mandag 16. november 2026

OSLOBEGIVENHET TIL GLEDE

Jeg er tilbake i Oslo. Etter et planlagt skriveopphold i Danmark som måtte avlyses, byttet jeg leilighet med eldstesønnen som bor på Grünerløkka. Han til Tromsø, jeg hit. Og etter tips om kulturbegivenhet på det gamle bryggeriet i Københavngata fant jeg veien dit i går. 

Det var som om gamle Oslo våknet opp igjen, et slags tilbakeskuende blikk med mest gråhåret publikum. Jeg satt benket med trivelige folk som kom fra østkanten av byen og fikk noen historier om oppvekst på Vålerenga og i Gøteborggata. Utrolig hyggelig, var det. Med mange ølglass på bordene.

Arrangementet i det gamle bryggeriet var ringet inn av skinnende øltanker, og det ble solgt øl og pølser. Og til nød et par glass vin. Dagblad-journalisten og forfatteren Tom Stalsberg med venner, forfattere og musikere er selve drivkraften. Her åpnet det med Bowies nydelige Life on March på cello av en kvinnelig cellist han hadde møtt forleden og spurt om hun gjorde Bowie? Det var lekkert og skapte ei helt egen stemning i lokalet.

 
 
Amund Maarud fortsatte den musikalske grooven med drivende gitarspill, så ble Kjartan Fløgstad introdusert og leste fra boka Due og drone til allmen jubel fra publikum. Stalsberg introduserte så TRIOTUKA fra Halden som satte meg tilbake i ei stemning fra Lillebjørn Nilsen og Club 7-tida i Oslo den gangen jeg vokste opp her i byen. Nydelige viser og kjappe kommentarer. 

Det ble mer opplesning og mer musikk, Fløgstad gjentok suksessen fra forrige ukes opplesning  på Ordkalotten i Tromsø med ei lattervekkende fortelling fra en særdeles spesiell skitur i siste boka hans, Livet som innsats. Ingen ting å si på stemninga rundt bordene. 

  

Stalsberg leste egne tekster og hadde tilfeldigvis ei diktsamling av Ragnar Hovland på baklomma. Hovland kom opp og leste til stor jubel. Kort oppsummert: Et arrangement som gjorde lørdagen til en fest. Det er alltid fint å være på Grünerløkka, jeg trives alltid her, og takk og takk for kultur som dette.



mandag 19. oktober 2026

SLEKT OG SPENNING

Hjemme fra Oslo igjen, denne gangen med treff i den gamle realskoleklassen min, middag med gammel venninne og besøk på Jar hos mitt søskenbarn som har drevet med intens slektsforskning. Sov på sofaen hos Mikkel og vi to var ute på kafe Monsun og spiste veganmat som var kjempegod.  


Godt vær i Oslo, sol og vakre høstfarger på turen ut til Jar. Jeg vil sette opp navn på slekt fra begge sider i en oversikt, har jo allerede en god del info fra egen research og fra Kåre Varvin jr, mitt søskenbarn. Og syns dette virker morsomt. Det er jo interessen for mi oldemor Lovise født i Kabelvåg som er årsaken.

Jeg fikk et bilde av Lovise og familien til Birgit og Harald, tatt før mamma ble født, altså før 1914. Lovise bodde sammen med dem, og er litt av ei dame. Det spennende med henne, var at hun hadde ei datter fra før Birgit ble født, i ledemål, som det het den gangen, født utenfor ekteskap. 

Det var ei datter født i 1883 som het Nilsine, eller tante Sina som mamma kalte henne. Hun ble ellers aldri snakket om, men dro med sin far, eller etter sin far til USA en gang etter 1904, sier Kåre som mener de dro til Starbuck som er i Minnesota. Sina hadde sin fars etternavn og het altså Nilsine Karoline og merkelig nok Ulset til slutt. Han het Edvard Nilsen Ulset. Fødested er oppført som Tingvoll. 

Var min oldemor der, ble gravid og fødte i dølgsmål for siden å reise hjem til Nord-Norge igjen, uten dattera? Her er mange spennende tanker å grunne over. Mye vi ikke vet.

Nilsine gifta seg i 1913 og fikk en sønn som ble kalt Edward, altså mammas søskenbarn, sier Kåre jr. Så der har jeg kanskje norsk-amerikanske slektninger? Mannen hennes het Nils Grimstad etter de kildene jeg har funnet. Vi finner Ulseth, nå med h til slutt, i dokumenter på nettet blant norsk-amerikanske kilder i områdene. Det ser ut som om de var to brødre som utvandret, samt Edvards datter Nilsine.


Men tilbake til Narvik og mi egen bestemor Birgit. Eller mor Birgit som vi kalte henne. Her er familien rundt 1913, bestefar Harald Hansen bak, enkefru Lovise til venstre, barna Hans, Marie og Lilly mellom og mor Birgit Bjerke Hansen til høyre. De ser fine ut, skikkelig pyntet alle sammen. 

