MIDTVINTER

Med ønske om ei god feiring til alle mine blogglesere i denne aller mørkeste vintertida!

Og med et vagt håp om at skrivevegringa mi, som har gjort seg kraftig gjeldende de siste månedene, etterhvert blir borte! Det er jo mange skrivegode dager i romjula.

SEND EN LEGE

Jeg har skrevet om dette før. Gi hverandre julegaver som har mening for verden. Og jeg mener det virkelig. Vi har så alt for mye, vi - de rike. Gi noe som andre har virkelig nytte og glede av!

Leger uten grenser har laget seg nettside med eget motto: Send en lege i julegave til noen som trenger det! En fabelaktig gave. Her er nettsida deres. Send en lege, om så i dag!




Les gjerne det jeg skrev om på bloggen i fjor i fjor: Gi ei geit. Det er også en bra sak. Geiter er alrighte dyr, de! Ei geit gir melk, kjøtt og skinn og kan være starten på et nytt liv for en familie som har mistet alt.

I fjor brukte nordmenn 44 milliarder på julefeiringa si. Jeg håper da virkelig ikke vi slår den rekorden i år. Det ville vært en skam.

HØYT HENGER DE, OG SURE ER DE

Det sies at det ikke blir snøvinter når trærne allerede har vært nedlasta av rognebær. Dette ser ikke ut til å stemme, for det har snødd som søren i natt, og vinteren er kommet for å bli.

Men det var sjeldent mye og sjelden flott rognebær i år. De hang både høyt og lavt, og alle husker sikkert at det var reven som omtalte disse fristende bærene han aldri nådde opp til.

KUL FUGL

Se hvem som kom på besøk i morrrest! Det var en kjempeflokk som landet i trærne utafor vinduet mitt, og stupdykket ned i naboens ripsbusker for å forsyne seg av bærene som hang igjen under et lett snødryss.

Dette er sidensvansen, en høst- og vintergjest som det var kjempemorsomt å få på besøk. At de var en 30-40 stykker er ingen overdrivelse.

SØNDAGSKATTEGLEDE

Dette er altså ikke noen av mine kattegutter! Vi driver ikke med slankekost her i huset!

Men det er en kjempemorsom liten video, en liten søndagsglede for alle som liker kattedyr. Og vi vurderer sterkt å gå i trening og diskuterer hensikten med magebelte på katt. Vi gjør det, altså.

YTTERSIDA. SØNDAG

Yttersida av Kvaløya er vakker. Her er inntrykk fra Brennsholmen en søndags ettermiddag. Ute i havet ser man et lysblink fra Hekkingen fyr - hvis man ser nøye etter. Et lite glimt av lys mot den solbleike himmelen.

Burde vært på sånne turer mye oftere.

DET MØRKNER. DET ER HØST

TROMSØPUNKEN LEVER

Punk-konsert på KAOS foreviget med mobilkamera. Heftig høyt og heftig publikum.

Her er Ingen Naade i fri flyt.

Unge Liljegren med hissige riff på bassen. Lite lys og høy temperatur. Tromsøpunken lever fortsatt.

KONSERT. INGEN NAADE

I kveld er det konsert på Tromsøs svar på Oslos Rockefeller, KAOS, - og ingen mindre enn punkbandet Ingen Naade skal på scenen!

Bildet har jeg stjålet på Facebook, det er tatt av Sara Mathiesen og er tøft og rått i uttrykket, syns jeg. Her er min kjære 'stesønn' Ægir og min ektefødte sønn Sindre, in action! Stilig at både Ramones og Nirvana er med på laget.

Det blir intet mindre enn kult. Og vi gler oss. Veldig!

p.s. Ørepropper er med i lomma. Mind you.

ORD FOR DAGEN

Vi har inget skydd mot kärleken
inget skydd mot livet,
inget skydd mot döden,
inget skydd.

Så skyddslösa är vi.
Det ligger nästan något storslaget i det.


Eeva Kilpi
finsk poet født i Karelen, 1928

KAN DU NORSK. PRØV DA VEL!

Noen ganger må det være lov å være barnslig. Som nå, når jeg legger denne quizen ut på bloggen min. Men ta den gjerne. Jeg irriterer meg grenseløst over å ha én feil, som selvfølgelig skyldes en engelsk 's for mye. Noe jeg egentlig visste. Men så er klokka nesten ett på natta, så da så...


Hvor god er du i norsk?

