DET SNØR, TIDDELIBOM

Det er i hvert fall blitt mye, mye lysere enn det var for to måneder siden. Ingen tvil om det! Men i dag har ikke brøytebilen vært her, så det ble ekstra fine spor i snøen etter turen ned oppkjørselen.

ORDENE ER VIKTIGE

Damer-med-sans-for-god-mat-gruppen min, møttes i går etter lang tids covid-opphold. Ingen kan klage på maten vi tilbereder i lag. Men ordene og samtalen og ikke minst latteren er vel så viktig. 

Jeg er den eneste pensjonisten. Det er fint å ha yngre venninner. Jeg setter stor pris på dem, vi har møttes i mange år nå, og vi er superforskjellige som typer. Men vi setter stor pris på å lage god mat sammen. Spise den, og snakke om alt vi har på hjertet og det som opptar oss. I går snakket vi mye om døden, om ritualene  rundt og hva vi tenker om egen bortgang. Alvorlig nok, men likevel i lette vendinger. Det er et viktig tema som folk ofte er redd for. Derfor ble dette en særlig fin kveld.

Her tilberedes salat og mango til koldtbordet, siden ble det både torsketunger, kylling, sinnsykt god foccacia og ostekake. Man klager ikke over sånne venner. De er virkelig gode å ha.

KARN EVIL 9

Jeg hører på gamle musikkhelter, Emerson, Lake & Palmer, også kalt bare ELP. Det som opptar meg nå er teksten og musikken på Karn Evil 9 fra den gamle LP’en min “Brain Salad Surgery” som jeg hørte mye på i de dager, vi snakker om tidlig 70-tall. 

LP’en ble gitt ut i 1973, altså snart femti år siden. Lenke til hele låten på youtube ligger her. 

Karn Evil 9 1st Impression Part 1

Cold and misty morning, I heard a warning borne in the air

About an age of power no one had an hour to spare,

Where the seeds have withered, silent children shivered, in the cold

Now their faces captured in the lenses of the jackals for gold.

I'll be there

I'll be there

I will be there.

Suffering in silence, they've all been betrayed.

They hurt them and they beat them, in a terrible way.

Praying for survival at the end of the day.

There is no compassion for those who stay.

I'll be there

I'll be there

I will be there

There must be someone who can set them free:

To take thier sorrow from this odysey

To help the helpless and the refugee

To protect what's left of humanity.

Can't you see

Can't you see

Can't you see.

I'll be there

I'll be there

I will be there;

To heal their sorrow

To beg and borrow

Fight tomorrow.

Og så overgangen til del to som er selve karnevalet, som man mener Karn Evil hentyder til. Her endrer musikken karakter og dette er kanskje den mest kjente delen av stykket, i hvert fall begynnelsen av det. 

Step inside! Hello! We've a most amazing show

You'll enjoy it all we know

Step inside! Step inside!

We've got thrills and shocks, supersonic fighting cocks.

Leave your hammers at the box

Come inside! Come inside!

Roll up! Roll up! Roll up!

See the show!

Left behind the bars, rows of Bishop's heads in jars

and a bomb inside a car

Spectacular! Spectacular!

If you follow me there's a speciality

some tears for you to see

Misery, misery,

Roll up! Roll up! Roll up!

See the show!

Next upon the bill in our House of Vaudeville

We've a stripper in a till

What a thrill! What a thrill!

And not content with that, with our hands behind our backs,

We pull Jesus from a hat,

Get into that! Get into that!

Roll up! Roll up! Roll up!

See the show!

***

Så kommer siste del av dette episke mesterverket, Karn Evil 9, skrevet av musiker Keith Emerson, vokalist Greg Lake og kanskje mest av alt tekst av poet og dikter Peter Sinfield som i årene før også skrev tekst for gruppa King Crimson.

Man alone, born of stone,

Will stamp the dust of time

His hands strike the flame of his soul;

Ties a rope to a tree and hangs the Universe

Until the winds of laughter blows cold.

Fear that rattles in men's ears

And rears its hideous head

Dread ... Death ... in the wind ...