Å granske si egen slekt er visstnok noe man blir mer opptatt av som eldre. Og for min del er det så definitivt sant. Skal legge ut mer om mine formødre og forfedre etter hvert. Men det er Lovise som opptar meg mest - og hennes datter som dro til det lovende Amerika, i likhet med mange andre.

Her er noen lenker: Nilsine og hennes far emigrerer. Og her er lenken som dokumenterer at Nilsine giftet seg, men som sier de ikke fikk barn. Så her er noen uklarheter, helt klart.

Det kan se ut som at en Edward Ulseth har vært aktiv i kirkebygging over there, kan det være vår Edvard, mon tro. Kirka ble bygget i 1898, altså tre år etter at Edvard kom over til USA i følge Digitalarkivet. 

Ikke sammen med Nilsine som trolig kom over først i 1904 og da må ha vært 21 år. Litt å grunne over, med andre ord. Han ligger begravd her.

tirsdag 13. oktober 2026

TEGN I TIDA

Helga ble tilbragt i Harstad på regionseminar i regi av Human-Etisk Forbund og jeg tenker på en del av de tegnene i tida som tyder på økende fascisme. Jeg tenker det er mange av dem. 

Økende favorisering av menn og påfølgende detronisering av kvinner. Høyreekstremistiske ideer om at kvinnene skal tilbake til kjøkkenbenken. What else is new? 

Krig, trusler, folkemord, rasisme. Manglende aksept for annerledestenkende. Lite aksept for innvandring, for skeive, og en lovgivning som ikke behandler folk likt. Nasjoner som Israel med sin sionisme og Saudi-Arabia, Iran og Irak med sine islamske prestestyrer. Ledere som jeg ikke en gang gidder ramse opp. Øst-Europa med sine nazi-vennlige reaksjoner på for mye konkurranse og kapitalisme. USA i søpla med en forræder til leder. Hvor ender vi? 

Polen som jeg likte meg godt i, er vel fortsatt noe reaksjonært og nokså ultra ortodokst kristent, selv om de har fått ny leder, bedre enn den forrige, - og de har rene gater, få fargede innvandrere, polsk nasjonalisme gjennom en lang, broket historie og høflig ungdom. Noe av det er verdt ta vare på, noe er uspiselig, men det hører sammen på noe vis, med autoritet, grensesetting og retningslinjer. Og folkeskikk. Det er blitt mitt nye slagord. Folkeskikk. Og jeg skal skrive mer om dette etter hvert. Det er viktig å skjerpe seg og se tegn i tida, tror jeg. For oss alle.

tirsdag 6. oktober 2026

HØST, IGJEN

Det er høst igjen. Jeg skal blogge mer, og jeg sjekker det jeg skrev på forrige blogginnlegg: 

- Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa? Det finnes et svar allerede. 

Om akkurat en måned setter jeg kursen mot sør og Danmark. Lene, reisepartner fra Midt-Østen, leier en kunstner-bolig i Ringe kommune på Fyn og vi skal være der sammen ut november. Nettstedet er her.

Hensikten er å skrive. For min del. Gjøre ferdig et manus om Kiruna, langs en akse av jern. Sukk, og jeg både gleder og gruer meg. Må ha med PC og harddisk og nettbrett, og legge igjen vegringen mot å åpne manus. 

Har også lyst å se gjennom manuset jeg har kalt Utro. En blogg om kald kjærlighet. 

Har dessuten lyst å splitte og sluttføre det gamle Ringreven-utkastet til to ulike manus, ett om Tromsø-historien fra 1975 og framover med mine muntre kjærlighetshistorier, det andre om å leve med en psykopat, og vurdere om faren min var det, han også. Jeg skriver et brev til han og spør, seksti år etter at han døde. Prøvde i utgangspunktet å blande disse tekstene, men det går ikke uten dyptgripende endringer i stil og form. Tekstene er for ulike og matcher ikke. Og de har ligget i årevis. Både utro-teksten og ringreven. Jeg har ikke motet. Men Kiruna må jeg sluttføre, sånn bare er det. Det skal leveres til forlaget Orkana før jul. Punktum.

Etter Danmark er det noen dager nordover med tog via Skåne, er planen. Så fly hjem og aner ikke hva jeg gjør med jula. Håpløst å høre med mine voksne gutta boys, de vet heller ikke hva de vil. Det er en håpløs høytid for oss ikke-religiøse som ikke liker grantrær med pynt og gave-utveksling blant verdens rikeste.

Etter nyttår er det filmfestival, og så frister ideen om å toge gjennom Europa til Hueva i Spania og ta båten til Tenerife. Så er det sagt og skrevet. Noe med varme i seg i februar og mars. Og siden får vi bare se. vet jo ikke hvordan helsa mi holder seg. Jeg plages mest med ryggen, og tar betaglukaner og får zometabehadling for å forebygge kreften. Tar det egentlig veldig med ro. Det er ryggen som plager meg, og sånn har det i grunnen vært hele mitt voksne liv. Skulle bare ønske den bedra seg! Men den gjør ikke det, selv om jeg trofast trener to ganger i uka hos fysioterapeuten. I hvert fall når jeg orker det. Selv om jeg er lat. Nå venter tur til byen, og jeg skal strakst avgårde for det er tirsdag og klokka er snart tolv. 