Jeg hadde 25 av 26 riktige svar. Hm.
Ta denne quizen på Start.no

MURAKAMI

Leser Murakami. Det setter meg i ei svært spesiell sinnstilstand.

Månelyset fikk strandlinjen til å skinne som et nyslipt sverd.

Dette kunne neppe noen her hjemme ha skrevet. Vi opererer jo sjelden med sverdmetaforer her nord. Naturlig nok. Men det er så vakkert. Japansk vakkert.

I After Dark lar han to av personene snakke om noe som opptar meg: Hva er drivkraften i menneskelivet?

”Når du tenker på det, kan du begynne å lure på om ikke hukommelsen er menneskets drivstoff. Om erindringene i seg selv er så viktige eller ikke, betyr kanskje ikke så mye, så lenge de bærer livet framover. De er jo bare drivstoff.

Aviser, reklametekster, filosofiske tekster, pornobilder og bunter med titusenyensedler – når du slenger det på bålet, er det jo bare papir, alt sammen. Ilden tenker ikke, når den fortærer papiret: ’Oi, dæggern det var Kant!’ eller ’Jøss, det var kveldsutgaven av Yomiuri’ eller ’Wow, sjekk de puppene!’ For ilden er alt det samme papiret. Og akkurat sånn er det med minnene også. Hukommelsen skiller ikke mellom viktige, ikke fullt så viktige og ubetydelige minner, for den er alle minner drivstoff, verken mer eller mindre.”

Sønnen min sier at det japanske språket bare har to 'tider'. Da og nå. Det syns jeg høres veldig fint ut. Var og er. Og mellom de to er alle minnene.

OSLO

Jeg bor i Oslo denne uka. Hovedstaden. Jeg vandrer fra brua over Akerselva hver morra, nordover gjennom Grünerløkka og liker det. Jeg liker det fordi det er annerledes enn hjemme. Hjemme står jeg aldri opp for å gå gjennom et våknende område, hjemme ligger nabohusene og sover, og bikkja er det eneste som prøver å vekke noen med sine diskré små bjeff ute i ripsbuskene. Men Grünerløkka lever. Grünerløkka og Torshov og Sandaker. Trikkene og bussene. Sultan, sjappa som selger frukt og grønnsaker og tilbyr de mest fristende saker både ute på fortauet og inne i butikken, - helt til seint på kveld.

Jeg lagde en video om Sultan på kurset jeg har gått på, men trenger hjelp til å komprimere saken ned til et format som lar seg legge ut på youtube, og det har jeg ikke klart å få til slik at det funker. Derfor ligger den ikke her, ennå!

Det var morsomt både å filme og redigere sjøl, selv om det ble en fiktiv sak lagd som et video-postkort til en ikke-eksisterende tante Emma, som i likhet med meg ville elsket Sultan og det flotte vareutvalget der.

GENTRIFISERING
Grünerløkka er og blir interessant. I 1984 møtte jeg kunstneren Inghild Karlsen i New York og skrev en artikkel om hvordan kunstnerne flytta inn og gjenoppbygde skikkelig trash-nabolag hvor vold og økonomisk kriminalitet hadde ødelagt boligstrøkene. Så kom de fattige, men kreative tilbake og flytta inn i de tomme kjellerlokalene. Deretter kom en og anna coffee-shop, små lokale kjøpmenn i rufsete lokaler, og så snurret spiralen. Oppover igjen.

Dette fant jeg i en artikkel i Aftenposten:
Kunstnere er de første som inntar gamle arbeiderstrøk som er på vei oppover. Deretter følger gjerne humanister, samfunnsvitere og pedagoger. Når økonomene kommer, stiger prisene kraftig. Akkurat dét fikk skulptur- og installasjonskunstner Vilde von Krogh merke, da gårdeieren omregulerte råloftet der hun hadde atelier, og bygde dyre loftsleiligheter.

- Grünerløkka var stappfull av kunstnere, og det var mange utstillinger på gateplan. Høye priser har skjøvet en del av dem ut av bydelen. Stadig flere aktører overtar slitte gårder og fraflyttede næringseiendommer, som kunstnerne er avhengige av. Det samme skjedde i Greenwich Village i New York.

