EN UNIK OPPLEVELSE

Klokka er snart halv sju, morgen. Jeg ligger i lugaren og hører lyden av isen som bryter mot baugen, kjenner ristinga når vi skjærer gjennom de siste flakene. Vi har gått gjennom Grønlandshavet, har passert inn i vernesonen, og er snart ute av isen.
Det går mot veis ende.

I går kveld tok vi om bord et isflak på nesten sju tonn som står på bakdekket. I fryserommet ligger det tre store snøblokker med isbjørnspor som skal vises fram for publikum under Åpent skip i Tromsø når vi kommer hjem.
Det er sommer i sør og vår i ishavsbyen. Men dette har vært tre helt fantastiske uker av livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker en sein høst for noen år sia. Jeg kom fra USA, der jeg hadde opplevd 11. september på nært hold. Jeg hadde et snev av post 9/11-syndromet, som de så fint kalte det. Jeg følte meg nedtrykt, rotløs og i kaos.

- Snu fokus, sa en venn av meg, - kom til Longyearbyen i februar. For da er det så fint lys.

Alle mennesker opplever vendepunkter i livet. Det er øyeblikk du seinere ser tilbake på, med visshet om at det skjedde det noe vesentlig. Jeg dro til Svalbard i februar, og en varm interesse for Arktis våkna i meg. Min kjærlighet til kulde, som jeg ofte kaller den.

I fjor var Framstredet et vagt begrep i min bevissthet. Nå er det et landskap av is, hav og himmel der jeg har lært urolig mye om klima og nedsmelting på kloden. Der jeg har vasset i snø til knærne med dagslys hele døgnet, filmet isbjørn og forskere på isen og dykkere på vei ned under den. Der jeg har lært om dypvannsdannelse og Dopplereffekt, om saltholdighet og CTD-målinger, en kunnskap som jeg håper å kunne gjøre bruk av i mitt virke som journalist og forfatter.
Jeg har også lært å se med nye øyne. Gjennom kameralinsa så jeg detaljer som jeg aldri har visst om, i tåke og krusninger på havet, i is som brytes og lys som skifter.

Derfor har jeg lyst til å takke IAOOS og Det Internasjonale Polaråret for fokus på viktige problemstillinger, Norsk Polarinstitutt for plass på toktet, NRK som ga meg anledning til å reise og nyhetsavdelinga for Troms og Finnmark som ga meg plass til blogg og bilder gjennom tre lange uker.

En kjempestor takk til alle forskerne for inspirerende samtaler og AirLift-gutta for coole helikoperturer, en klem til tekniker Tor Ivan Karlsen og fotograf Rudi Caeyers for fine innspill og spennende vinklinger i kameraet. Honnør til VTO Wingsternæs som tjora meg fast i baugluka så jeg kunne henge med kamera foran båten og filme isbryting på nært hold.

Og ikke minst, et rungende hurra for hele KV Svalbards besetning og skipssjef, som det har vært en opplevelse å få reise sammen med.

Hele bloggen fra denne turen finner du her.

KLIMAARKIV I SVALBARDS BREER

Siste nummer av Svalbardposten har en artikkel om det klima- og miljøarkivet som finnes i breene i Arktis. Artikkelen finner du her, og den er skrevet av Dr. Elisabeth Isaksson ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø og Dr. Veijo Pohjola ved Uppsala Universitet i Sverige.

De har tatt målinger i isen på høyereliggende steder der ikke smeltevannet ødelegger for resultatavlesinga, og skriver bl a:

De 800 år lange tidsseriene med klimainformasjon fra Lomonosovfonna og Austfonna strekker seg tilbake til sluttfasen av Vikingetida da klimaet var mildt – det var jo faktisk en av grunnene til at vikingene kunne reise omkring i de nordlige områdene med båt. Det ser ut som om at varme somrer som dem vi har opplevd den siste tiårsperioden ikke har forekommet på Lomonosovofonna siden 1200-tallet

I mangel på bilde fra noen av de områdene der disse glasiologene arbeider, legger jeg ut et vinterbilde fra Kalix elv, der snøscooter-mønstrene lager spennende tegninger i isen - spor etter vinterglade turister i Øverkalix, som har kjørt på den frosne elva.

Og det er ingen tvil om at vi mennesker setter spor etter oss, også langt nede i isbreene i Arktis, skriver Elisabeth Isaksson:

Fram til for cirka 150 år siden hadde ikke vi mennesker gjort mange avtrykk i de frosne arkivene, men på midten av 1800-tallet kommer tydelige spor av den industrielle revolusjonen i form av økende utslipp, senere kommer kjernevåpenspregninger, økende bruk av bil og utslipp av miljøgifter. De store forandringene ser ut til å ha skjedd etter 1950-tallet, med en markant økning av sulfater, nitrater og organiske miljøgifter som stammer fra bl.a. forbrenning av fossiler, brensler og utslipp fra kjøretøyer. En stor del av det vi ser på Svalbard under denne tiden kan også være lokal forurensning ettersom gruvedrifta og befolkningen har økt markant etter 1950.