Men fint å komme i gang igjen på bloggen. Her er altså huset der vi skal bo i Danmark i november:








lørdag 28. februar 2026

VERDEN GÅR VIDERE

Jeg aksepterer etter flere år som pensjonist, etter å ha forlatt verdens mest engasjerende og livlige arbeidsplass, at verden går videre. Men jeg savner jobben min, det stedet som forventa at jeg dukka opp hver morgen og gjorde en innsats. Jeg gjør det.

Samtidig ser jeg, når jeg nå besøker arbeidsplassen i NRK i Tromsø etter noen år, at ikke en sjel der savner meg. Livet går videre, det er stadig nye prosjekter, nye nyheter, nye saker som de forholder seg til. Og de nye fjesene som er ansatt der, vet ikke en gang hvem jeg er. Det er bare å innse. Dagen etter at jeg forlot, børstet de gjenværende støvet av jakken og gikk videre.

Jeg har funnet en ny rytme. Jeg sover lengre om morgenene. Jeg har kontakt med andre folk som gjør andre ting. Jeg går oftere på konserter og på kino, jeg er ikke lengre gift med jobben min. Jeg må finne en annen mening med livet. Det er ikke enkelt. Men jeg finner nok ut av det, sånn etter hvert.

Vinteren er det verste. Vinteren gikk greit når man dro på jobb i bil etter å ha fått måket den ut av garasjen. Men nå er vinteren lange dager og mørke morgener og lite initiativ til å bevege seg. Det er heller ingen drivkraft stor nok til å ta tak og måtte gå ut. Man blir lat og unnlatende. Det er ikke bra for noen. 

Jeg vil og må bevege meg, men vegrer meg kraftig, så nå må jeg skaffe meg et sted å være om vinteren. Det er blitt viktig for meg. Jeg må finne ut av det. Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa?


tirsdag 28. oktober 2025

VENTETID

Jeg fikk plutselig sånt behov for å lese bloggene mine igjen, og registrerer at det var veldig mye av verden ute som kom med i år, selv om jeg nesten ikke skrev. Grønland og baser i Middelhavet, var to av fire innlegg. I februar sitter jeg på venterom. Jeg har fått melding om sjukdom og skal trolig inn på dagkirurgi når jeg skriver. Det er det eneste venterommet jeg husker.

Siden ble det stråling og oppmøte på universitetssykehuset hver tredje uke, med blodprøver og pet-senter der man ble radioaktivisert og testet. Mange nåler dette året, mange stikk.

Jeg ser jeg nådde ned i BMI 25 allerede i november i fjor, og jeg har vært der siden. Bortsett fra da jeg droppet slankemedisinen seks uker og fløy opp til 68 igjen. Så man er livslangt avhengig. Sukk.

Nå er det Herceptin eller trazusumab fram til februar, og så fire år med antiøstrogen. Men hvem tror at man skal leve fire år til? Noen gjør det. Jeg gjorde det fram til i år, tenkte alltid litt sånn lettvint at jeg skulle bli hundre, minst. Det tror jeg ikke lengre. 

Jeg tror også det har hjulpet meg å jobbe med "fear killer" og angst. Den har plaget meg særs lite, angsten - nesten ingenting etter at jeg fikk diagnosen. Det er kommet en slags aksept, jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Noe om at jeg må gjøre det jeg skal nå, og ikke utsette. Gjøre de viktige tingene. De som gjør meg glad og på noe vis fornøyd. Sånn er det.

Det har vært strålende fint å reise med viseklubben Spelt til Shetland, til Oslo i Mikkel-bursdag og til Bodø i høst på HEF-seminar om døden. Og på bokturné med Trine Hamran om hybrid krig. Jeg klager ikke over livet. Men kroppen er ille til å jamre seg, den er det.

Jeg lider også ganske mye av hjerneflukt, motstand mot å skrive og gjøre ting jeg må og generell prokrastinering. Det er påfallende. Og det er grunnen til at jeg nå setter meg ned igjen for å skrive.

tirsdag 24. juni 2025

OM BASER OG SÅNT

Jeg husker fra Kreta at jeg faktisk ikke visste - eller husket, at US hadde en militærbase i fjæra utenfor Chania der vi bodde, og at jeg ble forbauset over min egen uvitenhet. Amerika har baser overalt der de slipper til, de overvåker Midt-Østen mer enn de fleste av oss er klar over. Kartet fant jeg på Wikpedia. 

Det er interessant, og det sier noe om et våkent øye over områder der det utvinnes olje og hvem som har overblikket.

På et dansk nettsted fant jeg en oversikt, men aner ikke hvor oppdatert den er.

Her kan du få et overblik over nogle af de amerikanske baser:

Bahrain: USA's hovedkvarter for den 5. Flåde ligger i Bahrain. Den 5. Flådes ansvarsområde inkluderer Den Persiske Golf, Det Røde Hav, Det Arabiske Hav og dele af Det Indiske Ocean.

