seg en selvstendig plass og vesentlig rolle i jobben. Den var av og til utrolig slitsom, sånn innad i avdelinga. Virkelig en kamp, ser jeg nå. En soldat verdig.

Shakespeare's Seven Ages of Man

All the world's a stage,
And all the men and women merely players,
They have their exits and entrances,
And one man in time plays many parts,
His acts being seven ages.

At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.

Then, the whining schoolboy with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school.

And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow.

Then a soldier,
Full of strange oaths, and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden, and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth.

And then the justice
In fair round belly, with good capon lin'd,
With eyes severe, and beard of formal cut,
Full of wise saws, and modern instances,
And so he plays his part.

The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose, and pouch on side,
His youthful hose well sav'd, a world too wide,
For his shrunk shank, and his big manly voice
Turning again towards childish treble, pipes
And whistles in his sound.

Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

Tempelet du ser i bakgrunnen er symbolet på oblivion, eller glemsel - ved slutten av livet. Døden. Mange hadde skrevet lapper med navn på dem de ville minnes, og hengt opp inne i tempelet midt ute i Nevadaørkenen. 

Hadde nesten glemt alt dette fra Burning Man, men det kom tilbake. Minner fra ei spesiell tid.

DØD UTEN FORVARSEL

Hvordan beskytter men seg mot sjokk som det en plutselig død medfører? Man kan ikke, det er som om gulvet revner og man faller ned i limbo. Tomhet. Gråt. Meningsløshet. Mørke.

Man tenker, etter noen tid, når det verste av følelser har lagt seg - at heldig er den som får dø med støvlene på. Heldig for den som fikk vandre, men ikke for de etterlatte. Erik, en av mine nærmeste venner døde nyttårsaften, og glemt var alt som handlet om bursdagsfeiring og ferieplaner. 

Rett vest dro turen til Tenerife, drømmen om å gå barføtt i sanda, uten brodder på skoene eller issvuller i gata. Samtidig forsvant hele betydningen av å fylle år og bli feiret, - hvor vesentlig er nå det, egentlig? 

Vi skulle jo gå på Palmen - eller gamle Palmehagen, på Grand i Oslo. Der var de åpne på første nyttårsdag, hadde du funnet ut. Helt rolig og fint, bare du, Mikkel, Kirsten og jeg. Spise litt. Prate og le. Glede oss til dagen etter med tidlig flyavgang til Tenerife og gode dager på La Gomera for Kirsten og meg. Du var invitert med, Erik, men det passet ikke inn i dine nokså travle dager, trass i pensjonist-tilværelsen. Du var enda travlere før, den gangen du jobba med Spider på tv. Det glemmes du aldri for, Erik.

Så var det brått slutt. Erik hadde sovna inn, på sofaen sin i fulle klær. Hvor stort er ikke tomrommet etter han. Hvor fælt er det å tenke at vi ikke skal kjøre flere hyggelige turer til Jevnaker og Kistefoss museum, som vi gjorde i oktober. Ikke ringes om dagene og kveldene og skravle lenge. Meldes på sms-er og mail. Spise gode måltider sammen når jeg dro til Oslo eller du besøkte Tromsø som du elsket så høyt. 

Fineste vennen min Erik, gode Mikkel-pappa Erik. Du blir aldri glemt, for minnene og historiene om deg kommer til å leve videre i mange, mange år. Savner deg så det gjør vondt å tenke på. 

OM KRIG, VEKT OG KLATREGLEDE

Det er desember igjen. Jeg strikker et skjerf og det er søndag. Vet at Jekta er åpent til 19, så jeg drar nok innover for å kjøpe mer garn og samtidig prøve å ikke la meg påvirke av juleforberedelsene.

Jeg prøver å gå ned i vekt. Målet er ti kilo ned. Minst. Jeg skulle ønske dette ikke tok så stor plass i livet mitt, men det gjør det. Har skrevet om dette i årevis på bloggene mine, særlig på matfront-bloggen i forsøk på å finne en metode eller en retning som fungerer over tid. Har bakt proteinrundstykker med havregryn i dag, de metter og er gode og oppskriften ligger på Matfront som du finner her.

Jeg skal også prøve å blogge mer og være mindre på FB. Lese mer skal jeg også gjøre. Gå mer. Bruke mindre penger. Trene. Det er ikke ende på det man skulle ha gjort bedre og mer enn før.

Våpenhvilen i Midt-Østen er over og de kriger igjen. Det er så meningsløst og man må bare lære seg å bli objektivt iakttagende, ellers så dør man i fortvilelse. Så jeg ser liten vits i å forberede jul eller bursdag eller noe annet krevende. Hodet mitt er dessuten tomt for kreative ideer.

