HAR SKREVET SORGENS DAGBOK

Jeg har lest en artikkel i Klassekampen og har blitt nysgjerrig på ei bok. Det er Sorgens dagbok av Roland Barthes. Her er en omtale jeg fant på nett. Dette syns jeg høres fascinerende ut: 

Roland Barthes var en forkjemper for språkets evne til fornyelse. Men klisjeene og stereotypiene er uunngåelige. De melder seg i livets mest emosjonelle situasjoner, som i forbindelse med kjærlighet, sorg og død. 

Da Barthes høsten 1977 mista mora, ble han konfrontert med språkets grenser. 

Fra dagen etter at mora dør, fører han dagbok hvor han nedtegner følelser og refleksjoner i kortfattede notater. Noen er trivielle og prosaiske, andre fremstår som poesi. De etterlatte tekstfragmentene gjennom to år er samla under tittelen Sorgens dagbok. Kanskje et bidrag til tårenes historie - står det.

Jeg er allerede på vei til biblioteket! Sees!

MIND MAP FOR ET KAOTISK HODE

Fant et gammelt bilde fra en artikkel om å lage hjelpekart for den vanskelige hverdagen.

Dette er faktisk en fin metode. Sette et ord på noe som er et problem eller ei utfordring midt på et stort ark. Slå en ring rundt ordet, og så trekke streker ut i alle retninger med ord og tanker som kan løse eller avhjelpe. En annen metode er rett og slett skrive ned alt man bør og skal huske i en gitt situasjon. For å sikre seg at man har oversikten. 

Dette kan til og med hjelpe mot søvnløshet: I stedet for å bli liggende å kverne midt på natta, står man opp henter ark og ei penn og skriver ned alt det som svirrer utover på arket. I dagslyset neste morgen kan du henter fram arket og omskrive det på et nytt ark eller fylle på med flere idéer. Pussig nok kan det meste bli overkommelig når det er satt ned på papir. Engelskmennene kaller det mind maps og det finnes mye på nettet om fenomenet. Noe ligger her, der har jeg også funnet dette morsomme kartet.

Men det behøver ikke gjøres så komplisert, et ark og ei penn er nok. Siden kan du fylle på med gul, grønn og rød tusj for å systematisere. Eller kaste arket og begynne helt på nytt.

FLOORTJE SIN VAKRE FILM FRA TRÆNA

Har lasta inn en liten film som ble lagd under siste Trænafestival og som er både poetisk og nydelig. Tror at unge Floortje Zonneveld har sett øya og festivalen med vidåpne øyne og har opplevd den aller første kjærligheten til dette landskapet og de vanvittig vakre øyene. Filmen vitner om det. 

Sjøl sykla hun runt på Træna med filmkamera og tilleggsutstyr i skulderveska si og lange flagrende skjørt. En ganske usedvanlig ung filmskaper. En usedvanlig hyggelig og vennlig én. Med øye for detaljer.

Musikken under opptakene er blant anna henta fra musikerne Æ, alias Erling Ramskjell, og Stefan Sundstrøm fra opptak som jeg antar er gjort på Træna under festivalen sist sommer.

TRAENA

SUPER

Det er første februar i året 2011 og jeg drikker kaffe i senga før arbeidsdagen begynner. Jeg starter i dag å jobbe med barn- og ungdomsprogram i SUPER-reaksjonen her i Tromsø.

Det blir nye tider, jeg er er spent og gleder meg. Sola er tilbake, og mørketida så definitivt over her nord. Det blir innsats i programmet Dyrevenn fra nå av, sammen med litt annen programproduksjon av ymse slag. Men aller først kaffe!

VEDLIKEHOLD. FORANDRING

To snekkere reparerer taket mitt. De holder på nå, og jeg hører hvordan de klatrer i stillasjen og klamper over takbjelkene på loftet. Tonnevis av skifer er tatt ned og kontaineren som kom hit fredag, er full av gamle trematerialer. Nye lektere er lagt, oppå kommer tynne, glatte plater som skal slippe snøen i det øyeblikket den lander -

Ikke som før, da skiferen holdt fast på snøen til taket veide mangfoldige tonn. Og så kom gigantraset: Kadabom!!!! - og sammen med all snø og is kom noen skiferplater som definitivt ville tatt liv dersom noen befant seg under.

Altså måtte det gamle bort og det nye få rom. Reparere - og beholde den gamle skiferen til hagen, for å lage et større område som er skiferlagt der det har vokst gress, som jeg hater. 

Neida, gress er fint, men det er så mye av det på tomta at jeg har store planer for sommeren. Legge skifer i et svært område, bare brutt opp av fint anlagte bed til gressløk, peppermynte, dill og andre gode saker som måtte finne det for godt å vokse i vårt arktiske klima. Og salat og kål som kan hentes inn hver bidige dag. Fersk og usprøyta! 