Man of steel pray and kneel

With fever's blazing torch

Thrust in the face of the night;

Draws a blade of compassion

Kissed by countless Kings

Whose jewelled trumpet words blind his sight.

Walls that no man thought would fall

The altars of the just

Crushed ... Dust ... in the wind ...

No man yields who flies in my ship

DANGER!

Let the bridge computer speak

STRANGER!

LOAD YOUR PROGRAM. I AM YOURSELF.

No computer stands in my way

Only blood can cancel my pain

Guardians of a new clear dawn

Let the maps of war be drawn.

Rejoice! Glory is ours!

Our young men have not died in vain,

Their graves need no flowers

The tapes have recorded their names.

I am all there is

NEGATIVE! PRIMITIVE! LIMITED! I LET YOU LIVE!

But I gave you life

WHAT ELSE COULD YOU DO?

To do what was right

I'M PERFECT! ARE YOU?

Lenke til hele teksten ligger her. Ikke rart man var fascinert, den gangen i min grønne ungdom, tenker jeg i dag. Dette er kolosalt, både som musikk-epos og tekstlig.

https://genius.com/Emerson-lake-and-palmer-karn-evil-9-lyrics

Og så rosinen i pølsa til slutt: 

Vil du gjennom hele dette pompøse verket sammen med noen som kommenterer både tekst og musikk ved siden av en fet logg av kommentarer som ligger i direkte-chat’en, finner du en lenke til amerikanske Doug Helvering her: 

https://youtu.be/aqQzet8pYeM  Det er faktisk å anbefale, for dette er et stort og i perioder et nokså heavy stykke musikk, som han legger mange gode, reflekterte og morsomme kommentarer til. Chat-en er også morsom å lese biter av…. vel bekomme!

TANKESPINN

Hver dag uten å gå på jobb, må på et vis fylles. Det har ikke vært vanskelig. Hele huset mitt skriker etter opprydding, støvsuging, vask og vedlikehold.

Jeg har hentet en teppevaskemaskin fra Teknisk service og støvsuget alle gulvtepper og befridd dem for kattehår. Jeg maler, jeg leser, jeg rydder i bokser og papirhauger, minner og bilder. Jeg kjører til Remiks med tomme esker og gamle malingsbokser. Det har vært jul, nyttår og filmfestival. Jeg går av og til på tur.

Jeg ser på tv og leser nyheter på nett. Jeg er også innom Facebook flere ganger i døgnet. Av de ting jeg har tatt meg tid til, er å lese mer om ting jeg interesserer meg for eller blir nysgjerrig på. I den siste tida har det vært om Edo perioden i Japan, om nyere motetrender blant Han-kineserne i det moderne Kina og om filosofien til Gurdijeff som påvirket Vest-Europa gjennom industriherren Bennet og hadde forgreininger til USA med et senter for opplyst undervisning i West Virginia dit musikeren Robert Fripp dro for å undevise. 

Jeg fant et interessant innlegg om dette, som tok lang tid å lese. Og jeg gjorde det grundig, med liten skrift på nett.

Men Robert Fripp har interessert meg, for lenge sia - helt fra han gjorde en innspilling av låten “Here comes the flood”, som var mye bedre og enklere enn den som min favoritt Peter Gabriel gjorde på en av mine gamle LP’er. Den har en urovekkende tekst som til og med den gang gjorde inntrykk på meg og i dag er mer enn aktuell.

Så jeg graver i minner. 

Fripp startet bandet King Crimson, med det legendariske albumet “In the Court of the Crimson King”. Altså en del av min ungdom. Han jobbet sammen med Greg Lake som siden ble Lake i ELP, en av mine favorittgrupper. Han jobbet også med Brian Eno, leser jeg nå, - og produserte for David Bowie, så her er det en gruppe med interaksjon mellom seg som er interessant å lese om, etter så mange år. 

Så det gjør jeg nå, femti år seinere. Det virkelig interessante er at Klassekampen nevnte forfatteren Katherine Mansfield som død for hundre år siden, i gårsdagens avis. Tilfeldigvis. 