At det tidligere nedslitte arbeiderstrøket nå fremstår som et av byens kuleste steder, føyer seg inn i rekken av et verdensomspennende fenomen kalt gentrification. - Begrepet betyr blant annet at økonomisk sterke mennesker griper inn i naboskapet og forbedrer eiendommene, skriver Aftenposten. Og i dag er folk på Grünerløkka mer opptatt av image, arkitekturstil og egen livsstil enn folk på Furuset og Grorud.

Jeg liker hele ideen om å gjen-erobre steder. Men det som skjer på Løkka nå, er jo at de pengesterke eierne ødelegger området med priser som gjør det umulig å bli boende, enten du nå er ei sjappe som selger frukt eller en ungkunstner. Dette er kjipt. Og det blir spennende og se hvordan dette påvirkes av børsmarkedet som nå eksploderer i hele verden.

Mer om Grünerløkka finner du her. Og vil du lese mer om selve fenomenet gentrifisering, kikk på Wikipedia.

LITTERATURFEST PÅ GANG

Det er litteraturfestival i byen. Ordkalotten har et svært program i år som kalles Over grenser.

Om en time starter Poetry Slam og i morra blir det bokbad med krimforfatter Åsa Larsson og siden Tromsøs første Prosalong med Knut Nærum. Litt mer fra hans litterære matpakkelunsj i formiddag finner du her. Og morsom er han, ingen tvil om det. Nå stikker jeg.


***

Og det gjorde jeg. Jeg stakk for å gå på Poetry Slam på Circa som er noe av det mest crowded og overfylte slam-lokale jeg noensinne har sett. Slam'en er blitt en suksess i nord! Fem års arbeid med å få Poetry Slam til å bli noe i landsdelen, har faktisk lyktes. Et strålende publikum som stemte og buuu'et så det ljomte i lokalet. Flotte diskusjoner i dommergruppa jeg satt i. Morsomt. Mest av alt, morsomt.

Nordnorsk poesislam-mester ble Therese Bakkevoll, forfatterstudent på Universitetet i Tromsø. En rose til Therese! Lykke til i finalen i Oslo!

Hun leste om sikkerhetstilpasninger ved flyavganger og i livet, om å bli sugd inn i det sorte hullet og til slutt om utkastelse. Populær vinner. Kan nok skjerpe tekstene sine ytterligere, legge enda mer vekt på opptreden og uttrykk. Men en verdig vinner med tett oppfølging av sine tre medstudenter Ron Røstad, Eirik (sorry, husker ikke etternavnet!) og samiske Rawdna Carita Eira som gjorde et sterkt inntrykk med gode tekster og sterke framføring. Den dama har sceneutstråling når hun slipper tekstarkene!

Men hvor ble det av byens lyrikere? Bypoetene? De med ferske utgitte samlinger? Dere var savnet! Hva er dette? Manglende mot? Er dere blitt gamle og støle? Tør dere ikke konkurrere med ungdommene? Vi kunne godt hatt 2-3 flere deltagere i konkurransen! Men når så er sagt: Jeg syns det er kjempemodig av disse ferske forfatterstudentene å stille opp, og ønsker alle fire lykke til som framtidige slam'ere.

Jeg har noen elendige bilder fra mobilkameraet, men det var stinn brakke og stupmørkt i lokalet, så de er ikke verdt offentliggjøring. Dessuten må jeg finne riktig kabel, og den er nok rydda vekk et sted. Skitt au!



Om bare noen timer skal jeg treffe krimdronning Åsa Larsson fra Kiruna på flyplassen, og siden til bokbad. Jeg gleder meg og håper på fullt hus.

Etter oss starter Tromsøs første Prosalong med Knut Nærum. Og jeg gleder meg vilt til å høre ham snakke om humor i litteraturen. Og om andre saker.

NATTEFROST

ÅPEN DAG. TROMSØ FENGSEL

Tromsø fengsel hadde åpen dag på lørdag. I seg sjøl en selvmotsigelse. Men de som ville, kunne besøke åpen avdeling og det gjorde jeg altså med en eller annen småpervers nysgjerrighet etter å oppleve forholdene 'innenfor'.

Det opplevde jeg selvfølgelig ikke.

Men jeg prata ganske lenge med to av betjentene og en par av de innsatte, og fikk se verkstedhallen, hvordan 'cellene' ser ut, vaskeri, oppholdsrom etc. Men innenfor-følelsen mangla helt.