Qatar: I ørkenen udenfor Doha ligger luftbasen Al-Udeid. Det er den største amerikanske base i Mellemøsten og huser omkring 10.000 soldater.

Kuwait: Her har USA en række militære installationer herunder Camp Arifjan, som er et fremskudt hovedkvarter for en del af det amerikanske militær.

De Forenede Arabiske Emirater: Det amerikanske luftvåben deler en luftbase syd for Abu Dhabi med det De Forenede Arabiske Emiraters luftvåben.

Irak: Amerikanske styrker er blandt andet til stede på luftbasen Ain al-Asad for at støtte irakiske sikkerhedsstyrker.

Saudi-Arabien: I 2024 var der 2321 amerikanske soldater i Saudi-Arabien. Nogle af dem er udstationeret på luftbasen Prince Sultan omkring 60 kilometer fra Riyadh.

Jordan: Luftbasen Muwaffaq al-Salti omkring 100 kilometer nordøst for hovedstaden Amman huser en enhed under det amerikanske luftvåben.

Kilder: Reuters




søndag 27. april 2025

SCHUBERTIANA

 


Wow, jeg fant Tranströmer som leser Schubertiana-diktet. Om at vi må stole på noe mer enn det vi ser, høre musikken av den firhendige Fantasia i F moll og la oss lede av det gelenderet vi finner når lyset slås av i trappeoppgangen om kvelden og vi må føle oss fram i mørket. 

Det er et forunderlig dikt med noen helt fantastiske språklige vendinger. Nydelig å høre det på svensk. Et fabelaktig poetisk språk. Et dikt med virkelige dimensjoner over seg. Om å fly med svalene og tonene fra musikken.


tirsdag 4. februar 2025

FEBRUAR

Sitter på venterom. Det er fjerde februar og det blir nok en ventemåned der man ta tar det med stor ro. Jeg skal levere stoff til lesegruppa mi som vi startet med over nyttår. Jeg skal ellers vente på sol, helse og livskraft og det kan bli kjedelig. Det kan det fort bli.

fredag 10. januar 2025

JANUAR

Trump vil overta Grønland, Canada og Panama-kanalen. Det er viktig å ikke engste seg når han slenger om seg med uttalelser. Samtidig blir vi bedt om å øke vår egen beredskap her hjemme, med tanke på krig. 

Jeg renger derfor å få satt opp min nye gassovn og få prøvd den ut. Og jeg trenger gass. Jeg trenger også mer tørrfôr og tørrmelk, hermetikk, vann og mer rødsprit for å koke kaffevann og mat. Jeg hadde et ekstra lager i mange år i Ottars veg. Her vet jeg ikke hva som er verst, sannsynligvis kald leilighet. Men også det å føle seg aleine og isolert hvis man ikke har bil, bensin eller kommer seg inn til folk. 

Jeg skal ikke krisemaksimere, men det er lett å gjøre akkurat nå. Los Angeles har vært ramma av skog- og bybranner i mange dager nå. Hele Altadena og Sierra Madre har brent, disse nydelige boligstrøkene der jeg bodde da jeg besøkte Thom i 2001. Han bodde i et område som nå er brent ned til grunnen, det er ikke til å tro. Jeg sov ikke forleden natt, det var for skrekkelig å følge brannen på nettet fra California. Har prøvd å melde han via LinkedIn som er eneste kontakt punkt jeg har. Aner ikke hvordan det kan være å miste alt man eier. Helt ubeskrivelig å melde med ord. Områdene ser ut som Gaza eller Sør-Libanon etter bombing. Noen beskrev det som etter et atombombenedslag. Helt, helt uvirkelig. Og jeg kjenner at det er vanskelig å holde på avstand, akkurat som alt det grusomme i Midtøsten er for voldsomt til å egentlig å ta inn og kjenne på. Litt av et nyttår, dette. Det har bare gått 10 dager til nå.

tirsdag 10. desember 2024

DESEMBER

Sist jeg skrev på denne bloggen, handla det om angst: Fear is the mind killer, skrev jeg. At angsten dreper sjelen. 

Nå har syriske styrker overtatt ledelsen i hjemlandet og Assad har flyktet til Russland og fått asyl der. Midt-Østen er enda mer destabilisert, men kanskje betyr dette en lettelse i den forferdelige situasjonen i Gaza, fordi israelske tropper må trekkes mot nord og sikre Golanhøyden. Hvem vet.

Vi var i Syria, Lene og jeg, i 2010 før krigen brøt ut - og jeg har nydelige krydderbilder fra markedet i Damaskus. Jeg føler meg hjemme i disse traktene, og maktesløs etter at Libanon og Beirut ble trukket inn i ny krig igjen i høst. Det var nok ikke uventet for libaneserne, og vi føler med dem. Sterkt. Alle vi kjenner der, har vært på flukt. Forstedene til Beirut er bombet, flyktningeleiren der vi jobba, Rashedieh, likeså. Helt jævlig. Og jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver dette på bloggen. Kanskje bare for å ha sagt det. At det står så jævlig dårlig til i verden.