Men spesielt: Hun døde på Gurijeff sitt sted utenfor Paris. Hvorfor dukker disse tingene opp akkurat nå, samtidig? Jeg syns nesten det ble litt rart, etter at jeg hadde lest artikkelen om Robert Fripps sære undervisning, preget av Gurdijeffs spesielle måte å behandle folk på. Dagen før. 

Hva er sammenhengen i dette? Det er ingen, annet enn det som frie assosiasjoner og god tid leder meg til. Og der er jeg altså nå. Og det er på mange måter et godt sted å få lov å være i. Omsider.

Her er ett av de gamle minnene fra den gang man druknet i musikk, virkelig levde i den, med den og av den. King Crimson.

Litt mer om denne merkelige filosofens påvirkning på folk og musikere i den nyere rockens tidsalder, her.

VINTERBILDER

Kunstner Inghild Karlsen sine flotte figurer hviler i snøen utenfor Hålogaland teater under filmfestivalen i Tromsø 2022

Oslobesøk av Kirsten, her på besøk hos Bryggejentene i Ersfjorden med snøvær, kanelboller og kaffe

Første glimt av sola etter mørketid i nord, tatt fra Gunnors fine leilighet på byens tak

På vei ut til filmvisning under TIFF, Tromsø internasjonale filmfestival. Hatt er flott!

Trivelig på kjøkkenbordet med litt lys midt på vinteren. Når jeg ikke har besøk, prøver jeg å male litt for å trene opp oppservasjonsevnen - pluss at jeg liker det og har savnet å male i mange travle år

Trivelig besøk av Floortje som var innom både før og etter TIFF-uka. I mellomtida gikk hun en ukeslang skitur i Nord-Finland. Imponerende innsats i januarmørket, selv for en Arktisk Guide, syns jeg

Hjertevenn og plageånd, særlig når han vil ligge oppå nettbrettet i senga under morgenkosen. Tigergutt er en god kattegutt

Tromsø uten brodder er en farlig by

Årlig filmfestival i Tromsø er en glede å se fram til. Beste film i år var Almodavar sin “Paralelle mødre” og den norske “Verdens verste menneske”. Fine filmopplevelser begge to

OPP OG FRAM

Det kan bare bli bedre. Lyset er tilbake. Tre uker med besøk i heimen har gjort januar mye lettere, med felles morgenkaffe, filmfestival og gode samtaler, ikke minst.

Turer til Bryggejentene i Ersfjorden, besøk på Tromsøbadet der man sitter ute i varmt vann og damp under himmelen, jo det har vært fint. Stadig mindre frykt for korona hjelper også på, sammen men fine besøk av gutta boys, barnebarn på fem og sju, med alle de artige ting det fører med seg.

Kattene klager over all snøen og glatt oppkjørsel og er desto mer kjærlige innendørs. Jeg har fått sengekamerat i Tigergutt som foretrekket armkroken min. Sånt er hyggelig. Fint med katt, gitt.

Snart er februar her, da blir det trolig mer opp og ut. For det har vært mørketid, men nå er den over. Den isete oppkjørselen er heller ikke så jævlig lenger. Alt i alt ei lysere framtid foran oss. Og godt er det.

UT PÅ TUR - ALLTID SUR

I går gikk vi på tur, venninne Torunn og jeg. Sola er ikke tilbake enda, men det er lyst og fint på dagen med rosa himmel over all snøen. Men det er da jeg blir påminnet om hvorfor jeg egentlig ikke liker å gå på tur, og hvorfor jeg egentlig ikke skal bo her om vinteren:

Det er ikke komplisert, men jeg glemmer det, hele tida. Øynene renner når det blir trekk og kaldt. I går hadde jeg vasket brillene med barberskum - det skal hjelpe mot dugg, hevdes det. Men det gjelder ikke for meg, nei. Så tårene triller og det dugger og jeg må stoppe og tørke øynene og pusse brilleglassene. Vi går litt - så er det på’n igjen, jævlar. Tårene triller. Dessuten blir man snørrete, så man må ha med både klinex servietter og brillepusseklut. Og den kluten blir fort fuktig og hjelper lite til for å holde brillene tørre og rene. Jeg har med scooterbriller for å ha utenpå brillene. De hjelper bare litt, og det ser vanvittig teit ut. 