Jeg var jo heller ikke 'innenfor' på lukket avdeling, men bare i den delen av fengselet som baserer seg på tillit, ansvar og åpenhet, som det så fint heter. Der gutta ikke er låst inne på rommene sine, og til og med kan få perm til å komme ut og ta kjøretimer eller gå på fotballkamp. Fotlenker fikk jeg også sett, sånne som man kan ha mens man soner hjemme, noe enkelte altså kan få innvilget.

Jeg gjør meg mange tanker om fengselsvesenet. Skulle gjerne gått litt mer i dybden på det, sammen med noen som faktisk befinner seg på innsida. Det var i hvertfall et positivt tiltak, syns jeg, å slippe noen av oss inn. Frivillig. Kake og kaffe fikk jeg óg.

Siden kjørte jeg hjem i regnet på en septemberlørdag med mange tanker i hodet.

Mer om den nye fengselsreformen kan du lese her.

OM ALT MAN BURDE. OM REGN

Det regner noe så sinnsykt i dag. Det høres i hele huset. Men høsten er den fineste tida, selv om det er vått.

Jeg burde kanskje blogge om finanskrisa eller McCain og Obama, om Sarah Palins påståtte sidesprang eller fra boka om den globale eliten som belyser at 6000 av de rikeste menneskene på kloden er menn og styrer det meste. Som om det forbauser noen?

- Eller så burde jeg gått på Åpen Dag i Tromsø fengsel. Eller på Simone de Beauvoir-seminaret som varer hele denne lørdagen. Men energien er borte. Det må være regnet som gjør det. Eller høsten.
Var ute og knipset noen bilder da det var sol. Det er faktisk bare ei uke sia. Det så ut som sommer, enda det var september måned. Ville bare avbilde mi gamle trillebår, og vise at blomkarse egner seg i høsthager.

Men nå er det over. Meterologen har sagt at det kommer stormkast og snø i høyden denne helga. Og masse vind. Det har vært snø i høyden allerede. Tromsdalstind har hatt brudekrone på. Nå har den regna vekk.

Jeg burde hente fram støvlene og kameraet og gå med bikkja. Jeg burde det. Alle bladene faller med regnet. Det ligger løv i vannpyttene på bilpanseret og tar seg ut. Men jeg sitter bare her med pc'en på fanget. Noe jeg selvfølgelig ikke burde på grunn av strålinga. Det får så være.

Men de bildene burde jeg ta. De av løvet som ligger på det dyvåte bilpanseret. Og bikkja - hun ser på meg med store uutgrunnelige øyne og lurer på hvorfor jeg sitter her, når underskogen er full av spennende vanndammer som man kan vasse i. Og skogen er full av våte motiv. Og det er høst, men ennå bare regner, ikke snør.

Det regner så jævlig ute. Jeg burde komme meg ut nå. Jeg burde det.

SOM DAGER KOMMER. ORDLEK

Snart er det seinhøst og vinter. Snart er det lange kvelder og netter til å leke seg med ordene som har ligget i dvale hele sommeren. Jeg har funnet et fantastisk sted, en lekeplass som heter Wordle.

Her kan du legge inn biter av tekst og lage egne kart med egne ord, farger og fonter. Jeg skulle ønske at størrelsen på bildet som ble produsert var enda større her på bloggen, og vet ikke om det er mulig å justere på det. Hvis noen finner ut av det, så send meg noen ord.

Uansett er det bare å dobbeltklikke, så kommer det opp i stort format.



Wordle er lagd av Jonathan Feinberg og jeg krediterer ham mer enn gjerne. Nyt leketøyet.

SIMONS KATTER. OG MINE

Nå har jeg funnet noen morsomme videoer. Kjeder du deg og liker katter, så er det bare å kikke på lenken her. Ja, for dette er supermorsomme saker. Jeg fryder vettet av meg.

Noen her i huset syns dette er teit.

Men bare lyden av Simons tegneseriekatter er nok til at jeg bikker over. Det er akkurat som å høre mine. Og du må ha full lyd når du kikker på dette. Oh yess! Og denne katteseansen i senga - den er kostelig. Og sørgelig velkjent.

Mer av Simons katter for deg som har tenkt å se helgas fotballkamper, he, he. Bare å glede seg!

Gjett hvem som syns dette er bortkasta morsomheter? Han leer så vidt på øret, Melchior, hviler tungt på føttene mine og nyter lørdagsstillheten i huset.

Ha ei fin helg. Mjaau.

NOE MED HØSTEN

Det er noe med høsten som jeg liker. Fargene på trærne og at det er mye rognebær i år. Rognebærgelé er godt.