Trump vant valget i US, man hadde et lønnlig håp om endring og sånn ble det ikke. Hvordan verden ser ut i 2025 er ikke lett å forutsi. Vi lever fortsatt på en trygg flekk av kloden, enn så lenge. Men det er vanskelig å være glad og trygg, vanskelig å glede seg over gode ting. Jula gjør det ikke lettere for sånne som meg.

Men jeg sender en del av manus inn til forlaget mitt, og håper å kunne avrunde Kiruna-prosjektet mitt neste år. Hvis det går i orden, er det en god ting, noe å glede seg over. Samtidig vil jeg ikke slippe det, tror jeg - for det har vært en kontinuitet i livet mitt gjennom så mange år. Og jeg tror det er viktig å ha noe stabilt å forholde seg til når verden ser ut som den gjør. 

Det ligger ute to blogger om jobben jeg har gjort i løpet av årene med Kiruna og en akse av jern. Jeg må lese dem begge igjen, og kanskje legge inn litt nytt også der. Så går det mot jul og jeg tenner ei lyslenke hver morgen når jeg våknet. På forunderlig vis kjennes det godt, selv om jeg også har investert i en gassovn til leiligheten som del av min private beredskap. Det er urolige tider. Og vi kan miste strømmen her hjemme. Et i-landsproblem, kanskje - men man må dessverre beskytte seg og sine. Og det blir fort kaldt i leiligheter uten vedfyring hvis strømmen blir borte.

Nå har jeg delt noen bekymringer denne tirsdags morgen i desember 2024. Men vil ikke la angsten overta. For angsten dreper den klare tanken, og den må vi beholde. Det er viktig i tider som disse.

søndag 4. august 2024

FEAR IS THE MIND KILLER

I must not fear.

Fear is the mind-killer.
Fear is the little-death that brings total obliteration.
I will face my fear.

I will permit it to pass over me and through me.
And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path.
Where the fear has gone there will be nothing.
Only I will remain.

Dette er ordene i «The Litany of Fear», fra boka og filmen Dune, der søsterordenen Bene Gesserit praktiserer kunsten ikke-å-ha-angst.

- Angsten spiser sjela, ville vi kanskje si på norsk. Viktig påminnelse.

SOMMER OVER, SNART

Det er august. Jeg kjører til Hamsundagene om noen dager for å være frivillig, via Narvik. Skal bo sammen med Lene på campen to døgn og ett døgn på Tranøy fyr hvor vi skal spise om kvelden. Jeg har brukt opp budsjettet allerede før avgang, men det får stå sin prøve. Jeg gleder meg som en unge til Tranøy.

Jeg er snart nede i normalvekt som har vært mi målsetning gjennom et halvt år og vel så det, jeg burde være strålende fornøyd, men er bare sånn middels - fordi jeg ikke har nådd målet enda trass i hard innsats i vår og ingen innsats i sommer. Har skrevet mye om det på bloggen min, Matfront. 

Der ser jeg nøyere på stoffet semaglutid og på faste som levemåte. For det kan ikke være en diett, det må være en livsstil, skal det fungere for meg. Det må være noe jeg gjør og ikke gjør, hver eneste dag. Som å spise mindre, som å velge vekk de verste karbohydrat-bombene, som å leve mer på grønnsaker, bær, frukt og nøtter og ikke fylle magesekken med for mye volum. Nok om dette, her. 

Prosessen kan følges på Matfront - der jeg også har delt erfaringer med lavkarbo gjennom flere år, men det funker altså ikke for meg. Jeg er alt for glad i poteter, grønnsaker, brød og pasta til å si konsekvent nei til det og leve i ketose. Det klarer jeg ikke. Så jeg vipper fram og tilbake i kosten - og i vekta. 

Men jeg klarer å leve med litt lengre fasteperioder, opp til 16 - 20 timer om jeg er fokusert på andre ting og får hjelp med å styre appetitten, som nå. Jeg har gått ned 15 kilo fra det verste toppunktet, men kan godt ta 3-4 til, ser jeg. Bli mer fornøyd, ha mindre vondt i ryggen. Men jeg jobber stadig med tankene om et meningsfullt liv, det gjør jeg. Det er meningsfullt å fokusere på sin egen helse når man blir eldre. Men det er ikke et livsinnhold.

Skal jeg slå meg til ro, bli en bedre mamma og farmor og venn og støtte for folk? Det kjennes ikke som nok innhold. Jeg har en indre uro, jeg kjeder meg lettere enn før, og kjenner ikke at bøker, sy- og strikketøy blir nok. Jeg har forfatterskapet, men har ikke klart å ha fokus på det, denne våren. Siste året.

Å venne seg til at Erik er borte, har vært vanskelig, slitsomt og tungt. Jeg sørger enda over han, selv om han kanskje ikke var the big love of my life. Men han var viktig. En klippe, uten at jeg helt forsto det. Da han døde, forsvant også en pilar i mitt liv, noe jeg sannsynligvis gikk og ventet på, en alderdom sammen med han, kanskje - fordi vi kunne klare det nå, noe vi ikke kunne da vi var unge? 

