ADVARSEL 1

Ikke flytt hit. Ikke til Tromsø. Ikke tenk tanken. Ikke la deg friste.

I dag var det 35 cm snø i oppkjørselen. Ikke la deg friste, sier jeg. Det er ikke coolt. Ikke en gang for en som har lagd en blogg om kald kjærlighet.

Kjærligheten visner når du må grynne gjennom 35 cm snø i april. Det handler ikke om snøspurv og vårtegn. Det handler ikke om solidaritet. Det er bare grymt.

Æsj, uff, ekkelt, snø, pyton, faen.

Ikke flytt hit i april. Uansett om det smelter på polene. Det er faen ikke verd det. Men, vi må nyte vinteren mens vi har den, sier sønnen min.

Ja, ja, sier jeg.

Forsåvidt.

Men han om det. Jeg er i grunnen ganske lei. Allerede.

SNØSPURV

Snøspurven er i byen. En stor flokk sveipet forbi meg og bikkja da vi gikk tur i dag. De er så hvite og fine, og minner om vår. Når snøspurven drar videre nordover, skal den i følge folketrua ta med seg resten av snøen. Det er ikke meg i mot. Vi har plenty her oppe på øya der jeg bor. Massevis. De fineste inntrykkene jeg har av snøspurv, er når de sitter i fjæra tidlig om morran, store flokker samla. Det er et syn.

Ettersom jeg ikke har noe bilde sjøl, har jeg lånt ett fra nettsida til Norsk Polarinstitutt der det står mer om snøspurven. Georg Bangjord har tatt dette bildet og har copyright.

Mer om snøspurven kan du også lese her. Du kan høre på dem óg, i opptak: Titt, titt, tei. Skvirrevitt. Eller hvordan jeg nå skal få sagt det.

Hvordan kjenner du den igjen? På størrelse med en gråspurv og lett gjenkjennelig på de store hvite partiene på vinger og hale. Arten er utbredt i den arktiske sonen nesten hele veien rundt Nordpolen. I Europa yngler den på Island, i Norge og det nordligste Sverige, Finland og Russland. I Danmark er den en alminnelig trekk- og vintergjest. Snøspurven er den eneste spurvefuglen som er vanlig på Svalbard.

Nyt våren!

THE CATCHER IN THE RYE

Jeg leser The Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Sterk bok som nå nærmer seg slutten, og jeg tviler på om det blir noen happy ending.

Jeg skulle egentlig lest den for lenge sia. For mange år tilbake i tid, i steinalderen en gang, - møtte jeg ei eldre dame i en kibbutz ikke langt fra havnebyen Naharia i Israel. Hun het Ester, og hun anbefalte meg å lese boka. Jeg jobba på kibbutzen som såkalt volountaire, eller frivillig ungdomsarbeider, og ettersom vi hadde mange, fine samtaler om kveldene i det store felles møterommet, kom vi i snakk om bøker. Ester sa dette var ei bok som alle burde lese. Som jeg burde lese! Men det er nå ofte sånn at man ikke får gjort alt det man burde. Hm.

Nå har det seg sånn at jeg fant den på et utested i Tromsø, og tok den med hjem. For på første innerside er det klistra inn en lapp med: Howdy! Hola! Bonjour! Guten Tag! Og så står det at dette er ei helt spesiell bok som reiser rundt i verden og finner nye venner.

Den tilhører et system som kalles BookCrossing. Og i morrest har jeg vært på nettet og lagt inn data om boka før den skal videre ut i verden på leiting etter nye lesere. Dette er et fint opplegg, syns jeg. Bøker skal ha lesere, ikke stå og støve ned i hyller eller ligge i stabler på gulvet når det ikke er mer hylleplass. Og jeg skjønner at all ungdom i drift kan ha nytte av A Catcher in the Rye. Noen av oss forblir i bunn og grunn drifters hele livet. Så det går fint an å lese den i voksen alder óg.