Jeg liker fargen på ringblomstene som blomstrer villig og gyllent langt inn i september. Jeg liker lukta av gresset om morgenen.

Jeg har lyst til å forelske meg om høsten, for da er lufta så klar.
Jeg liker at det er blitt mørkt om kveldene. At bikkja må ha refleksbrikke og jeg må ha refleksvest når vi trasker ut på nattevandring.

Jeg lar den tynne, håndlagde porselenslampa være på og ser refleksen av lyset mot den svarte ruta.

Jeg liker lyden av ved som brenner. Sitte på gulvet foran varmen og kjenne hvordan den stråler ut i rommet.

Tenke på ingenting. Tenke på deg.

HAVBUNNSJAKT ETTER FORTIDSKLIMA

Jeg kunne ikke blogge her på nettsida fra turen på RV Lance som jeg lovet, og beklager det - vi hadde ikke skikkelig satelittforbindelse for å sende avgårde stoff. Men jeg hadde tid til å lage noen billedcollager av arbeidet ombord. De ble fine, syns jeg, og forteller sitt om livet ombord på et forskningstokt.

Over ser dere bl.a bunnprøver som snittes, koreanske Kim som sjekker kamera med turkise arbeidshansker, nederlandske forskere i sving og bloggens eier med redningsdrakt da hun ble satt i land i Ny-Ålesund halv sju om morran for å sende avgårde stoff til NRK.

Indiske Neloy og nederlanske Noortje kappes om å få sin del av bunnslammet til analyse.

Amerikanske Paul har hvit hjelm, er professor og ser etter de store sammenhengene. Men unnlot såvisst ikke å ta del i det noe gjørmebefengte arbeidet på dekk!

Toktleder Nalan Koc fra Norsk Polarinstitutt er på bildet i midterste rad til venstre, over, og er avbilda foran Lillihøek-breen i Krossfjorden. Hun er fornøyd fordi toktet løp av stabelen uten problemer av noen art.

Her ser dere finske Arto og polske Patricjya, samt norske Jenny-Marie som er kunstner og fotograferer fugler, og aller helst havhesten.

Under dem ser dere deler av multicoreren, som hentet slam fra havbunnen opp i dagen. Hvorfor?

Jo, når forskerne finner fossiler av kalk- og kiselskall etter mikroskopiske smådyr og planter nede i havbunnen, kan de fastslå hvilket klima det var i fortida!

Skotske Lindsay var leder for nattskiftet, og doktorgradsstudent Kari med kjempesmilet var eneste norske deltager i forsker-gruppa.

Mathieu er fransk, men jobber til vanlig på universitetet i Fresno i California. Så ingen kan klage over internasjonaliteten ombord! Les mer fra turen på NRK-bloggen min som du finner her.

NOEN VENTER PÅ VINTEREN

I et hav av myrull står to av Longyearbyens snøscootere og venter tålmodig på kaldere tider.

LANCE

Jeg er på vei mot nord. Igjen. Livet mitt minner om et kontinuerlig oppbrudd. Og jeg liker det.

Jeg har rydda rasteplassen, og pakker for ei uke på kysten av nordvest-Svalbard med forskningsfartøyet Lance.

Det kaldt i nord. Og jeg gleder meg enormt til å komme nordover igjen. Det er som en lengsel, en uro i blodet, - dette suget etter å komme tilbake til det kalde landet med høy, høy himmel.
Du kan lese mer fra toktet på nettsida En blogg om kald kjærlighet eller på Nordnytt sine nettsider i uka som kommer.

Bildet av Lance er henta på nettsidene til Norsk Polarinstitutt.

CONTAINER

Jeg har fått meg container. Bare én dag etter hjemkomst fra det praktfulle Vesterålen og det omtrent akkurat like praktfulle Lofoten og det nesten enda mer praktfulle Tranøy, ringte jeg et firma og bad om en container.

Minnenes magiske virkning på mitt liv skal ikke ta overhånd. Jeg har spart på alt for mye, alt for lenge. Nå tømmes loft og bod og kjeller for unyttige unødvendigheter og anna oppsamlet skrot. Jeg kaster og sorterer. Sorterer og kaster.

Perpetuum står det på containeren. Jeg mener det betyr noe sånt som evigvarende. - Jasså, tenker jeg da. Skal det liksom aldri ta slutt, dette?