Så jeg legger inn bilder av to av mine elskede lyspunkt i livet, Jesper og Brage i toppen av klatrestativet på Strandtorget like ved kontoret mitt. De likte seg i høyden og jeg liker å være sammen med dem. Like før gikk vi foran domkirka og markerte mot Israels krig i Midtøsten, en fin og folkerik demonstrasjon.

FIN LØRDAG TROSS ALT

Jeg er lav på energi for tida. Men lørdag gikk jeg på marked på Prostneset, selv om jeg er i mot overdreven julehandel og overdrevet salg og kommersialisering. Jeg kjøpte afrikansk-designede brett, fire stykker, av Nora som produserer dem selv med afrikansk batikk fra Gambia og et svensk firma som belegger brettene med plast over batikken. Veldig kule. Nydelige å se på. Bra gaver.

Så kjøpte jeg et svart glitter-skjørt fra Kristine i K-skjørt som hun skal justere vidden på. Jeg er blitt så stor rundt livet. Jeg spiser og sover når det er vinter. Det er en skummel utvikling som forverres fra år til år. 

Men så flytta jeg bilen til tunell-parkeringa og gikk ned på Perspektivet museum. Det var opplesning av Mikael Niemi og fotoutstilling om læstadianerne i Nord- Sverige. Fotoutstilling av Nina Varumo, I väntan på himmelriket. 

Alt sammen veldig fint å lytte til, se på og et fint rom å være i. Jeg følte meg rolig og fornøyd og ble veldig glad over en prat med gammel kollega Erling og siden Mikael Niemi, som jeg roste for hans forestillinger på vintermarkedet i Jokkmokk for herrens mange år siden. Fortalte at jeg kjente forfatter Hans Anderson og dro dit til markedet på grunn av referanser fra han. 

Jeg ble faktisk veldig glad over å ha dratt til byen, handlet, snakket med Mikael og med alle de andre, en god følelse. Jeg er på noe vis knytta til dette landskapet i Nord-Sverige siden faren min kom derfra og fordi jeg har reist mye i områdene der nord, både i Tornedalen, til Kiruna og Luleå, til Saltoluokta fjellstue og til Jokkmokk og markedet der. Til minne om Hans Anderson legger jeg ved et bilde av boka.

DET JEG IKKE ORKER

Det jeg ikke orker er å blogge om Gaza. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke skrive om dette menigsløse på Facebook, deler bare innlegg fra andre. Vel, jeg skrev noe like etter terrorangrepet på Israel den 7. oktober, det var helt forferdelig med de over tusen døde og skrekkelige likvidasjoner og gisler tatt med inn på Gazastripen. Det fikk over tohundre reaksjoner, innlegget mitt - og jeg kan dele det her for ikke å glemme.

Jeg sover dårlig. Jeg har venner på alle sider av grensene. Jeg har jobbet i kibbutz i Israel, holdt skrivekurs i flyktningeleire og lagd palestinsk kokebok fra Libanon. Besøkt kryddermarkeder i Syria og Sharm el-Sheikh i Sinai-ørkenen.

Det er ikke folkene - det er hatet, pengene, nasjonalstaten, militæret, våpnene og ledelsen som er problemet.

Mine tanker går til alle gode mennesker som ønsker løsninger uten vill vold. Det er mange av oss på alle sider.

Fredag kommer tre av de jeg kaller Libanon-damene mine på besøk for å se på nyleiligheten min. Med buss 28. Jeg skal lage en spicy kyllingsuppe og en hummus. Bake noe brød. Kjøpe vin. Vi kan neppe sulte oss fordi det foregår et folkemord i Midt-Østen. 

Men det er håpløst, ja håpløst ikke å kunne gjøre noe anna enn å møtes og snakke. Demonstrere på torget. Dele noen saker. Tenke varmt om vennene vi har på alle sider. Meningsløsheten tar fort overhånd, da blir alt så svart. Det nytter nesten ikke å tenke på, men de er i tankene mine hver dag, både dem i Libanon og dem på andre siden av grensen i Israel. 

Våpenhvile er neppe å tenke på før USA tar en telefon og ber om full stans i bombingen av palestinerne, men det er ingen vilje til fred eller forsining. Imens dør tusen på tusenvis av unger i bomberegnet. Det er bare så innmari jævlig det hele. Så meningsløst og innmari jævlig å tenke på, uten å kunne endre en eneste litn bit. 

Jeg skulle ikke blogge om det, men sånn ble det nå likevel. Innlegget skrev jeg før forrige helg men legger det først ut i dag.