INGA

Nå vil jeg skrive litt om Inga som jeg møtte i Beirut i påsken. Inga kommer fra Norge, og har tidligere vært ungdomsarbeider i den palestinske flyktningerleiren Rashedieh i sør-Libanon. Hun er en ildsjel. En ildsjel i ordets virkelige betyding.

Én ting står i hodet på Inga, det er å gjøre noe for ungdommen i Rashedieh. Derfor har hun, sammen med to andre ildsjeler i leiren, bestemt seg for å bygge et ungdomssenter som skal hele Al-Jalil. 

Alt skal på plass - stedet, pengene, juridiske avtaler, for-arbeid, bygging og åpning i løpet av 5 år, sier hun. Dette står i hodet på Inga, natt og dag. Og hun kommer til å lykkes. De palesinske ungdommene trenger et sted å møtes, drive sport og ha samvær - skape et håp og ei framtid.

Inga kjenner Rashedieh fra tida da hun jobba der, og er fortsatt nært knytta til palestinske Amira og hennes hus, som har rommet så mange norske ungdoms- og hjelpearbeidere opp gjennom årene. Så mange at huset har fått et lite skilt med tittelen den norske ambassaden.

Under besøket i påsken, ler vi alle av skiltet, spøker med det - men det rommer en stor og viktig erkjennelse: 

Her har mange lagt ned arbeid for å skape håp og levedyktige kår blant flyktninger som ikke har store framtidsutsikter. Og det er ingen tvil om at ungdom i flyktningeleire trenger oppmuntring og steder for å utvikle sine talenter.

 

Derfor jobbet Inga uavlatelig, selv om andre tok påskeferie. Det skal bygges et senter, og du og jeg er invitert til å bidra: Du kan kontakte Inga på mailen hennes, i.kvarekvaal@al-jalil.com Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen eller sjekke nettsida til al-Jalil som etter hvert blir oppdatert med nyheter.

Inga er en ung, vestlandsk ildsjel. Hun er én av de menneskene jeg husker fra påsken 2010. Da lærte jeg at det bor en halv million flyktninger bare i Libanon. Og at vi ikke må glemme det. Kartet under er henta fra UNWRA sine nettsider. Og selv om det er situasjonen i Gaza som kanskje mest av alt påkaller vår oppmerksomhet i disse dager, må vi ikke glemme at det finns flyktninger i mange av nabolandene i midt-Østen.

Jeg trenger i hver fall en jevnlig påminnelse om at noe må gjøres. Derfor var det veldig fint å møte Inga.

DE SJU SKJULTE

Jeg ble bedt om å avsløre sju hemmeligheter da jeg vant en bloggpris. Hemmeligheter?

Jeg har grunnet litt over det. Alle 'vet' noe om hverandre. Mediamennesker er trolig merka med andres oppfatninger. Så hva er hemmelig, og hvorfor? Har prøvd å finne sju ting. Dette er jo tross alt en morsom greie, hvis viktigste hensikt er å få folk til å lese andres blogger og dermed utvide sin horisont, få nye perspektiver, få andre blikk på livet enn de som massemedia forteller om.

Sju hemmeligheter om meg blir dermed disse:

at jeg gjerne ville vært fulltids forfatter og bare skrevet
at jeg ønsker meg en vinterhage med glassvegger og springvann
at jeg burde blitt gartner og sannsynligvis ville elsket det
at jeg har lyst å dra til Taos i New Mexico og møte forfatter Natalie Goldberg
at jeg ønsker meg ett skrivested på Kreta, og ett i Kerala i sør-India
at jeg har lyst å starte vegetarisk bok-kafé i Tromsø
at jeg ønsker jeg var "rølpete, radikal, utfordrende, nærgående, frekk, småpornografisk, blasfemisk og hipp".

Alt i det siste sitatet ønska Helge Øgrim én gang om Dagbladet - og jeg syns det er en spenstig omtale!

At jeg er en dagdrømmer, har lyst å reise til Venezuela, Costa Rica og Mexico - samt at jeg er på jakt etter en rik, morsom, intelligent, vennlig, inspirerende og vakker mann, er vel ikke å betrakte som noen store hemmeligheter. He, he.

SJU BLOGGERE. SJU HEMMELIGHETER

Forutsetning får å få en bloggpris er at man priser sju andre bloggere man liker.