Det merkelige er, - at selv med full container, har jeg ingen opplevelse av å ha kvitta meg med noe av verdi. Dette er bare overflødigheter, ikke en gang gjenbruksgjenstander. Jeg har vært en ureflektert forbruker alt for lenge. Nå legger jeg hele mi fortid i containeren.

SOMMER PÅ FYRET

Ingen ting overgår den nordnorske sommeren. Når den legger sin blide side til, er den rett og slett uforlignelig. I år hadde jeg flaks og fikk virkelig full uttelling.

Og fyrene! Hvilke praktfulle fallossymboler, der de strekker seg mot den sommerlette himmelen og måler styrke med selveste Lofotveggen!

Her passerer vi Skrova fyr i Lofoten med ferga over Vestfjorden. Er det ikke bare ubeskrivelig lekkert?
På Skrova bodde vi på Fotobrygga og benytta anledningen til å ta en sjarmerende fototur rundt på øya. Fotobrygga har ikke så mange rom, men er et flott gammelt hus med sjarmerende restaurant i første etasje.

Men Tranøy fyr tar likevel kaka. Snakker om sted!

Rommene de leier ut er ikke akkurat høystandard, og kaféen er langsom i serveringa, men selve området og omgivelsene er helt makeløse.

Plutselig var vi så langt sør at nettene fikk en aning av mørke, og minnet om at høsten står for tur.

Hele Tranøy er et utrolig vakkert område, og jeg anbefaler både Hamsun-dagene med sine litteraturseminarer og andre fine arrangement som vi hadde mye glede av. Samt noen dager på fyret. Dette var dagens nordnorske sommerreklame!

MINNENES MAGI

Jeg rydder i huset. Kaster og sorterer. Har drevet med det i årevis. Det varer så lenge fordi dette er en prosess jeg ikke lykkes med, der jeg ikke er særlig flink. Jeg vet hvorfor. Store deler av tida lever jeg i minnenes verden. Og tingene er fysiske manifestasjoner av minner som setter i gang merkverdige prosesser inne i meg. Jeg trenger dem. Jeg lever mye av livet mitt i denne verdenen, en mye større del enn noen som kjenner meg, skulle ane.
Jeg stopper ved klærne som henger på knaggrekka bak døra. Skulle jeg teoretisk sett kvitte meg med halvparten, så ryker det plagget og kanskje det. Men jeg kan ikke kaste den gamle blondetrøya som jeg sjelden bruker, og beholder utelukkende på grunn av minnene.

Jeg hadde den på meg da vi elsket siste gang, det er flere år siden nå. Du husker det sikkert ikke lenger, tenker neppe på det. Men jeg husker det, fordi jeg ikke har brukt blondetrøya etter det. Den er tynn, lekker og transparent, i mørk sjokoladebrunt, med glidende overganger til dyp havgrønt og med lys turkise silkebånd, farger som appellerte til meg da jeg plutselig sto med den i hånda på en motebutikk et sted nede i Bogstadveien og egentlig ikke skulle handle. Jeg kaster den ikke, fordi det handler om magi.

Bare ved å hekte den av knaggen, kommer lukta av deg tilbake. Ikke fordi den henger igjen i det tynne stoffet, men fordi fargene og følelsen av blondene mellom fingertuppene mine, får erindringsbildene til å velte fram. Jeg husker deg, igjen. Håret ditt, klangen i stemmen, de lune bevegelsene, nytelsen, latteren og alvoret. Jeg husker kulda utenfor vinduet og varmen inne i det trange rommet. Jeg husker opplevelsen av sorg.

Og når minnene slipper taket, står jeg igjen med mine evige spørsmål i dette livet:

- Hvorfor skjer dette meg? - Hva er vitsen? - Hvorfor er vi her på kloden og lever våre liv uten dypere mening og større sammenheng? Jeg sukker og legger blondetrøya i skittentøyskurven, kaster den aldri. Når jeg henger den opp på tørkestativet i kveld, kommer minnene tilbake. Kanskje ikke med samme intensitet. Men du streifer sinnet mitt, og jeg nyter det. Som en vag erkjennelse av å ha opplevd noe, i hvert fall én gang i dette livet, som virkelig hadde verdi. Noe jeg ikke må glemme.
Jeg opplever mange slike bruddstykker av liv, og mange av dem henger igjen i huset og blir aldri kasta. Når noen en dag skal rydde etter meg, kommer de til å riste på hodet, slik jeg rista på hodet da jeg rydda opp i boet etter mora mi - og før det, hos bestemora mi. De kommer til å si: -Åh, alt dette som hun sparte på, hvilket kaos. Men kanskje er det noe i genene våre, i kvinnegenene, som handler om ikke å ha fått det vi dypest sett ønska oss? Og som derfor legges igjen i denne andre, minnenes verden?
Tre generasjoner kvinner over meg har vært særpregede damer med stor arbeidskapasitet. Oldemora mi, Lovise, var tobarnsmor og kokke. Først fikk hun ei datter som siden emigrerte til Amerika. Faren kjente ingen andre enn oldemor til. Siden hadde Lovise ett kortvarig ekteskap og fikk ei datter til, som ble mi bestemor. Så ble hun ung enke. Sparte oldemor Lovise på ting som siden ble til levende minner og aldri gikk i glemmeboka? Bare en liten unødvendig gjenstand som aldri ble kasta og som fikk varme følelser til å velte opp i henne?

Mamma hadde det sånn, det vet jeg - mamma sparte på alt, på souvernirer fra reiser, papirer, brev, bilder, utklipp, notater, sko, vesker, klær, magasiner og oppskrifter. Hun sparte på tomme, vaskede youghurtbegre og brukte kaffeglass og gamle briller og tørkede blomster og serviettringer og frimerker. Og jeg er lik mor mi. Men med vår tids høye forbruk av ting, fungerer dette dårlig. Sparegenet var laget for en generasjon som levde i pakt med naturen og hadde et forhold til nøysomhet og ivaretagelse. Så hvordan var det for oldemor Lovise, det kan ikke ha vært enkelt å være enslig mor på 1870-tallet? Hun hadde nok ingen blondetrøyer, - skjønt: Hvem vet?

Lovise hadde arbeid på den erverdige Kiil-gården på Andenes som kokke under de store festmiddagene der. Det fortalte bestemor Birgit, som var med henne og satt på kjøkkenbenken som liten jentunge og så på. Lovise var dyktig. Ved århundreskiftet dro hun til Bolaget i det som den gang het Viktoriahamn med mann og barn og jobba som anleggskokke da Ofotbanen ble bygd. Siden dro hun videre som ung enke til Salangen, og hadde tilsvarende arbeid da Salangsverket ble reist. På bildet utenfor anleggsbrakka i 1908 står hun traust og velkledd sammen med svigersønn og bestemor Birgit, som allerede hadde fått sitt første barn. De klarte seg, men livet var sikkert ikke enkelt. Kanskje hadde oldemor Lovise med seg ei blondetrøye i baggasjen? Ei trøye som ho aldri brukte, ikke en gang til fest, fordi den var et vagt og avbleika minne?

Jeg kommer aldri til å bli flink å kaste. I det ytre livet mitt, i arbeidslivet, er jeg mer effektiv, noenlunde ryddig og flink til å planlegge. Men hjemme i huset går jeg mellom minnene og klarer ikke helt å gi slipp. En psykiater ville sikkert sagt at jeg lever et retrospektivt liv og må legge fra meg min drømmeverden. At jeg trenger kaoskontroll og noen til å rydde opp etter meg. Men jeg kommer aldri til å slippe noen Hilde Hummelvold inn i huset mitt. Bare tanken om hennes vurderende blikk på mitt hemmelige liv gjør meg urolig. Hun har det sikkert veldig ryddig og kontrollert. Jeg ønsker meg ofte dit, til en verden som er støvfri, effektiv og elegant. Som er tilpasset den ytre virkeligheten vi lever i. Men jeg er ikke der, inne i hodet mitt. Det er dette som er problemet. Minnenes terrorisering. Og magien i livet.

Jeg har det sånn med manuskripter også. De ligger der bare, og støver ned. Det er helt sykelig og jeg innser det. Hva er vitsen med å lage svære tekster, hele manus, bygd opp over en tematikk som har opptatt meg intenst i år av livet, for siden å legge alle tekstene i skuffen og la dem være? Jeg vet ikke, og jeg forstår det knapt. Men det handler om en slags sjenanse, noe av meg som jeg ikke orker eller tør offentliggjøre for alle dem som lever der ute i den andre verdenen. Den verdenen som jeg behersker så godt når jeg ikke er her, inne hos meg sjøl, og stryker de lys turkise båndene på ei gammel blondetrøye.