Å, som jeg gleder meg til sommeren! Men det er lenge til. Se bare hvordan det ser ut her nå:

Og i dette snøkaoset jobber snekkerne, etter å ha måkket taket bart. Beundringsverdig!

GOD KJEMI. ELLER IKKE

Jeg låner et sitat av Carl Gustav Jung denne lørdagsmorgenen: 

The meeting of two people is like the meeting of two chemical substances. If anything happens, both are changed. 

Dette tror jeg på. Jeg tror på møter der mennesker kjenner på hverandres nærhet som helt fysisk, selv om de ikke rører ved hverandre med anna enn ord og blikk. Noen ganger er denne opplevelsen helt følbar, andre ganger oppstår ikke slike opplevelser i det hele tatt. Oftest skjer det lite i møtet mellom to mennesker.
Men noen ganger gjør det altså det. Og det er interessant. Kjemi er i det hele tatt interessant.

Jeg legger ved et bilde av et metanmolekyl. Metan er en av klodens drivhusgasser, og molekylet på bildet ligger pakka inn i vannmolekyler. Enorme mengder metan ligger frosset inne i tundraen på jorda. Metanet er bundet opp av isen - dvs av frosne vannmolekyler, som her på bildet. 

Når tundraen smelter, frigjøres metan som gass, og stiger opp i atmosfæren. Ingen vet hvilke konsekvenser dette kan få, det er ikke mulig å beregne. Men vi kjenner til prosessen. Og vi vet hva økende mengde drivhusgass gjør med temperaturen på jorda. Den stiger. 

Til forskjell fra den mellommenneskelige kjemiske prosessen jeg opplever som spennende og god, er dette en en urovekkende tanke. Tinende tundra gjør at de to forbindelsene som er knytta til hverandre, fristilles. Ingen sjarmerende tanke på en tidlig lørdagsmorgen. Men det er altså sånne saker jeg av og til pusler med over kaffekoppen og pc'en. Sånt som vi vanligvis ikke snakker så mye om. Det er ubehagelig. Men nå har jeg lufta den her. Ikke for å skape mer uro, bare til ettertanke. 

Jeg ble påminnet om dette under Arctic Frontiers-konferansen som var i Tromsø denne uka, der jeg overvar en del forelesninger. Og tanken kan liksom ikke slippe tak i meg. Ikke ubehaget heller.

QUO VADIS

Hva blir det til med alle nyttårforsetter og alle planer? Får jeg gjennomført noe eller blir det mest med tankene? Og hva skjer med livet vårt, akkurat nå?

Olava har tatt dette blinkskuddet av et bilde i et oppmerksomt øyeblikk. I fjor. Vanskelig å si hva jeg tenkte på - vet bare at nå er et nytt år i gang, med stormskritt. Januar er over, og kjøpestoppen min fungerer fint, så langt.

Har reparert to puter som var ødelagt, sydd nye gardiner til kjøkkenet. Dette var ting som sto på gjøre-lista mi. Jobber med mange store prosjekt på jobb. Smårydder litt hjemme hver dag.

I tillegg er et gammelt uvennskap, eller en kulde, lagt i grav - noe som har verket i meg lenge. Nå er det over. Det kjennes lett og fint.

Men hvor går vi med denne kloden, når havet i polområdene er varmere enn i manns minne? Jeg undrer meg over denne jorda. Tempoet. Øver meg på å leve langsomt. Fokusere. Være tilstede i mitt eget liv.

En ny måned står for døra. Jeg spør meg:
Quo vadis, menneske? Og ønsker dere alle en god inngang til den nye ubrukte måneden, februar.

VANLIG KAOS OG RYDDIG ROT

I dag har jeg rydda og vaska en hel fliselagt kjøkkenbenk og filosofert over hvor mye som daglig står fremme på benken. Og hvorfor.

Det er noe med kaos som ikke er kaos hvis man klarer å holde det reint og i orden. Men det er ikke like enkelt, sann.

Sjekk nå bare hva som ble flytta over på komfyren under vaskeprosessen. Ikke småtteri!

Men jeg jo trenger oljer og soya, pepperkvern, krydder og balsamiko, og ikke minst: kjøkkenverktøy mens jeg lager mat. Og brødboksen må få stå et sted, ja visst! Og et ikke-helt-hendig glass med pasta som er så høyt at det ikke går inn i hyllene i skapet.

Og så var benken gullende ren og alt på plass. Ingen brødsmuler eller andre ulumskheter. Så lenge det varer. Sukk.

Henter litt visdom fra siden Zen habits:

Go deep. Great joy can be experienced from even the smallest, seemingly inconsequential thing by going deeper into the experience and not just flitting along the surface of it. Go deep with it, relish it, and store that moment away in your memory banks. These small joys are the moments that make up a meaningful life.

COOL ÅPNING AV NANSEN AMUNDSEN-ÅRET

Sjekk ut åpninga av Nansen Amundsen-året i Tromsø i dag: Kjempekult arrangement! 

Mange bilder på min Blogg om kald kjærlighet, ta en kikk her.