Vi hadde det så artig i lag. Vi dro på bilturer og på museum og spiste god mat og pratet om alt. Siste turen var flotte Kistefoss museum i oktober, og siden mange og lange samtaler og meningsutvekslinger på epost, telefon og teams helt til han ble stille. Det er så meningsløst, dette - selv om jeg vet at livet også er en lidelse og at ingen har overlevd døden til nå. 

Hvordan gi mening og innhold når man ikke har en jobb å gå til, og alle venner og familie er spredt og holder på med sine ting, sine egne planer, sine egne reiser? Jeg jobber med å fylle et tomrom, ser jeg - og tenker at å skrive alltid har vært meningsfylt.

Derfor skriver jeg på bloggene min nå. Det er også skrive-trening. Bare ikke på Kaldfront, for der har jeg en klima-pause, tror jeg, fordi framtida er så skremmende og det var lettere å ta tak før. Men jeg må prøve. Jeg ser det. 

Skrive mer - og gi det ut. Sette lavere standard på utgivelse, ikke sette så himla høye krav til meg selv med den indre perfeksjonisme som fortsatt rir meg. Et indre krav om noe, en stor angst - egentlig, om ikke å være god nok. Jeg ser det. Selv om det egentlig er helt absurd å holde på med. Jeg har fylt 70 år - hvorfor bry seg om hva andre syns? Sånn egentlig? Noen syns jeg er bra nok. Noen syns jeg er mer enn god nok. Holder ikke det for resten av livet? 

Men det er noe om å holde mål i egne øyne - og det vet jeg ikke helt hva handler om. Det er noe jeg må tenke enda mer på i tida som kommer. Hvorfor er vi her på jorda, og hva skal jeg gjøre med akkurat det, nå som tida renner ut i sand og det meste av den er brukt opp?

fredag 26. juli 2024

VALMUER IGJEN

Tenk at en av mine valmuer etter flytting fra byen til Solneset har valgt å blomstre trass i skyggefull plassering! Det syns jeg er helt topp og nyter den blekrosa og eneste som har sprunget ut i løpet av natta. 

I tillegg blogger jeg direkte fra iphone, ikke verst! Men finner ikke veien til bildet, tatt i dag, på noen enkel måte... må gå inn og kopiere det manuelt - så la meg sjekke om det funker?!!



fredag 19. juli 2024

FORTSETTE ET MENINGSFYLT LIV

- Var livet mer meningsfylt mens jeg enda var i jobb? Er det mindre mening i tilværelsen når man blir eldre og slutter å jobbe? Kanskje det. Fordi dagene gikk så fort og var fylte av så mange gjøremål da man var i arbeid. Man ble en mester i multi-tasking, å gjøre mange ting om hverandre og gjerne samtidig. Så slapp man filosofere over nytteverdien eller meningen. Skjønt jeg gjorde ofte det i årene i NRK. Tenkte at jeg skulle ha gjort noe mer, eller noe annet.

Nå er det så mye tid i løpet av dagen at det er viktig å gjøre én og én ting av gangen, samt å finne meningsfylte saker å fylle dagene med. Nå som det er sommer er det greit: Å sitte i sola utenfor naboens garasje og montere en genser man har strikket mens sola steiker, er en meningsfylt ting. Å hente fram symaskinen og sy inn et par bukser er det samme, å strikke på stadig nye prosjekter likeså. 

Å dra til byen og drikke et glass vin med ei venninne som fyller år er hyggelig, å se film eller serier eller kultur er tidtrøyte, men gir mening. Jeg har sett for lite film i mitt liv, det er et savn. Jeg syns også at jeg har lest for få bøker og prøver å bøte på det, men tida strekker ikke til, merkelig nok. For jeg har ikke den indre roen til å lese veldig lenge av gangen, sluker ikke bøker som tidligere, og orker sjelden lese på senga, anna enn på nettbrett. Eller legge kabal.

Men noe slår meg - det å gjøre noe meningsfylt, er faktisk å utrette noe. Sånn er det i mitt hode. Jeg har alltid utretta noe, gått på jobb eller studert, skrevet, lagd mat, oppdratt barn, stelt hage. Vært sammen med andre mennesker og diskutert eller krangla om saker - politikk, barneoppdragelse, hundehold eller ferieplaner. Og tida fløy. Nå tilbringer jeg mye mer tid for meg selv, og tenker i og for seg at det er et gode. Eller kanskje ikke. 

Jeg savner nok egentlig å bo sammen med noen, noen til å være sammen med i helgene, reise på tur med, gå på kino med - eller kafé. Kanskje. Men jeg orker ikke tanken på det, samtidig. Spørsmålet er kanskje - blir ting mer meningsfylte når man gjør dem sammen med andre? 