I tillegg har jeg funnet et bra nettsted for dem som liker å lese litt bakgrunnstoff og analyser av bøker, SparkNotes.

Happy reading!
And have a nice day, som de sier over there.

NAMASTE

Lindis har lagt inn en kommmentar om sport og politikk på bloggen min, fordi jeg la inn bilde fra protesten fra folket i San Fransisco. Jeg svarte lindis som er en storartet blogger, med mine synspunkter. Og avslutta med en hilsen: Namaste (med trykk på siste e-en).

Å hilse slik, lærte jeg i Nepal. Hendene mot hverandre. Lite nikk med hodet. Som hallo, eller god dag eller vel møtt!
Så til selve hilsenen:
Og jeg klipper fra Wikipedia:

Begrepet Namaste (eller Namasté; Hindi, नमस्ते, namaste; fra sanskrit: nam = bøye seg) kommer opprinnelig fra sanskrit, det gamle Indias språk for lærdom og litteratur, og betyr omtrent 'Jeg bøyer meg for deg'.

I India og i enkelte andre asiatiske land er Namaste den alle steds nærværende hilsningsgestus, og brukes både overfor gudebilder som tilbedelse, og for høflig hilsen mennesker imellom – særlig overfor eldre og øvrighetspersoner. Det er en tilbedelsesgestus, opprinnelig forbeholdt den religiøse sfære, og ordet er blitt utvidet som æresbevisning også til disse andre sammenhenger.

Måtte Tibet bli fritt, og oppnå status som selvstendig stat! Det er mitt ønske for framtida.
Namaste.

ONE WORLD. ONE DREAM

Det slår meg at et bilde kan si mer enn tusen ord. Bildet av bannerne på Golden Gate-brua i San Fransico har en sånn effekt på meg.

Verden går opphetede dager i møte, fram mot et nytt OL. Et fattig folk på verdens tak har fått alles øyne rettet mot seg. Vi kan helt sikkert regne med at ting kommer til å skje når fakkelen skal bringes gjennom SanFran. Men endrer dette forholdene i Tibet, - det er mitt store spørsmål.

La oss i det minste holde håpet levende.

Bildet er tatt av Paul Sakuma, AP, og jeg fant det i Nettavisen

BUSS. LANDSKAP

Det opne terrenget i din tanke
Uendeleg varsamt bøyer graset seg til side

Snart rekk du fram



















Å leke med kamera på mobilen mens man kjører buss kan være et bra tidsfordriv på ei ellers kjedelig reise. I går kjørte jeg fra Oslo til Gardermoen på en heller grå dag.



















Fanget noen busslandskap og registrerer at snøen ligger i bondens plogfurer på Østlandet, selv om vi allerede er langt inne i april måned.



















Jeg liker å kjøre buss, det gir meg en opplevelse av å være underveis.
Signe Kristin Djuve har skrevet dagens dikt, fra SAKTE KINO (1986)

LITTERATURTREFF I OSLO. LES BHARFOT

Oda på Bharfotbloggen har vært på Litteraturhuset og skrevet en flott presentasjon av opplesningene under Forfattersentrums 40 årsdag og tatt bilder, samtidig som hennes penneføre venn Streck har tegnet.

Det var en stilig og morsom presentasjon som er vel verd å ta en titt på. Gjør det.

Jeg har vært på arbeidsseminar på Kilpis, - det var ikke veldig litterært, men vi jobba mye og kreativt med programkonsepter og det var deilig å komme hjem, krasje på sofaen under ullteppe med katt og hund på føttene og sove - og så stå opp og lese flott blogg. Anbefales!

TOG ER TOPPEN

Etter å ha reist med buss og tog over halve Nordkalotten siste uka, sier jeg av hele mitt hjerte:

Vi vil ha tog i Nord-Norge! Ja, vi vil!