Her er mine, og de strekker seg fra min Svalbardheltinne Linda i Mushamna/Ny-Ålesund, via skarpsynte film- og kulturblogger Bharfot i Oslo og vårløken Hanne, Harstad-studine med småjobber på Rockefeller, til forfatterkollega Irene på En lys veranda i Ersfjordbotn utenfor Tromsø, der det alltid er fine tanker og spesielle bilder å meditere over. 

Jeg plusser på med Ingvild Wedaa Tennfjords interessante journalistblogg og Kiviks Lilla Råa - en svensk mat-, familie- og kaféblogg som driver med raw food. Veldig spennende.

Og så selvfølgelig fr.martinsen - alltid tilstedeværende, meningsfylte, ironiske og morsomme Martinsen med stadig nye innfall der man f.eks kan dele tanker på nettet under Dagsnytt 18 - sendingene. Martinsen er kul og skriver også jevnlig i fagbladet Journalisten. 

Jeg har flere, også utafor Norge - men disse sju gir nok et bredt bilde av mine interesser, både politisk, litterært og journalistisk. Og selvfølgelig: Med de svenske bloggerne også et blikk mot kosthold, der jeg jo driver i bransjen med egen matfront. Men disse er samtlige damer og bloggere med spennvidde og løft. Anbefales på det varmeste!

Mine sju hemmeligheter grugger jeg ennå på. De kommer, de kommer. Ellers får jeg jo ikke beholde prisen! Men hvilke av dem tåler avsløring?

FÅTT BLOGGPRIS. ER SÅ GLAD

Jeg har fått en bloggpris av bloggeren på MITT SNITT: Et fristed og er selvfølgelig både litt rørt og føler meg ganske beæret.

Deler denne prisen med seks andre, blant anna Aina Basso og Jakob Arvola, så jeg er i godt selskap. Skal etter hvert gi prisen videre til sju bloggere jeg liker og samtidig dele sju - 7 hemmeligheter om meg sjøl. Så da har jeg litt å grunne på i dag. 

Takk for prisen fra Gunhild Ecklund som beskriver seg som mamma, kjæreste, venninne, datter, søster og på den andre siden: historiker, forsker-i-permisjon, frilansjournalist, skribent og stunt-poet. Hyggelig påskjønnelse, Gunhild!

HVIL I FRED, LUDVIGSEN

Plutselig en dag er han ute og løper orientering. Han er 62 år gammel. Han får hjertestopp, faller om og dør. Så fort kan det gå. Han tenkte vel knapt av det var en av hans siste handlinger, da han knytta skolissene sine om morgenen. 

Jeg ser begravelsen på TV og tenker at det kimer i telefonen og svarer automatisk hallo, hallo. At kanskje kommer kongen. Tenker fiskepuddding og lakrisbåter. Nynner Juba, Juba!

Så fort kan det gå. Hvil i fred, Ludvigsen. Du har vært oss til mye glede - du og Knutsen. Enormt mye glede. Dere vil alltid bli husket for det. Jeg finner bilde av dere på nettsida di, tatt av Vegard Eggen.

Så plutselig en dag er det slutt. Og noen bærer ut ei kiste med en gitarformet blomsteroppsats.

Ute skinner sola. Bikkja mi vil ut og gå tur. Så korte dagene er, selv om det er vår. Hvil i fred, Gustav Lorentzen. Vi savner deg allerede.

WORDLE, CLIP ART OG BOKELSKERE

Er så glad i Wordle, denne ordleken på nettet, og må stadig innom og mate inn ett og annet og se hvordan det blir. Nå matet jeg inn bloggadressen min her på ORDFRONT og den så slik ut...

Stilig? Du finner Wordle her hvis du vil prøve sjøl. Og det må du da gjøre! Du kan legge inn hva du vil, et kjærlighetsbrev, en artikkel, et notat, ei huskeliste, whatever.

Og så er jeg glad i sånne gratis plasser der du kan last ned rare ting. Her er den siden der du f. eks kan laste ned bilder av frukt som for eksempel mango, og masse annet.

I tillegg har jeg blitt med på Bokelskere og har nettopp vært inne og lagt inn at jeg leser Ankomsts gåte av V.P. Naipaul. Kanskje jeg skriver mer om det siden. Selv om det ikke akkurat er ei bok jeg tar av med. Men Bokelskere er ei bra side å høre hjemme hos. Syns jeg. 