Kanskje er svaret egentlig ja. Det kan bli tomt når vinteren kommer og dagene er korte og nettene lange. Og man ikke er sammen med andre. Jeg prøver å skrive på ei bok igjen, og i dag har jeg skrevet en rapport om prosjektet på nettet til faglitterær forfatterforening og sendt inn. Sagt at jeg skal søke om mer stipend for å jobbe med manus. Det høres jo meningsfylt ut, og var en viktig ting å gjøre, men oppleves ikke som veldig meningsbærende. Det å gi ut bok, derimot, kjennes alltid godt. 

Å lage mat er en annen meningsbærende handling, men når jeg bare lager til meg selv oppleves det som mindre betydningsfullt enn når jeg lager til flere. Det er egentlig litt kjedelig å lage mat aleine. Nesten meningsløst.

Da er det kanskje mer innholdsrikt i å klippe gresset, som jeg også har gjort. Og montere en glad sommer-genser som jeg nettopp har strikket. Det er fysiske ting som uansett ikke involverer flere. 

Å produsere radio og tv som bare konsumeres, har ofte føltes tomt, og tanken har ofte slått meg i mine mange år i NRK. Men det å skulle leve i kanskje mange flere år uten å produsere noe som helst, det kjennes rart. Så jeg må nok komme meg i gang med å skrive ferdig, ja. Jeg må nok det. For jeg har nok ikke helt vendt meg til pensjonisttilværelsen enda. Jeg har nok ikke det, nei.

torsdag 11. juli 2024

FRA EN PENSJONISTS LIV

Jeg våkner av meg selv. Jeg husker at jeg har drømt og husker deler av drømmen. Jeg står opp og slår på vannkokeren for kaffe, men finner kaffeboksen tom og må klare meg med en kopp te i stedet. Det blir PG som jeg har lært å like av Mikkel, med melk. Skummet, rosa melk nå, kjøper grønn lettmelk og skummet sammen, to liter for 36 kroner og tenker det er helt greit med skummet nå om jeg fortsatt er i slanke-meg-modus. Jeg veier meg og registrerer at jeg er i vedlikeholdsfase og verken går opp eller ned.

Det er stille ute og klokka er bare litt over sju. Jeg har all verdens tid. Hva gjør en pensjonist når hun ikke reiser? Hun strikker litt på en genser, pløyer noen poster på Facebook, leser morgennyhetene på nett og lar humla suse. Drikker sin te, henter noen klær og kler seg, ikke hver dag jeg orker å hoppe i dusjen nå lenger. Helt ny rutine.

Jeg vurderer å gå etter Klassekampen som har ligget i postboksen siden lørdag - tenker, hurra, der er en lørdagskryssord som venter meg. Jeg fortviler litt over amerikansk presidentvalg, siste nytt fra Gaza og at Rita Westvik er død. Ikke kjente jeg henne personlig, har bare jobbet med henne på én produksjon i NRK under regiopplæring i Oslo. Men hun går inn i den stadig lengre rekka av folk som dør alt-for-unge og alt-for-nærme i bekjentskapskretsen. Det er nesten så man kjenner seg immunisert mot alt sammen, både verdens dårskap og at folk man kjente, nå forsvinner. Utryddes, verst sagt og tenkt, hvis det er en mening bak alt sammen - eller bare dør. Man må ikke si forlatt oss, for det tyder på selvmord. Nå har jeg lært det også. 

Min kjære Erik Meyn er logget av, ikke har logget av. Han bare døde. Vi har mista han. Og i den lange rekka etter han, kom Tore Skoglund, noe eldre og omtalt som meget syk i media i forkant, men også Kjetil Næss, vår gode innspillingsleder i NRK Fjernsynet Nord-Norge, som det het den gangen. Og Petter Nome, god venn fra oppvekstårene på Katta. Og nå de siste par dagene Even Arntzen fra Universitetet i Tromsø og Hamsun-kjenner, Knut Erik Olsen eller Eika som vi kalte han, kollega i NRK, samt før omtalte programleder Rita Westvik. Alle døde før - eller tidlig i 70-årene. 

Det er for ungt, dette. Vi skulle levd til gjennomsnittsalder i 80-årene, både menn og vi kvinner. Men vi gjør ikke det. Kanskje fordi vi levde for stressende liv, vi og de som er tilknytta media eller ofte var omtalt der. De fikk ikke tida som gode pensjonister med god pensjonisttilværelse. Men hva er det, egentlig? - Det gode liv, denne pensjonisttilværelsen? - Som stillheten etterpå, eller fortsatt engasjement og liv? Begge deler tenker jeg - og skal utdype dette litt mer etter hvert. 

Men først skal jeg hente avisa i postkassa og kjøpe mer kaffe. Og mer kattegress til Thomas The Cat som nesten fullstendig har forlatt meg og bare er inne og spiser i ny og ne. Og bare vil ut igjen med en gang etter maten, knapt nok med tid til litt kos. Og full av bittsår i ørene. Han bekymrer meg dypt. Men det får bli mer om dette siden. Nå er klokka snart tolv og jeg må røre på meg.

torsdag 13. juni 2024

SVALBARD IGJEN

Jeg planlegger et nytt høstbesøk til Svalbard. Det ble ingen oppdrag for litteraturfestivalen i år, det var skuffende. Men mitt Svalbard-bekjentskap fra 2003, bildekunstner Trine Lotte og jeg, snakket om en tur til Ny Ålesund sammen da vi var i Longyearbyen sammen i 2021 - og nå går det i orden. 

