EN UNIK OPPLEVELSE

Klokka er snart halv sju, morgen. Jeg ligger i lugaren og hører lyden av isen som bryter mot baugen, kjenner ristinga når vi skjærer gjennom de siste flakene. Vi har gått gjennom Grønlandshavet, har passert inn i vernesonen, og er snart ute av isen.
Det går mot veis ende.

I går kveld tok vi om bord et isflak på nesten sju tonn som står på bakdekket. I fryserommet ligger det tre store snøblokker med isbjørnspor som skal vises fram for publikum under Åpent skip i Tromsø når vi kommer hjem.
Det er sommer i sør og vår i ishavsbyen. Men dette har vært tre helt fantastiske uker av livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker en sein høst for noen år sia. Jeg kom fra USA, der jeg hadde opplevd 11. september på nært hold. Jeg hadde et snev av post 9/11-syndromet, som de så fint kalte det. Jeg følte meg nedtrykt, rotløs og i kaos.

- Snu fokus, sa en venn av meg, - kom til Longyearbyen i februar. For da er det så fint lys.

Alle mennesker opplever vendepunkter i livet. Det er øyeblikk du seinere ser tilbake på, med visshet om at det skjedde det noe vesentlig. Jeg dro til Svalbard i februar, og en varm interesse for Arktis våkna i meg. Min kjærlighet til kulde, som jeg ofte kaller den.

I fjor var Framstredet et vagt begrep i min bevissthet. Nå er det et landskap av is, hav og himmel der jeg har lært urolig mye om klima og nedsmelting på kloden. Der jeg har vasset i snø til knærne med dagslys hele døgnet, filmet isbjørn og forskere på isen og dykkere på vei ned under den. Der jeg har lært om dypvannsdannelse og Dopplereffekt, om saltholdighet og CTD-målinger, en kunnskap som jeg håper å kunne gjøre bruk av i mitt virke som journalist og forfatter.
Jeg har også lært å se med nye øyne. Gjennom kameralinsa så jeg detaljer som jeg aldri har visst om, i tåke og krusninger på havet, i is som brytes og lys som skifter.

Derfor har jeg lyst til å takke IAOOS og Det Internasjonale Polaråret for fokus på viktige problemstillinger, Norsk Polarinstitutt for plass på toktet, NRK som ga meg anledning til å reise og nyhetsavdelinga for Troms og Finnmark som ga meg plass til blogg og bilder gjennom tre lange uker.

En kjempestor takk til alle forskerne for inspirerende samtaler og AirLift-gutta for coole helikoperturer, en klem til tekniker Tor Ivan Karlsen og fotograf Rudi Caeyers for fine innspill og spennende vinklinger i kameraet. Honnør til VTO Wingsternæs som tjora meg fast i baugluka så jeg kunne henge med kamera foran båten og filme isbryting på nært hold.

Og ikke minst, et rungende hurra for hele KV Svalbards besetning og skipssjef, som det har vært en opplevelse å få reise sammen med.

Hele bloggen fra denne turen finner du her.

BLINDPASSASJEREN

Hun har fløyet langt. Hun er alene. Og hun har så definitivt funnet ut at det varme akterdekket på kystvaktfartøyet KV Svalbard er lunt å sitte på og godt å gå på. I ei lita sidelomme har hun funnet ly og ei luke der hun kan fly ut og inn som det passer.

Av og til er hun ute på et av isflakene og inspiserer at forskningsarbeidet går som det skal. Så flyr hun tilbake til plassen sin, der en av befalet på kystvakthøflig vis har lagt ut pent oppsmult Wasa knekkebrød og Gjendekjeks. Det faller i smak.

Hun er stadig nede og plukker litt mer å spise. Bare en drøy meter unna. Når jeg legger meg på dekket med kamera, bikker hun på hodet og flytter seg prøvende litt fram og tilbake. Det er som om hun kikker på meg og lurer på hva jeg holder på med.

Jeg spør om hun ikke har en jentevenn eller en kompis i nærheten, det ser ikke sånn ut. Ikke er det noen høvelige hekkeplasser i nærheten, heller. Vi flyter med et isflak i sørlig retning gjennom Framstredet, et sted midt mellom Svalbard og Grønland. Men blindpassasjeren ser ut til å trives. Hun gløtter på meg med ravnsort blikk. Hopper ned i matfatet og snapper en liten kjeksdessert. Og vips så er hun borte.

Vil du vite mer om denne vakre, lille trekkfuglen som ofte samler seg i store flokker når den mellomlander på fastlandet på vei nordover om våren? Den spiser det den finner på sin mellomstasjon, i fjæra eller på bare hageflekker, før den tar den siste, kalde etappen nordover til Svalbard, der den er et kjærkomment vårtegn. Les om snøspurven her.

Hva denne lille dama gjør midt ute i Framstredet, er ikke lett å svare på. Forresten er jeg ikke så sikker på at det er en jentesnøspurv. Det en sannsynligvis en ungspurv, mener biolog Christian Wexels Riser i det han haster forbi på dekket på vei inn til den marine lab’en på akterdekket. Det skal være mulig å se forskjell på hanner og hunner når de vokser til. Men dette er kanskje rett og slett en vilter tenåring som har stukket av fra flokken? Fin er hun i hvert fall, den lille blindpassasjeren på KV Svalbard.

Hos Norsk Polarinstitutt finner mer om snøspurven.

PARKERT I ISEN PÅ 79 GRADER NORD

Ja, sånn lever vi her. Is i alle bauer og kanter. Jeg skal skrive mer etterhvert, om forskningen og vinden og isen og havet, om naturkreftene og alle lydene, kinoforestillingene og maten og isbjørnvaktene våre, om alle de fantastiske bildene som blir tatt og om at jeg ikke har tid til å blogge her, fordi jeg har mer enn nok å holde fingrene i som det er.

Du kan gå til www.nordnytt.no/nordnytt og finne bloggen min hvis du vil lese mer. Jeg skriver hver dag. Og tar bilder nesten hele tida. Det er egentlig ganske flott.