Så er det dette med hodeplagg, ørevarmere som klør og behovet for lue på toppen. For varmt eller for kaldt, feil er det hele tida. Håret blir flatt og fuktig og man ser ut som et lurveleven på hodet når man tar av seg etter turen. 

Dessuten har jeg ei halvfabrikata såkalt dunkåpe og gikk uten skikkelig ull under, så jeg frøs hele siste biten. Kåpa må til for at jeg ikke skal fryse understellet av meg, men får meg til å føle meg som en sånn barne-tv-teletubbie, en kokong av klær uten bevegelsesmulighet. Bittelittegrann for liten er den også, til å ha tykk genser under. Må liksom dra inn pusten for å få opp glidelåsen. Helvete.

Jeg er stiv og støl. Og jeg har vondt i høyre hofte, så jeg har problemer med trapper eller bratte bakker. Og så blir jeg fort andpusten og sliten fordi jeg er i dårlig form. 

Høres jeg sytete ut? Dette er bare begynnelsen. 

For det er glatt, så man må velge mellom brodder på støvlettene eller piggsko. Jeg velger ofte det siste for oppkjørselen min er ofte glatt, og skoene er ikke som joggesko, verken lette eller særlig elegante. Ikke passer det særlig godt sammen med kåpe og piggsko, heller. Jeg føler meg som en høyst uelegant okse i et glasshus.

Med munnbind er dette bildet snart perfekt. Det dugger som et helvete, både utendørs og når jeg setter meg inn i bilen pga temperaturskiftningene. Eller når jeg går inn på en butikk eller et kjøpesenter. Men dette er et problem jeg deler med alle andre som går med briller. Det er et allment problem som jeg deler med store deler av befolkningen. Det er ingen særlig trøst. Heller ikke at vi er mange som klør av ull-luer og har for lite eller for mye klær på oss når vi går på tur. 

Jeg finner liksom ikke den rette balansen. Det er lettere om våren eller høsten, med ullsokker i joggeskoene og en anorakk over ullgenseren. Når det er snø, glatt og vinter med nærmere ti minusgrader ute, er ikke dette noe landskap for meg. Jeg husker det når jeg går på tur med Torunn. Jeg husker at det egentlig har vært sånn i alle år. Jeg husker det hver gang jeg er på tur ute om vinteren på Svalbard, svett og klam inni og alt for stor og uelegant i tøyet. En klums, en boms, et pesende uvær, aldri helt vel tilpass. Alltid vært sånn, egentlig. Men nå er det av en eller annen grunn blitt enda mer påfallende. 

Kan det være alderen eller pensjonisttilværelsen for fører til forverring? Ja, si det. Men det var godt å få skrevet ned denne påminnelsen, godt å få fastslått at jeg er tøff og flink som tross alt kommer meg ut av døra. Tross alt.

Dette er hjemme i Ottars veg en vanlig vinterdag i desember, pent men kaldt og snørikt.

Her er en variant uten dugg, men påminner om bruk av munnbind og lag-på-lag for ikke å fryse. Har ofte ørevarmere av ull under den vindtette lua når det er mange minusgrader.

Her med den hersens kåpa som egentlig er for trang for stor ullgenser under og slett ikke har kvalitet for turer under fem minusgrader. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Gode klær er forøvrig dyre.

Bildet er tatt på Svalbard i høst, da ble jeg minnet om problematikken ved bruk av scooterbriller i kaldt vær. Men også om fysiske plager, snørr og tårer som gjør det ugreit med vinter. Ferdig snakka.

GODT NYTT ÅR, ELLER -

- Nå er det alvor, sier statsminister Jonas Gahr Støre igjen, og vi nærmer oss to år med pandemi. Det er ganske slitsomt og deprimerende.

Vi har vært gjennom flere faser, før jul stengtes restaurantlivet igjen ned med skjenkestopp, og kulturlivet bærer byrdene i nok en fase av koronasmitte.  Mest av alt går tankene mine til alle frie kunstnere og kulturarbeidere som lever av kunsten sin og det de selger. 