Narvik har denne korte, vakre Ofotbanen ned fra riksgrensa, men tenk så deilig å bare kunne fortsette nordover med toget derfra - til Harstad, Tromsø eller Alta og Kirkenes?

Hadde ikke det vært skjønt?

Miljøriktig og praktisk og behagelig og komfortabelt. Det går an å jobbe på toget, spise, lese eller ta en liten vandring til kafévogna og slappe av med god mat og drikke. Det går an å snakke i telefonen, sove, løse kryssord eller spille kort. Buss er greit nok som transportmiddel. Men tog er toppen!

KLIMAARKIV I SVALBARDS BREER

Siste nummer av Svalbardposten har en artikkel om det klima- og miljøarkivet som finnes i breene i Arktis. Artikkelen finner du her, og den er skrevet av Dr. Elisabeth Isaksson ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø og Dr. Veijo Pohjola ved Uppsala Universitet i Sverige.

De har tatt målinger i isen på høyereliggende steder der ikke smeltevannet ødelegger for resultatavlesinga, og skriver bl a:

De 800 år lange tidsseriene med klimainformasjon fra Lomonosovfonna og Austfonna strekker seg tilbake til sluttfasen av Vikingetida da klimaet var mildt – det var jo faktisk en av grunnene til at vikingene kunne reise omkring i de nordlige områdene med båt. Det ser ut som om at varme somrer som dem vi har opplevd den siste tiårsperioden ikke har forekommet på Lomonosovofonna siden 1200-tallet

I mangel på bilde fra noen av de områdene der disse glasiologene arbeider, legger jeg ut et vinterbilde fra Kalix elv, der snøscooter-mønstrene lager spennende tegninger i isen - spor etter vinterglade turister i Øverkalix, som har kjørt på den frosne elva.

Og det er ingen tvil om at vi mennesker setter spor etter oss, også langt nede i isbreene i Arktis, skriver Elisabeth Isaksson:

Fram til for cirka 150 år siden hadde ikke vi mennesker gjort mange avtrykk i de frosne arkivene, men på midten av 1800-tallet kommer tydelige spor av den industrielle revolusjonen i form av økende utslipp, senere kommer kjernevåpenspregninger, økende bruk av bil og utslipp av miljøgifter. De store forandringene ser ut til å ha skjedd etter 1950-tallet, med en markant økning av sulfater, nitrater og organiske miljøgifter som stammer fra bl.a. forbrenning av fossiler, brensler og utslipp fra kjøretøyer. En stor del av det vi ser på Svalbard under denne tiden kan også være lokal forurensning ettersom gruvedrifta og befolkningen har økt markant etter 1950.

DØDE PENNER

Fri presse er ei forutsetning for et demokrati og et rettssamfunn som skal ta ivareta menneskerettigheter. Rundt i verden forsøker både myndigheter, religiøse organisasjoner og enkeltpersoner å undertrykke fri presse, noen ganger gjennom lovgivning, andre ganger gjennom undertrykking, vold og trusler.

Døde penner er ei utstilling som fokuserer på de mange drapene som har skjedd mot journalister og forfattere i Russland de seinere årene. Utstillinga beskriver personene, og bakgrunnen til drapene av 41 russiske journalister.

Døde penner ble lagd etter initiativ av Bibliotek- og byarkivet i Tromsø kommune i nært samarbeid med Troms Journalislag og støtta av Institusjonen Fritt Ord og ABM-utvikling. Utstillinga ble åpna under Ordkalotten Internasjonale Litteraturfestival i fjor høst.

Jeg så utstillinga i Tromsø, men på den gamle prestegården i Øverkalix, som nå huser Barents Litteratur Center, gjorde den enda sterkere inntrykk fordi den ble så tett og massiv, og menneskesjebnene kom så tett på.

Utstillinga har vært vist i Kirkenes og i Oslo. Den blir nå pakket og sendt til Haparanda der den skal være klar til det store journalisttreffet Barents Press som pågår mellom 3 og 5 april.