HVA JEG IKKE HAR

Jeg har kaffe og en ekstra morgentime. Jeg har en katt på føttene og en hage der sneen bare laver ned, enda det er slutten av april. Jeg har to katter til, en nydelig lapphund og minst femten ulike blomsterkrukker som hver dag krever sitt. Jeg simpelten hører plantene i vinduskarmen lene seg utover og sukke tidelibom. Det er ingen vår i sikte. Men dagene går.

Jeg har hauger av papirer jeg ikke har sortert, bøker jeg ikke har lest, manus jeg ikke har sendt og alt for mange klær og gamle smykker som burde vært kjørt til Fretex. Skrivebordet burde vært rydda. Jeg har tusen ting jeg skulle ha gjort, som hele tida forhindrer meg i å gjøre noe. Jeg har tenkt i mange år at jeg må begynne å forenkle mitt liv. Men det har jeg ikke.

HURRA FOR HAIKESENTRALEN. GI OSS TOG

Jeg skrev litt om det, sist her på bloggen. Om å rammes. Og jo, jeg ser at folk rammes. Min varmeste medfølelse med folkene som bor sør for vulkanutbruddet og opplever mørke midt på dagen. Uhyggelig. 

Min medfølelse til alle husdyr som må evakueres eller slaktes og som kanskje ikke kan slippes på beite pga asken. Alle de som nå går ut i permisjon pga at fly står på bakken.  Alle de som ikke kommer seg hjem, nå når en ny stor askesky er i vente over Europa.

Jeg hører de sier at tapene i flybransjen er enorme - SAS taper opptil 90 svenske millioner om dagen, det blir fort penger av sånt. Tilsammen taper flyselskapene 1,3 milliard pr dag, leste jeg - og Europa kan gå inn i ny nedgangstid. Jada, klart vi rammes. Men Sådan är kapitalismen for å sitere en gammel svensk vise som Fred Åkerstrøm sang en gang for lenge siden. Og vi trenger kanskje å rammes, for å forstå alvoret og planlegge framtida på en ny og bærekraftig måte. Som blant anna innebærer at vi ikke kan fly rundt som tullinger hele gjengen - og til enhver tid.

Så tommelen opp for VG som startet Haikesentral, hvilken fantatisk flott og sosial idé. La den vare, uansett askeskyer! Gå i tillegg i gang med å bygge jernbane nordover! Jobb med infrastruktur i hele verden som er energiriktig og stabil. Det er jo her framtida ligger, hvis vi er fornuftige, sant? 

Nordnorgebane: Det er jo det mest vettuge som kan komme ut av det som skjer akkurat nå. For oss som bor så avsides til at vi ikke har kunnet få jernbane som resten av landet. 

Akkurat nå er vi avsides og i samme båt som svært mange andre, hele øyriket England, for eksempel, som nå skal ta i bruk krigsskip for å hente folk hjem. Endelig en fornuftig bruk av militæret! Flere krigsskip inn i persontransporten, hvorfor ikke? Dette er noe å ta inn over seg for militante herrer, og ansporer til nye løsninger i en verden som ikke er så forutsigbar som vi gjerne vil tenke oss.

Jeg liker Elin Ørjasæther sin kommentar der hun hevder at vulkanen gjør oss smartere:

 "Det skal mer enn noen tonn vulkanaske til for å velte verdensøkonomien. Den globale handelen er mer avhengig av sjøveien enn av fly. Men vulkanutbruddet kan få noen flyselskaper til å gå konkurs, noen vaner til å vendes og noen teknologiskift til å komme raskere. Det er bare av det gode."

KATLA OG KALI

Katla var en drage i romanen om Brødrene Løvehjerte, men hun er også navnet på nabovulkanen til Eyafjallajøkull som for øyeblikket har lagt Europas lufttrafikk død. Om Katla i Astrid Lindgrens roman, heter det at det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig.

Dagbladet skriver i dag at det ikke er umiddelbar fare for utbrudd fra Katla, takk og lov, men jeg har tidligere lest at vulkanutbrudd kan vekke slumrende liv i naboområder der det allerede buldrer og braker. Så vi får se.

Plutselig er hele vår moderne verden satt under pisken av Moder Jord - om vi nå tør å kalle denne ildsprutende lavadronninga noe sånt. For å bruke et mytologisk bilde, minner dette voldsomme som skjer om gudinnen Kali i hindusimen, hun er dødelig og ødelegger - hun er den destruktive kraften og guden Shivas kvinnelige motpart.