Det måtte søkes om å få plass på fly og til overnatting hos Kings Bay. Men det gikk som smør. Min gamle ide om å skrive ei bok om mine arktiske opplevelser, basert på bloggene og programmene jeg lagde i NRK, kom nå i bruk. Her må det bygges en prosjekt-ide. Her må det tenkes format. Kan vi gjøre noe sammen, kanskje, uten at det blir for krevende? Bøker er alltid krevende. Jeg må jobbe med Kiruna denne sommeren, få ferdig et manus. Så kan jeg begynne å tenke nord igjen, fra høsten av. 

Jeg blir vill ved tanken på å skulle få komme tilbake til Ny Ålesund, verdens nordligste bosetning. Jeg tar med gode klær og kamera og lar det stå til med de hersens pengene. Må nok prøve å søke om et reisestipend for det er kjempedyrt å fly dit. Uansett er det research-arbeid og jobbrelatert, og det er jo viktig å huske på i prosessen videre. Det samme gjelder jo besøket i den russiske bosetninga i fjor, kommer jeg til å huske på nå. 

Det er viktig å ta seg tid til å skrive og til å tenke gjennom alt man har gjort. Noen minner fra i fjor, bare.







 

tirsdag 7. mai 2024

PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut

får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.

torsdag 21. mars 2024

VERDENS POESIDAG

Det er Stein Mehren som er min lyriker framfor noen. Det skyldes en særoppgave vi skrev om han på gymnaset, to av oss i klassen min, Bente Aschim og jeg. Nå leiter jeg etter et dikt der de hvite arkene ligger på et bord om natten og holder lyset fast. Jeg håper jeg finner det. Det er litt der jeg føler at jeg er. 

Det er noe med kraften i det hvite papiret. Jeg ble minnet om dette fordi jeg har begynt å lese boka Om utregning av romfang. 

Den skal man ikke lese hvis man er litt ute av sin samtid, merkelige saker. Men hun nevner dette papiret som hun finner, og at lydene er med på å beskrive virkeligheten.

- Hører jeg bare blyanten min mot papiret, en hviskelyd som snart forsvinner i lyden av regn.

Og seinere i teksten:

Det var derfor jeg begynte å skrive. Fordi jeg kan høre ham i huset. Fordi tiden har gått i stykker. Fordi jeg fant en pakke med papir i hylla. Fordi jeg prøver å huske. Fordi papiret husker. Kanskje er det noe helende ved setninger.

Det får holde i denne omgang. Jeg skal hjem og lete etter det diktet om de hvite arkene. Som holder lyset fast.



torsdag 15. februar 2024

SEVEN AGES OF MAN

Jeg har fylt 70. Og selv om aldring som sådan ikke har opptatt meg vesentlig, blir den etter hvert påfallende. To ganger i mitt liv har jeg møtt Shakespeares tekst Seven Ages of Man med innvirkning på selve livet mitt. Da jeg kom inn på regikurset for flerkamera-producere i NRK var dette første leksjon: Illustrer seven ages of man. Og siden, mange år seinere, var det tittelen på Burning Man sine installasjoner i Nevadaørkenen. Merkelig, ikke sant?


Selvfølgelig måtte jeg lese teksten grundig, og her er den. Jeg setter selv avsnittene som gjør den lettere å lese. Så er det bare å gruble over livet og hva man gjorde. Min soldatperiode er så definitivt tida i NRK og kampen for å få seg en selvstendig plass og vesentlig rolle i jobben. Den var av og til utrolig slitsom, sånn innad i avdelinga. Virkelig en kamp, ser jeg nå. En soldat verdig.


Shakespeare's Seven Ages of Man

All the world's a stage,
And all the men and women merely players,
They have their exits and entrances,
And one man in time plays many parts,
His acts being seven ages.

At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.

Then, the whining schoolboy with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school.

And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow.

Then a soldier,
Full of strange oaths, and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden, and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth.

And then the justice
In fair round belly, with good capon lin'd,
With eyes severe, and beard of formal cut,
Full of wise saws, and modern instances,
And so he plays his part.

The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose, and pouch on side,
His youthful hose well sav'd, a world too wide,
For his shrunk shank, and his big manly voice
Turning again towards childish treble, pipes
And whistles in his sound.

Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.



Tempelet du ser i bakgrunnen er symbolet på oblivion, eller glemsel - ved slutten av livet. Døden. Mange hadde skrevet lapper med navn på dem de ville minnes, og hengt opp inne i tempelet midt ute i Nevadaørkenen. 
Hadde nesten glemt alt dette fra Burning Man, men det kom tilbake. Minner fra ei spesiell tid.