Et sted der inne gleder jeg meg til jul, gleder meg til at to kjekke sønner kommer hjem, gleder meg til maten, til varme i ovnen, til å prate om hverdagen langt borte fra Tromsø, prate med de unge mennene som jeg pleide å kalle nerden og punkern - den ryddige, organiserte pilaren i livet mitt som nå tar doktorgraden sin, og den uorganiserte og anarkistiske punkeren med sin håpløse økonomi, sine vanvittige innfall og store sjarme som alltid fikk sin mor til å tvinne han rundt lillefingeren. Sukk. Nå er de borte begge to, det samme er den viltre, lille kattegutten som var den yngste av de hellige tre konger med de kongelige navn Balthazar og Melkior, oppkalt etter de vise menn i bibelen. Kaspar, som aldri ble kalt noe anna enn Pinny - nickname for Pinball - som han av mange grunner fikk tilnavnet, måtte avlives sist uke. Men sviktende nyrer som jeg ikke hadde oppdaget, og som får meg til å gå inn i mørketida med stor sorg over egen blindhet.
Men det er ei tid for alt, og jeg sørger over Pinny, men tenker at det må betyr mer oppmerksomhet på mine to stebarn som er igjen, rennesteinskatten Gaupe og arvefru Nala som begge lurer litt på hvor urokråka er blitt av. Men som gleder meg hver dag med sine myke mjau når jeg kommer hjem fra jobb.
Og det er ei tid for alt. For når både nerden og punkeren hadde forlatt, flyttet det inn ei kunstnervenninne med midlertidig residens i Tromsø, og til filmfestivalen i januar kommer en skjønn nederlandsk jente som skal være frivillig og som gjerne vil bo under mørketidslyset en måneds tid. Så skjebnen tar, men gir også i fullt monn tilbake. Det er bare å holde øynene åpne og ta i mot med åpne armer. Alt det som kommer til oss - etterhvert i stadig større og større hastighet ettersom årene går. Sukk.
Jeg er takknemlig for helsa, for arbeidet mitt og for at en skjønn, svart kattegutt valgte å ha meg som sitt faste tilholdssted i åtte fine år. Pinny the cat, deg kommer vi aldri til å glemme. Hvis det finnes en kattehimmel, håper jeg du jakter mus og fugler sammen med dine to eldre, kongelige kattebrødre og at du er smertefri og hviler i fred mellom jaktseansene. Du mørkeredde, gode, myke katten med alle dine merkelige innfall som aldri turte å følge med oss mer en halvveis inn på hundetur på kirkegården før du måtte bæres hjem på skuldra full av angst over den store, ville verden. Og hvis hundehimmelen ligger like i nærheten, finner du igjen vår aller beste lapphund Sita og kan sove middagsluren din sammen med henne en gang i blant. Akkurat som du gjorde det her på jorda. Livet er så rart, men det å ha dyr i nærheten, gir meg alltid et fint, nært stopp på stasjonen på vei videre ut mot det ytre rom som ingen vet hva inneholder.
Innlegg