I vår kulturkrets med kristendom finnes ikke disse voldsomme, negative kreftene beskrevet sånn som hos Kali, og jeg har - selv om jeg har medlidenhet med alle som står fast rundt om i verden og ikke kommer hjem - fortsatt en opplevelse av fascinasjon over det som skjer. Her veller lavaen ut fra jordas indre, ustoppelig og med voldsom kraft.

17 000 flyavganger i minst 23 europeiske land er berørt akkurat i det jeg skriver. Hviterussland kansellerer nå, og Ukraina - så langt unna Island, men likevel merket av vulkanasken fra Katlas lillesøster under breen på sagaøya.

For meg som har vært sterkt opptatt av klima og framtid, er det interessant å se at den moderne, siviliserte verden nå stopper opp og at fly settes på bakken fordi naturen plutselig viser seg som så mye sterkere enn oss. Og så mye farligere, når den oppleves helt utemmet sånn som nå. Så la oss bruke tida til å tenke oss om. Kjenne på dette langsomme som plutselig trer inn i  våre liv, dette som vi ikke rår over. For det er interessant å se at det plutselig er oss som rammes nå, her hjemme - det er ikke de på andre sida av kloden.  Det er vi som må stoppe opp, vi som må senke farta.

 

Og rammes, ja gjør vi nå dypest sett det - til nå har ingen dødd som direkte årsak av Eyafjallajøkullen. All aske til tross - det er mest av alt en advarsel og en voldsomt symbolikk i dette, som vi kanskje skal ta inn over oss.

HÅPLØSHET OG VILJE

Hjemme må jeg oppsummere noe av situasjonen: Libanon har 422,000 registererte flyktninger fordelt på 12 flyktningeleire

Tallene er fra juni 2009 og sannsynligvis alt for lave.

Mer om Rashedieh som jeg besøkte i sør, med sine 27 500 mennesker, finner du på UNRWA sine nettider.  

Her er ikke kloakksystem, og elektrisitetsopplegget er det mest uortodokse, og sannsynligvis mest farlige, jeg noensinne har sett. Bortsett fra i leiren inne i Beirut, Burj Barajneh, der det var enda verre.

Hva kan vi gjøre? Det blir det store spørsmålet for meg. Sende hjelpearbeidere, støtte med penger, fortelle verden om forholdene? Det blir så smått. 

Det verste for palestinerne i Libanon er mangelen på sivile rettigheter: Ikke å kunne få statsborgerskap, ikke å kunne få en anstendig jobb. Haneen som er utdannet psykolog, kan jobbe inne i flyktningeleiren, men ikke utafor. Palestinere kan ikke jobbe som leger, advokater, økonomer - og det er omlag 70 ulike stillinger i det libanesiske samfunnet som de ikke kan ha.

Det betyr at fremtidsutsiktene og motiveringen for endring blir liten eller lik null. Håpløshet. Men heldigvis treffer man folk som bryr seg og ikke gir opp. Olfat vil lage en kvinnekafé på taket av kvinnesenteret i Burg Baraineh, og når hun hører at jeg skriver og kan holde et skrivekurs for noen av de ansatte, ber hun meg komme og kurse dem.

Lørdag før avreise er jeg tilbake i leiren Burj Barajneh, denne gangen ikke fullt så engstelig som ved første besøk, denne gangen med en hensikt. I en time møter jeg tre kvinner som jobber i leiren, og snakker om å drive skrivegrupper og om hvilke temaer man kan ta for seg. Om terapien i å skrive, om å tørre å nærme seg det smertefulle i livet og kanskje se seg sjøl og situasjonen i et anna lys. Avdekke. Forstå. Reparere.

Når vi skilles sier Jamal takk. At hun samme dag skal skaffe seg ei bok og begynne å skrive. Lage en gruppe å skrive med. Vi utveksler mailadresser, og så er besøket i Burj over. Haneen følger oss tilbake til gata utenfor leiren der vi kan skaffe en drosje.

Man føler seg maktesløs, liten. På turen tilbake til hotellet passerer vi skilt med navn jeg husker: Til Sabra og Shatila. Og jeg fryser på ryggen. Jeg flyr hjem til trygge Norge og vet ikke helt hvordan dette besøket kommer til å prege meg. Men vet at det vil det. Og så leser jeg igjen fra boka om palestinerne i midt-Østen, stykke for stykke, og håper å se noe av håpet som er avtegna der.