Nå er det ikke mer enn 50 samlet til arrangement. Så jeg behøver ikke bekymre meg for smitte under julejazzen som jeg ikke fikk delta i. Jeg mistet også en kirkekonsert med Iver Kleive og Knut Reiersrud, og det var trist. Men mye verre er det nok for kunst- og kulturarbeidere som mista inntekten sin, og kanskje levebrødet. 

I begravelsen jeg nettopp deltok i, var vi bare 50 i kirka, med munnbind. 

Det var nesten pussig i den store kirka på Trondenes utenfor Harstad der det er sitteplass til minst 300. Etterpå fikk vi brød og suppe, kaffe og kaker, og da satt vi mye tettere sammen, uten munnbind. Det var fint å se ansiktene, å få dele sorgen med levende mennesker, - de gode historiene kom etterhvert fram og latteren hørtes i lokalet. 

Jeg kommer til å savne Tore som vi tok farvel med. Kista hans var blå med hvite blomster, fargene til fotballlaget hans, Tottenham. Han kom fra Finnmark, var en nær venn og kollega, og hadde alltid en lun replikk. Han ble bare 58.

Det er et nytt år nå. Jeg håper det blir bedre enn det som var, for året 2021 var egentlig ikke noe særlig å skryte av.

BLOMSTER ETTER 40 ÅR

Det er artig å bli feira når folk sier pene ting, men særlig når de sier artige ting. Jeg forlot jobben den siste dagen i november, og ble takket av i går. Jeg fikk verdens artigste og minst venta tale fra en av kollegaene mine som jeg har kjent siden han var en liten unge og gikk i hælene på faren sin. Siden ble han ansatt og medarbeider.

Vi hadde jobbet med grafikk til tv-program og han syns jeg var krevende. Ned til minste bildepixel, sa han. Men han hadde lært av det, nok til at han husket meg etter alle disse årene, med verdens søteste tale. Man blir glad av sånt. 

Blomster fikk jeg også, buketten var så stor at jeg måtte sette den i litermålet da jeg kom hjem, i mangel på vase. Men det ordna seg, etterhvert. Det ble en fin  dag med masse reaksjoner på Facebook. Man får være takknemlig for all god omtale, og det er jeg virkelig!

VEIEN VIDERE

Jeg hekter ikke lengre på meg ID-kortet for å gå på jobb. Den tida er over. De nye dagene skal fylles med annet innhold. Til nå er det kaffemøter på kafé, innmelding i treningsinstitutt der flere kjente allerede er i full sving, det er ukentlige møter i et Senioruniversitet der jeg allerede i går fikk tilbakemeldinga: 

- Men du er vel for ung til å være her? - Nei jeg er ikke det, jeg fyller 68. - Oj, er du blitt pensjonist? - Nei, jeg slutter i NRK og skal bli fulltids forfatter. Jeg er fortsatt journalist.

Det er det beste svaret jeg har og det er for så vidt helt riktig. Jeg har flere manus til bearbeiding, jeg må finne meg en god arbeidsplass i huset og komme meg i arbeid. Igjen. Det er som om tilværelsen uten ei retning framover ikke har nok meningsfylde. Jeg kan ikke forklare det på annet vis. Å bruke dagene til å trene og strikke, gir ikke nok. Slik kjennes det nå. Kanskje jeg er litt forutinntatt i hodet når det gjelder begrepet pensjonist, og for meg er det noe med selve ordet som jeg ikke helt klarer å assosiere meg med. 

Kanskje når jeg fyller 75, men ikke nå. Det er kanskje derfor folk gratulerer meg med å ha gått av? De skjønner at dette ikke bare har vært enkelt. Gift med jobben, og hatt et arbeid som alltid var en del av din egen personlighet. Det gjør det interessant og spennende å jobbe fram ei retning videre. Og litt skremmende. Må innrømme det, ja.

Det handler om å gi slipp på en identitet, en tilhørighet til Norges største og viktigste mediebedrift gjennom et helt voksent liv. Nei, det er ikke bare enkelt. Men jeg finner vel ut av det.